§ 3-3 av Allmennkringkastingsplakaten stadfester at NRK forplikter å bidra til å styrke norsk språk, identitet og kultur.
– Man lærer språk best gjennom å høre språket fra de som har brukt det ennå mer enn deg selv, sier produsent i NRK P2, Yngvil Kiran. Hun produserer Verdt å lese nå som høytlesningssjef gjennom alle år, Grethe Berge, har gått av med pensjon. NRK ansetter ingen til å erstatte Berge. Det kan være begynnelsen på slutten av høytlesning i NRK. Fra januar 2012 legges Verdt å lese inn under Radioteateret. Antallet høytlesningsserier halveres. Yngvil Kiran synes det er beklagelig:
– Å få litteratur opplest for seg gir en nærere og mer intens opplevelse, og stimulerer fantasien, sier Kiran. 
– Det kan virke som om NRK nå velger å fjerne det skjønnlitterære uttrykket fra radiosendingene. Hvorfor tror du det skjer?
- Jeg skjønner jo at man kan tenke sånn når man ser dette utenfra. Det som skjedde, var at hun som produserte Verdt å lese, en meget dyktig dame, gikk av med pensjon. Man vil ikke ansette noen i hennes stilling. Vi tenkte at det ville være en god løsning å samle all kunstproduksjon, opplesning og hørespill under samme administrasjon, som blir under Radioteatret.
- Handler det bare om økonomi?
- Det er ingen hemmelighet at NRK har trangere tider. Vi forsøker å finne ut hvordan vi skal få mest ut av pengene. Verdt å lese hadde fått dårlige sendetider. Det fikk ikke primærtider, men marginaltider, som søndag morgen (07.03) og kveld, i skyggen av Dagsrevyen. Vi vurderte det da som hensiktsmessig å ta nyproduserte opplesningsserier og sette dem inn på radioteatertid i stedet for gamle radioteaterrepriser. Radioteateret sparer da penger, samtidig med at Verdt å lese får bedre sendetider.
– Det har vært drøyt tjue nye produksjoner i året i Verdt å lese. Nedgangen vil bli stor, ned til to-tre serier. Utenfra kan det virke som om musikkuttrykket er viktigere for NRKs samfunnsoppdrag enn det litterære uttrykket er. Stemmer det?
- Det tas også ned musikkprogrammer. I trangere tider spares det både på verbaluttrykket, og på musikksiden. Men det er rett at det er enklere å sette på nye musikkprogrammer, enn verbalprogrammer. NRK betaler et beløp i året til Tono og Gramo for å kunne spille så mye vi vil av utgitt musikk. Jeg har tenkt på dette, som produsent av litteratur og musikk; enn om vi hadde en liknende løsning for litteraturen! Så langt har vi ikke kommet. Men jeg tror at forfatterne og vi i NRK har sammenfallende interesse av at noe sånt kunne bli en løsning.
– Man hadde Min ønskedikter, Poesitid, Bok i P2; det ser ut som om NRK har prøvd seg fram for å finne gode måter å formidle litteratur. Og ofte har dere da vitterlig truffet også. Støtt og stadig snakkes det om de gode tidene, med Min ønskedikter. Hvorfor tas slike publikumsfavoritter av?
- Vi har satset på de bredere magasinflatene. Bokprogrammene forsvant – sett bort fra Diktafon og ett ukentlig Bok i P2. Det er programtenkning som lederne våre har hentet fra NRKs forskningsavdeling – at moderne lyttere ikke lenger lytter i lengre strekk. Jeg vet at det er ulike oppfatninger om dette, og at noen mener at spesialprogrammer er bedre. At mange gjerne vil vite hvor de finner ”sine program”.
– NRK blander alle kulturprogrammer på en sendeflate. Det kan virke som en nedvurdering av lytterne; som om de ikke har spesifikke interesser og behov!
- Jeg tror det kan være en undervurdering av lytterne. Men det er hard kamp om eteren. Jeg tror for min del det er lettere å skru bort hvis man ramler borti et program man ikke har noe forhold til.
– Hvorfor er det flere metaprogrammer hvor man snakker om kunsten, og mindre formidling av den?
