Den siste tida har ikke forfattere vært flinke nok til å sette ord på hva vi mener litterær kvalitet er, og hvordan dette gjør at noen verk skiller seg fra andre. At noen bøker har kvaliteter som ikke nødvendigvis gjør dem til bedre litteratur på alle måter, men som utvilsomt fører til at de representerer noe annerledes, og verdifullt: En kunstners syn på verden.
Jeg sitter ikke med fasiten, og det gjør ingen andre heller. Men den løpende samtalen om hva som er kunst, og hva som er kvalitet, er noe av det aller viktigste for at kunsten og kunstneren skal kunne utvikle seg, og fortsette å være relevant og viktig. Jeg vil derfor forsøke å løfte fram et perspektiv som har vært fraværende i debatten så langt: I stedet for å låse oss til å drøfte egenskapene til et verk, kan det være vel så nyttig å se på prosessen som skaper det. Ligger noe av svaret på kvalitetsgåten der? Kan det være en nøkkel til å gjøre begrepet mer begripelig? Jeg mener at dette viktig for langt flere enn bare kunstnere. Mange av de arbeidsmåtene som skaper god kunst, har paralleller til en type problemløsing som er helt avgjørende for vår tid.
Kvalitet som regnestykke
I sin enkleste form går det an å se på kunstnerisk kvalitet som resultatet av et regnestykke. Mange faktorer blir multiplisert underveis i en kreativ prosess, og til sammen skaper de en viss verdi. Javisst, sluttsummen kommer an på øyet som ser. Men noen fellestrekk ved en vellykket prosess går det an å snakke om.
En av de viktigste faktorene er hvilken risiko forfatteren er villig til å investere i prosjektet sitt. Høye odds gir som kjent mulighet for høy avkastning, for den som treffer. Hva betyr risiko i denne sammenhengen? Ikke annet enn viljen til å arbeide åpent og utforskende, uten å låse seg for tidlig til en kjent metode eller en målgruppe. Alt som fra starten legger seg tett opp til kjente produkter, har mindre sjanse for å si eller se noe genuint nytt.
Hvilke andre faktorer som får spille inn varierer fra kunstner til kunstner, mellom kulturer og ikke minst gjennom historien. Men noen deler av regnestykket er gyldige på tvers av tid og rom. Godt håndverk – språklig og narrativt – er en av dem. Kunstnerens kunnskap om kunst og annen historie, om samfunnsforhold, politikk, og unike egne erfaringer er en annen faktor. Tilfeldigheter og flaks en tredje. Instinkt en fjerde. Forestillingsevne og fantasi en femte. Observasjonsevne en sjette. Et inderlig ønske om å formidle en tanke, ide eller en følelse en sjuende faktor. Og så videre. I mange tilfeller kan høye ferdigheter på noen av disse områdene erstatte eller utjevne de andre. Men i de aller beste verkene får mange faktorer virke sammen.
Dermed er også tid en avgjørende påvirkningskraft. Hvis verket og kunstneren får mulighet til å modnes sammen, vil prosessen tillate at innfall, uhell, ny informasjon, revisjoner, ombestemmelser og til og med redaktørers bastante meninger får bli med. Hastverk utelukker dette.
I en nokså ustrukturert prosess får disse faktorene bygge lag på lag av innhold og betydning. Håpet er å nå et resultat med kvaliteter som mange kunstnere har som ideal: Et verk som har en rikdom av originalitet, aktualitet, nødvendighet, estetikk og troverdighet. Eller den store kunstnerdrømmen, at verket skal ha stor verdi fordi det bryter med forventninger og tradisjoner, og sender kunsten i en ny retning.
Det er ingen grunn til å legge skjul på at den kunstneriske prosessen ofte feiler, helt eller delvis. Slik er det når man opererer med høy risiko. Men får det kunstneren til å gi opp? Nei, dum eller sta, vedkommende prøver igjen, forhåpentligvis med samme fallhøyde, og lærer.
Rett fram, samme hva vi støter på
At noen kan og vil jobbe slik i vår tid, er ikke en selvfølge. Det er heller ikke gitt at alle skjønner vitsen med det. I vårt samfunn er det en annen metode som høster langt mer anerkjennelse. Det kan være et nyttig tankeeksperiment å se på den i kontrast til den kunstneriske prosessen.
