Aktuelt

Lillehammer

Logoen til Norsk Litteraturfestival er en stilisert Undset, en minimalistisk karikatur av hele dama. Sigrid Undsets bøker kunne ha formen av kvinner. Jenny, Kristin, Fru…

Logoen til Norsk Litteraturfestival er en stilisert Undset, en minimalistisk karikatur av hele dama. Sigrid Undsets bøker kunne ha formen av kvinner. Jenny, Kristin, Fru Marta Oulie eller Vigdis. Det polyfone er også en form. Det kan man høre av Cecilie Ores musikalske arrangement av Paal-Helge Haugens tekst "A". "Har du funnet stilen din? Da er du død. Hva skal du nå finne på?" resiterte Paal-Helge Haugen på Litteraturhuset mens Undsetdagene åpnet, mens Dag Solstad, André Brink, Hvis man for eksempel tilbrakte et døgn fra tretida torsdag til tretida fredag, kunne man høre Johan Harstad lese utdrag fra noe "veldig upublisert" (sitat Eirik Bøe); en tekst som kombinerte den lyriske stramheten man kunne finne fra de første Harstadbøkene med den rause, tålmodige og ekspanderende fortelleren fra de siste, par romanene hans. Man kunne oppleve Halgrimur Helgason som rimurpoet, framførende et dikt med omkvedet Suit and tie/ Suit and tie. A treat ville den britiske forfatteren Paul Farley være looking out to serve – og til å underholde. Liverpoolgutten leste om sirup fra Tate and Lyle, den særlig gyldne og seige massen som ble solgt i fine tinnbokser. Blant publikum satt Nils-Øyvind Haagensen, poeten og forleggeren som har vært med på å få Farley oversatt til norsk og gitt ut på Flamme Forlag. «It seems as If I succeed nowhere. Yet, I’m glad to find, I have acquired a little philosophy. It amounts to a sense of freedom. I write what I like writing and there’s an end on it.», sto det på forsiden til Flamme Forlags nettside denne dagen, mens norske nettaviser og andre medier fortsatt rystet etter programposten "Utilslørt"; muslimske kvinners sterke fortellinger. Såre fortellinger fra vanskelige opplevelser. Samtidig fortsetter det litterære overskuddet å regne over Lillehammer. Norge går godt. Norske forfattere har det bedre enn svenske forfattere. Det er noe av det som kommer fram under bransjeseminaret fredags formiddag. Det handler ikke nødvendigvis om at norske forfattere koster staten mer enn hva de svenske forfatterne gjør, men at infrastrukturen og systemene er fordelsaktige og bærekraftige. Mens Vidar Kvalshaug satt bakerst i seminarrommet og skrev søndagskommentaren for helgens Aftenposten, diskuterte ledende bransjefolk hvordan man sikrer at den norske litteraturens infrastruktur, dette som fungerer godt, skal ivaretas, hvordan man også i årene som kommer kan se norske navn shortlisted til internasjonale prestisjepriser, om man kan legge forholdene til rette for de av de yngste som er blant våre beste nå, stemmene som man hørte fra diverse scener i Lillehammer, Carl Frode Tiller, Johan Harstad, Ingrid Z. Aanestad, Mikkel Bugge får rom til å ekspandere over landegrensene. Man diskuterte også utfordringene som grenseløsheten og globaliseringen kan medføre, og hvordan disse framtidens forfattere vil jobbe i årene som kommer. Den nye samlagsstjerna Jan Roar Leikvoll var ikke på det offisielle programmet, men på et overground pocketslipp på Toppen Bar, Mølla Hotell. Han feiret slippet av pocketutgaven av Fiolinane med å lese en eneste setning fra boka. Applausen etter opplesninga varte lenger enn lesinga selv. Like stramt er ikke programmet til Norsk Litteraturfestival, mener kulturjournalister i Dagbladet, NRK, og flere. Heldigvis er det ikke så stramt og strengt, det tar andre institusjoner seg av. Litteratur på Møen (Danmark), ÆÅ, og Fjøsfestivalen i Melhus er bare noen av de mange festivalene som gjennomfører dette med konsentrasjon om få navn. "Undsetdagenes" form er som programmets omslagsillustrasjon. Det er fullt, nesten alle felt på boksidene er dekte av strek, flate, farge, form. Men sprikende er det selvsagt ikke. Rammene er allerede lagt,  Det er fortsatt to dager igjen av Norsk Litteraturfestival, den siste festivalen hvor kunstnerisk rådgiver har vært Endre Ruset (f. 1981). Ved siden av forfattere som Stig Sæterbakken, også han tidligere kunstnerisk rådgiver ved festivalen, var Ruset en av de samtidig yngste og mest bejublede debutantene da han ga ut Ribbeinas Vingespenn i 2001. Han ble medlem i DnF etter at han ga ut sin andre diktsamling, Kims lek (2005). Han har vært med på å utforme et program som, ut i fra programheftet selv, fra samtaler med publikummere og deltakere, og erfaringen som jeg selv har hatt fra å være der, virker årets festival å være stor, mangfoldig, en a treat. Den har avsatt mange slike pre- eller post-litteraturfestivalkommentarer som denne teksten kan væer. Dra dit, få med deg de siste dagene, og ta på deg gode sko. Du skal gå fra Banken til Bingo’n til biblioteket og tilbake til Banken, før du ramler over et stunt av et pocketslipp på Toppen bar, noe som ikke sto på programmet en gang, men hvor det er drikkebonger og peanøtter, hvor en forfatter drar fram gitaren, Ragnar Hovland drar fram Jan Roar Leikvoll, gir han enda et løft der i åttende etasje av Mølla Hotell, før Leikvoll leser sine 20 sekunder, og delegerer scena til kollegaer. Man kan undre seg over hvem litteraturfestivalene først og fremst er til for. For meg var det en erfaring av å komme hjem til tenår i en småby. Det er kjentfolk overalt. Men det er ikke her de bor, forfatterne. De skal snart videre, skal ta toget til Oslo, Trondheim, de skal skrive videre, være med på å bygge morgendagens samfunn. Det er en stor jobb som heldigvis kan deles av et mangfold av norske forfattere. Jeg deler ut en pris til årets litteraturfestival på Lillehammer. Prisen går til et håp. Jeg håper at et slikt overskudd som det man ser på Lillehammer nå, er bærekraftig. Det føles som om Norge boomer, og at det medfører et mulighetsmangfold i kulturlivet. Her er en del støtteordninger til kulturen, og det blir brukt. Det blir gitt noen midler til enkelte forfattere, noe til institusjoner. Ideene som blir produserte kan utveksles. Synergieffekten bidrar til å holde hjulene i gang i Norge. Togene mellom Lillehammer og Oslo var relativt fulle denne uka. Selv ikke de fineste Signaturtog blir like elegante som engelske lokomotiver, og togstasjonene ikke romantiske som de britiske viktorianske steinbyggene med ornamenterte vinduer og duer i taket. Men her er kaffe, her er internett, her er et bord å sette en datamaskin på, rapportere fra.