Da jeg summerte åra som hadde gått fra jeg drømte om å bli forfatter til jeg ble det, stønna flere, men gutten som hadde fulgt nøye med rakk opp hånda og sa: Hvor mye tjener du? Da løfta jeg den harde bokutgava og sa at for den tjener jeg rundt førti kroner, så tok jeg opp pocketboka og sa: Hver gang noen kjøper denne, tjener jeg en femmer. Og det gadd du å drømme om i tjueto år! brast det ut av gutten. Og de andre nikka bifallende og så på meg som en man ikke kunne regne med siden jeg var så lavt prisa.
Priser man seg lavt, så priser man seg ut. Er det ikke sånn?
Reaksjonen til ungdommene er adekvat. Og det å være forfatter og å ha lite penger, har altfor lenge blitt sett på som en selvfølge (med unntak av bestselgerne). Og når forleggerforeningens Per Christian Opsahl synes norske forfattere tjener bra allerede og at forfatterne må være fornøyd med det økte pocketboksalget siden det i følge han gir fine ekstrainntekter, må jeg spørre: For hvem gir det fine ekstrainntekter?
Bokhandlerne fører færre titler enn før. Det vil si at noen få selger flere bøker, mens mange selger mindre enn tidligere. Og det er pocketboksalget som øker mest. Og hvem kan forsvare at forfatterne bare skal få 5 prosent av ei bok de sjøl har skrevet? Og det på ei bok som har betydelige lavere redaksjonelle utgifter og trykkekostnader enn den harde førsteutgaven.
Det er på høy tid å sette pris på arbeidet forfatterne gjør. Og et skritt i riktig retning er å reforhandle den lusne billigbokavtalen. På årsmøtet var kravet klart.
Så jeg sier: Fra 5 til 15 prosent nå! Det er bare rett og rimelig, ja, betimelig!
Heidi Marie Kriznik, forfatter