I både næringslivet og i offentlig forvaltning er målstyrte prosesser en vanlig måte å gjøre fremskritt på. Noen setter seg et mål, oppnevner et utvalg, gjør markedsundersøkelser og budsjettoverslag, og legger en strategi for hvordan man når målet raskest mulig, på mest mulig rasjonelt vis. Etterpå kan suksessen måles etter på forhånd gitte variabler, og slik lærer man til neste gang hvilke virkemidler som har best effekt. Ofte kan dette gi god uttelling. Ingen liker sløseri med verken tid eller penger, når ressursene er knappe. Men målstyring egner seg ikke til alt, og særlig ikke i møte med komplekse problemer som ikke har blitt løst før.
I lys av målstyringens nærmest selvforklarende dominans i vår tid, er det vanskelig å argumentere for at noen også skal jobbe mer ineffektivt, tregere og mer søkende. Men det er det kunstneren gjør. Dette kan føre til forvirring, latterliggjøring, eller til og med forakt, særlig når knappe fellesgoder blir brukt til å støtte noe som ikke umiddelbart ser ut til å lønne seg økonomisk. Det var med et slikt rasjonale bak seg at Fremskrittspartiet nylig fremmet et stortingsforslag om å legge ned hele ordningen med Statens kunstnerstipend.
Problemløsning for vår tid
Det å jobbe målstyrt mot å skrive en spesifikk bok med et spesifikt innhold, utelukker selvfølgelig ikke at den også får kunstneriske kvaliteter. Det språklige håndverket kan være godt, narrativet likeså. Den kan få høyere verdi på mange viktige områder som underholdning, etterrettelighet, lettlesthet og faktainnhold. Slett ikke alle som skriver ønsker, eller forsøker, å skrive med det man kan kalle et kunstnerisk forelegg, kanskje fordi arbeidsmetoden føles vag, usikker eller rett og slett uegnet for å oppnå det man ønsker.
Men da gir man også avkall på noe av det som er kunstens styrke: Muligheten til å observere og omdefinere problemstillingen underveis. Dette er kort sagt et spørsmål om å la veien definere målet, eller omvendt.
Selvfølgelig kan dette sables ned som et forsøk på å forkle famling og løsgjengeri som noe viktig og samfunnsnyttig. Til det kan innvendes at en så tilsynelatende virkelighetsfjern aktivitet som alkymi la grunnlaget for moderne kjemi. Penicilinets heldige effekter ble ikke oppdaget gjennom risikovurdering, men på slump. Røntgenstråler likeså. Det er ikke gitt at det er rasjonalitet og formelbruk som fører til store gjennombrudd, kanskje snarere tvert imot. Vår tid roper etter brudd og taktskifter, og de skapes ikke ved å gjenta gamle oppskrifter. Jeg tror at det først og fremst er gjennom famling, prøving og feiling god kunst kan oppstå. Ved å starte på null kan kunstnerens prosess utfordre etablerte mønstre – den er en slags tankens grunnforskning.
Stipend er kunstens FoU-midler
Her passer det å gjøre en metaforisk digresjon:
Det norske samfunnet bruker rundt 80 milliarder kroner på forsknings og utviklingsmidler (FoU) hvert år. Målet er at oppstartsbedrifter, næringsliv og forskningsinstitusjoner skal kunne samle kunnskap og prøve ut forretningsmodeller som ikke umiddelbart lønner seg. Søkerne er mange, og må argumentere godt for seg. Prosjektene skal ha noe nytt ved seg, de skal være kreative, og ha usikkerhet knyttet til utfallet. Det betyr ikke at pengene er bortkastet. I det uprøvde ligger et potensiale for å finne et genialt nytt produkt, et samfunnsmessig fremskritt, eller en ny nobelprisvinner i medisin. Pengene er offentlig risikokapital, investert i håpet om at det å fristille noen fra tanken på økonomisk lønnsomhet, skal gi uttelling på sikt. Overlatt til seg selv og markedets betalingsvilje, ville bedrifter og forskningsinstitusjoner i stedet måtte satse utelukkende på det trygge, det som man vet betaler seg – eller binde seg til kommersielle særinteresser – for å overleve.
Det FoU-midlene ikke skal støtte, er ren produksjon. Enkelt sagt: Vi bruker ikke offentlige midler på å stimulere at Stabburet skal lage mer pizza Grandiosa. Det er det andre mekanismer som holder i hevd.
