Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet forsøkte å stoppe endringen, men Venstre og KrF valgte å støtte regjeringen.
– Vi vil kjempe videre! sier Heidi Marie Kriznik. – Endringen i stipendordningene er blitt fremstilt som en liten endring. 20 kunstnerorganisasjoner, 29.000 kunstnerne, er uenig. Saken om stipendordningene havna i budsjettet uten å være en budsjettsak, en kan lett forestille seg at det var et kort i forhandlingene i kulturkomiteen som KrF og V valgte bort for en annen sak. Dette burde aldri ha vært en budsjettsak. Men ble det. Mange takk til Aps Anette Trettebergstuen, SVs Freddy André Øvstegård og Sps Åslaug Sem-Jacobsen i kulturkomiteen som støtta kunstnerorganisasjonene, sier Kriznik.
I et innlegg i dagens Aftenposten begrunner Hilde Tørdal – styreleder Norske Billedkunstnere – Mari Opsahl – politisk rådgiver Norske Kunsthåndverkere – Katinka Maraz – styreleder Forbundet Frie Fotografer – Heidi Marie Kriznik – leder Den norske Forfatterforening – og Jørgen Karlstrøm – styreleder Norsk Komponistforening – hvorfor kunstnerorganisasjonene er uenige med Helleland – og begrunner hvorfor vi kjemper videre:
Den skiftende betydningen av armlengdes avstand
I sitt siste innlegg går Helleland stadig lengre i å finne nye argumenter for sine stipendpolitiske endringer. Nå heter det at det er en fare for «politisk detaljstyring» dersom Stortinget har meninger om store, strukturelle grep i stipendpolitikken. Men det er jo nettopp slike overordnede grep Stortinget skal ha en mening om. Dette er så langt fra detaljstyring man kan komme.
Det var Stortinget som i 1966 besluttet at kunstnerne skulle oppnevne stipendkomiteer, gjennom sine demokratiske valg. Dette var nettopp for å holde kunstfaglige vurderinger på armlengdes avstand fra politikerne. Beslutningen kom som en følge av det ble sådd tvil om kirkestatsråd Bondeviks innblanding i en situasjon der Agnar Mykle ikke fikk stipend. Stortinget nedfelte som prinsipp at kunstnerne skulle ha oppnevningsrett til komiteer, fristilt fra departementet. Det er et bærende prinsipp at komiteene også arbeider fullstendig fristilt fra organisasjonene som har oppnevnt dem, etter at de er valgt. Komiteene er reelle armlengdesorganer. Kun kunstfaglige vurderinger ligger til grunn for deres avgjørelser, ikke organisasjonstilhørighet – som ministeren gjentatte ganger, uten belegg, har sådd tvil om.
Det er den frie fagfellevurderingen kunstnerne nå arbeider for å forsvare, ikke organisasjonenes makt. Dersom Utvalget for statens kunstnerstipend, som er oppnevnt av departementet, gis rett til å oppnevne komiteer, sentreres stadig mer makt i departementsoppnevnte organer. Hvordan samsvarer dette med armlengde? Kunstsosiolog Dag Solhjell skriver om hvordan regjeringens forslag føyer seg inn i rekken av politiske omgjøringer som nettopp reduserer armlengden: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/BJJ6mQ/Kort-sagt_-onsdag-29-november
Helleland har gjentatte ganger skrevet om hvordan disse endringene er blitt anbefalt gjennom en årrekke, av ulike utvalg. Det stemmer imidlertid ikke at disse anbefalingene har vært unisone. Kulturministeren bruker utredninger selektivt i sin argumentasjon. For eksempel var konklusjonen fra Enger-utvalget (Kulturutredningen 2014), den motsatte. Der heter det at «dagens ordning for oppnevning av komitemedlemmer fungerer godt, og bør videreføres».
Et annet argument er at dette kun er en liten endring, en «justering». Hvorfor reagerer kunstnerne så sterkt? Dette er ingen liten endring. Det er å endre på et befestet kulturpolitisk prinsipp. Utvalget for statens kunstnerstipend skal med denne endringen i prinsippet kunne overprøve organisasjonenes innstillinger. Hva med et utvalg oppnevnt av departementet hvor den enkelte kulturministers politiske agenda og kunstsyn farger utvalgets sammensetning? Hva når et slikt utvalg skal oppnevne komiteer? Da er fagfellevurderingen truet, da er armlengden truet.
I dag kan alle kunstnere søke stipender. Det stemmer ikke som kulturministeren har hevdet, at de som ikke er organisert, holdes utenfor. De kan sitte i komiteer, og statistikken viser soleklart at de faktisk får flere tildelinger enn organiserte kunstnere. Hva er det da igjen, som ministeren vil oppnå? Hvis det ikke nettopp er muligheten til å påvirke – gjennom sitt departementsoppnevnte utvalg, sammensetningen av komiteer – så komiteene i større grad skal gjenspeile et kunstsyn som ministeren kan gå god for?
Dette er en farlig vei å gå. Det er dette Kunstnernettverket kjemper for: Vi vil beskytte den frie fagfellevurderingen, som er like essensiell i kunsten som den er i forskningen. Og her setter vi vår lit til at Stortinget gjør det Stortinget skal – å legge de lange linjene i kulturpolitikken.
Kunstnerpolitikkutvalget i Kunstnernettverket
Hilde Tørdal – styreleder Norske Billedkunstnere (leder)
Mari Opsahl – politisk rådgiver Norske Kunsthåndverkere
Katinka Maraz – styreleder Forbundet Frie Fotografer
Heidi Marie Kriznik – leder Den norske Forfatterforening
Jørgen Karlstrøm – styreleder Norsk Komponistforening