- Det er rett at det er sånn. Jeg husker at da jeg begynte her på huset at det var 15 opplesninger i uka. Hver dag var det tre opplesninger; en for voksne, en for barn og en for ungdom. Men kunstnerisk produksjon koster penger. Det er dyrere å innhente rettigheter til disse, og å produsere dem, enn å få journalister til å lage programmene. Jeg har jobbet med å få beholdt flaten til Verdt å lese. Så får vi se hvor mye nytt vi klarer å få ut av de pengene vi har.
– Har du en plan?
- Det kan jeg ha. Men kunstnere har sine tariffavtaler med NRK Det kan vi ikke begynne å tulle med. Men jeg går gjerne i samtale med foreningene om å få mer ut av pengene. Vi må dra sammen. Jeg tror interessene er sammenfallende. Etter min mening er kultur og kunstproduksjonen til NRK, ved siden av nyhetssendingene, vårt største aktivum som allmennkringkaster.
– Ja, dere har jo også en kringkastingsplakat, som nedfeller NRKs rolle i forhold til å ivareta norsk kulturpolitikk. Norsk språk og kulturpolitikken er fint sammenvevd.
- Ja, det står mye fint på plakaten. Men det står ikke noe spesielt for radio – i forhold til dette med litteratur. Jeg ser at man gjerne hadde nedfelt dette med det usynlige teater, og opplesninger der du skaper egne bilder.
– Hvorfor er opplesning viktig i forhold til å ivareta norsk språk?
– Det stimulerer fantasien. Du får boka så tett innpå øret. Du skaper bildene, og ser det for deg. Du får en enda sterkere opplevelse av litteraturen. Jeg satt i forhandlinger hvor målet var å få sendt stoffet så mange ganger vi ville i løpet av de første, fire ukene det var produsert. Men jeg kan ikke styre de som styrer programskjemaene. Jeg har også to sterke instanser på nivået over meg, som er kulturredaktøren, og sjefen for P2.
– Tror du at NRK oppfatter skjønnlitteraturens betydning i en norsk språkpolitikk?
- NRK har her en stor og viktig oppgave – blant annet fordi det er så få andre som driver med dette. Opplesningsserier er med på å videreformidle norsk litteratur, og kan gjøre det på en annen måte enn hva man får gjort gjennom skolen. Vi kan legge til en norsk dimensjon. Vi ser med engstelse på bruken av nye medier. Men vi kan også se på det som en mulighet. Det kan være en plattform for å formidle mer. Mange yngre hører ikke på opplesninger klokka sju om morgenen eller åtte om kvelden. De laster det ned. Hvis vi kommer fram til en enighet om denne typen formidling, kan det nå mange nye lyttere.
– Hvordan lærer man språk, tror du?
- Det er gjennom å høre språket fra de som har brukt det ennå mer enn deg selv.
- Hva slags kompetanse har NRK som gjør at dere er særlig dyktige til å formidle norsk litteratur?
- Da må man spørre om hvor kunnskapen sitter. Jeg vil svare at den sitter hos medarbeiderne. Hos dem som har jobbet gjennom mange år og har spisskompetanse. I NRK har vi drevet med Verdt å lese, Bok i P2, Diktafon, Romanprisen og en rekke andre litteraturprogrammer og har medarbeidere som har lest masse, som har studert litteratur, men som selvfølgelig ikke er den typen medarbeidere som massemedia ønsker seg i dag, de som kan flyttes sidelengs hele tiden. Vi må for all del holde på spesialkompetansen. Det er en av mine kjepphester.
– Det kan virke som om det har vært en del uro rundt litteraturprogrammene til NRK, med medarbeidere og programmer som kommer og går. Hvorfor er det sånn?
- Man leter hele tiden etter de store suksessene. Det er mye uro, og kanskje særlig i radio. Der tar det lenger tid før programmer innarbeider seg hos lytterne, og folk tar eierskap i dem. Det er ikke som på TV, hvor man sender et Himmelblå, og det blir straks fanget opp. Andre grunner til at programmer tas av, kan være at medarbeidere forsvinner ut, så det blir unaturlig å fortsette å gjøre akkurat det programmet.
(DnF har vært i kontakt med P2-sjef Ole Jan Larsen for en kommentar, og vil få intervju med han eller andre fra ledelsen i løpet av kvelden eller i morgen, tirsdag)