Den vanskelige målbarheten
Målbarheten som vi skatter så høyt i andre deler av samfunnet, er i kunsten erstattet av noe annet: Den langsgående, ustanselige diskusjonen om hva som er kvalitet, hva som er kunst og hvem som er kunstnere. Den fører kunstnere hele tiden gjennom intertekstualitet, essays, opprop og over kaffekoppen i atelieret. Kritikere har den, og akademikere har den. Lesere har den i sitt eget sinn under lesingen, i lesesirkelen og i biblioteket og i stolradene på festivaler. Kunstnerorganisasjonene har den, og stipendkomiteene. Gjennom denne diskusjonen oppnår vi erkjennelser, ideer og perspektivskifter som i sin tur påvirker kunsten. Slik drives den fremover. Å unnlate å delta i samtalen, eller å si at den er meningsløs, er anti-kunstnerisk.
Hvem skal vurdere?
Vi kommer altså ikke forbi at graden av kunstnerisk kvalitet er og forblir en skjønnsmessig vurdering. Men det skal ikke hindre oss i å bruke nettopp skjønn. Og også skjønn har ulike anvendelsesformer. En ting er å bruke skjønn som kritiker, eller som leser. Noe beslektet, men annerledes er å bruke skjønn som fagfelle. Det er derfor kunstnere sitter i komiteene som innstiller til Statens kunstnerstipend. Kunstnere som kjenner arbeidsmåten, har vært gjennom prosessen og vet hvilket utbytte man potensielt kan få ut av den. De er ofte i stand til å gjenkjenne kvalitetene i det ferdige verket. Forfatter Thorvald Steen, som har en fortid som malermester, har sammenliknet det med å vurdere en lærling for svennebrev. Man må kunne sparkle en dør for å forsvare yrkestittelen sin. Og kvaliteten på det arbeidet, er en malermester godt egnet til å vurdere.
Dette er grunnen til at DnF har et opptakskrav knyttet til litterær kvalitet. De nye medlemmene blir vurdert av en komite av fagfeller. Å insistere på at ethvert fag krever spesielle kvalifikasjoner er med på å bygge både yrkesstolthet innenfra, og tillit utenfra.
Hvorfor kvalitetsdebatten er avgjørende akkurat nå
Om ikke mange år, eller kanskje måneder, har kunstig intelligens blitt i stand til å skrive en bok som er mange ganger så god som dagens usjarmerende, elendige forsøk. Den vil være først førti, så femti og kanskje til og med seksti prosent så lesverdig og spennende som den en levende forfatter kan skrive. Særlig den formelbaserte litteraturen vil møte en utfordring, fordi maskinene er spesialister på å gjenkjenne og gjenskape mønstre. Lesere vil snart være i den situasjonen at de tviler på om det de har i hendene stammer fra en menneskelig intelligens, eller om den er resultatet av den mest ekstreme målstyring som finnes: En kort kommando, et prompt, utformet for å skape det mest salgbare produktet, basert på de mest populære temaene, med de mest populære meningene, på vegne av aksjonærene hos en teknologigant. Nye ideer og problemstillinger som i dag har utspring i forfatteres utforskende arbeid, vil forsvinne. Kunsten vil bli mer instrumentell, et redskap makthavere kan bruke for å oppnå et mål, enten det er profitt eller påvirkning. God estetikk vil være et spørsmål om å treffe nærmest et minste felles multiplum, noe alle kan like sånn passe godt.
Den dagen det skjer, og vi samtidig har slurvet med bevaringstiltakene for kunstnerisk kvalitet – de siste førti prosentene som maskinene alltid vil mangle – er det for sent. Samtalen om hva som er kunst og ikke, vil i et slikt klima oppleves som irrelevant og unødvendig. Det vi som et minimum forholder oss til som elitisme og snobberi i dag, vil ha forsvunnet fra offentligheten og blitt til artefakter på et museum. Tomrommet fylles av en kjapt generert «kunst» som neppe vil å forsøke å utfordre oss, men i stedet stryke oss medhårs til vi er nær bevisstløse. Det er nå vi må bestemme om det er et samfunn vi ønsker oss, eller ikke.
Denne teksten er en lengre utgave av en kronikk signert DnF-leder Bjørn Vatne som står på trykk i Klassekampen 09. april 2024