– I 2008 var fattigdomsgrensen i Norge 235000 kroner i året for en husholdning etter EUs standard. I 2011 er arbeidstipendet for en kunstner 190000 kroner. Jeg setter spørsmålstegn ved hvorfor verdien av et "kunstårsverk" kun er på 190000 kroner, parallelt med at DnF skal diskutere tildelingskriterier, skriver Anne Oterholm i et innlegg i Klassekampen i dag. Vi publiserer det i sin helhet her:
En stipendtildeling betyr svært mye for de aller fleste kunstnere. Stipendiene brukes til frikjøp av arbeidstid. De færreste kunstnere får bedre råd ved tildelingen av et arbeidsstipend, men de får mer tid til å drive med kunsten sin. Og selv om jeg på DnFs nettsider har sagt at jeg skulle ønske Monica Aasprong hadde tatt diskusjonen om stipendtildelinger i Forfatterforeningen, kan vi godt diskutere i media også. Dette er ikke en ny debatt, den tas med jevne mellomrom. Den initieres av Rådet selv eller av styret eller av medlemmer, slik som denne gangen.
Altfor mange forfattere har angst for sin nåværende eller framtidige økonomi. Det gjelder også dem som er blitt tildelt arbeidsstipend. Forfatterøkonomien er per definisjon ofte dårlig og etter mitt skjønn, alltid usikker. De aller fleste forfattere har et genuint ønske om å ha et rimelig utkomme fra sitt forfatterarbeide, og Forfatterforeningen skal slåss for at forfatterne skal kunne det. Gjennom arbeidet med å sikre royaltysatser og forlagsavtaler, skal DnF sørge for at ikke bare kjente og godt etablerte forfattere oppnår rimelige avtaler med forlagene, men at alle gjør det. Vi skal kjempe mot at e-boka reduserer forfatteres inntektsmuligheter, og arbeide sammen med andre kunstnerorganisasjoner for å få endret trygde- og pensjonssystemene, slik at kunstneres sosiale rettigheter bedres. Og samtidig må vi arbeide for bedre stipendmuligheter, og diskutere hvordan eksisterende stipendmidler fordeles.
Det litterære Råd er Forfatterforeningens stipendkomité. Komiteen forvalter Forfatterforeningens egne stipendier og utfører innstillingsarbeidet til Statens stipend. Fordi det kun er stipendmidler til et mindretall, vil de fleste søkerne bli skuffet hvert år. Kritikk er ikke til å unngå, og fordi Rådets vurderinger har så enorm innflytelse på hverdagen til så mange forfattere, både de som får og de som ikke får stipend, er det viktig at komiteen velges demokratisk, og at medlemmene ikke kan sitte for lenge. Rådet plikter ikke bare å lese forfatternes søknader, men å ha lest og skaffet seg oversikt over alle forfatterskapene. Det er vanskelig å se for seg at en annen type stipendkomité vil kunne ivareta hensyn om geografisk spredning, ulike litteratursyn, sjangere og kjønns- og aldersspredning slik Rådet gjør. Likevel er også dette stipendsystemet avhengig av kritikk og diskusjon. Årsmøte, styret og enkeltmedlemmene i Forfatterforeningen, skal stille spørsmål rundt kriteriene for stipendtildelinger. Utilsiktede eller uønskede skjevheter må alltid kunne korrigeres.
Jeg, og mange med meg, skulle ønske Monica Aasprong kom tilbake til Forfatterforeningen og deltok i den videre diskusjonen rundt stipendiene. I 2008 var fattigdomsgrensen i Norge kr 235.000 i året for en husholdning etter EUs standard. I 2011 er arbeidsstipendet for en kunstner kr 190.000. Jeg stiller spørsmålstegn ved hvorfor verdien av et ”kunstårsverk” kun er på 190.000 kroner, parallelt med at DnF skal diskutere tildelingskriterier.