Litt å lese (2)

Pengepolitiske tiltak i Eurosonen gir svakere euro. Oljeprisen fortsetter å falle. Eurosonen, Sverige, Danmark og Sveits har negative styringsrenter. Så da Amalie Kasin Lerstang skulle…

Pengepolitiske tiltak i Eurosonen gir svakere euro. Oljeprisen fortsetter å falle. Eurosonen, Sverige, Danmark og Sveits har negative styringsrenter. Så da Amalie Kasin Lerstang skulle skrive om kriser på det personlige planet, ble romanen om Europa. Europa er bl.a. en roman om det kollektive traumet finanskrisenAmalie Kasin Lerstang fikk Tarjei Vesaas 51. debutantpris for føresteboka si. Her er utdrag fra Europa av Amalie Kasin Lerstang, Cappelen Damm 2014:

Morritz pleier å være der til det blir mørkt. Jeg løper til stillaset. Nedover gata, forbi grisen på veggen. Jeg stanser på fortauet. Stillaset er tomt. Presenningen blafrer svakt i vinden. Jeg kikker inn i kaféen ved siden av, ingen av dem er der. Jeg går til restauranten. Den er full, men Morritz er ingen steder. Jeg løper til t-banen, ned trappene. Går over plassen og slippes inn av en dame på vei ut med en søppelsekk. Går fort opp trappene, er svett og tørr i munnen. River opp døra. Han sitter alene innerst i rommet, i skyggen. På en madrass som ikke er hans. Ser på dyna, ser på madrassen. Jeg kan så vidt se øynene hans gjennom rommet. Han ser på meg som om han ikke kjenner meg igjen. Kan jeg komme inn, sier jeg. Han svarer ikke. Jeg må snakke med deg, sier jeg, har så lyst til å snakke med ham om flommen. Jeg tar av meg jakka og velter en vannmugge på kjøkkenbenken. Buksa blir våt. Jeg er tørst. Jeg fyller mugga med vann igjen og drikker. Jeg ser opp på Morritz, han ser på meg. Vi fikk sparken, sier Morritz. Hæ, sier jeg. Det er slutt, sier han, de sparka resten i dag. Mener du det, spør jeg. Han ser dumt på meg. Jeg blir stående ved komfyren med vannflekken på buksa. Hva skjer med bygningen, sier jeg. Vet ikke, sier han. De har ikke råd til å ferdiggjøre den. Jeg går bort til ham og setter meg inntil ham. Jeg forsøker å ikke legge det våte kneet mot madrassen. Jeg legger hodet på skuldra hans. Men jeg trenger den jobben i stillaset, sier jeg. Morritz tenner en røyk, slipper ut røyken. Jeg trenger den jobben, sier jeg igjen, trenger den så innmari. Morritz sier at de ble sparka på dagen, hvordan er det mulig. Er det ingenting jeg kan gjøre for deg, spør jeg. Niks, sier Morritz, det er det ikke. Ingenting, spør jeg. Dessverre, sier Morritz. Men jeg vet ikke om jeg kan være her hvis jeg ikke har den jobben, sier jeg. Han sukker. Jeg sier at jeg kunne ønske jeg var der da det skjedde. Det er vel det man pleier å si, sier Morritz, men du hadde akkurat gått.

(…) 

 

Morritz stopper foran et bygg dekket av plast. Bak plasten står et stillas. Tynne jernstenger synes så vidt gjennom presenningen. Morritz går bort til stillaset og klatrer opp en stige. Jeg klatrer etter. I andre etasje står to menn og hakker muren løs fra veggen. Jeg stikker hodet ut gjennom en glipe i plasten. Jeg ser ned på gata hvor damer i svarte kåper og solbriller kommer ut fra bygningene. Jeg ser oppover utsiden av stillaset. Det blåser i plasten som går helt opp til taket. Jeg blir svimmel og ser på Morritz. Her jobber du, sier jeg. Han nikker. Vi skal renovere hele driten, sier han og spør om jeg vil være med til toppen. Mennene i stillaset hakker og pirker og river av store, tørre murflak. De er ikke så mange. De kaster murbiter ned i en container på bakken. Alle kikker på meg, før de kikker på Morritz. En av dem kommer bort til Morritz med en konvolutt. Morritz stikker konvolutten i lomma. Han slenger beinet utfor stillaset og klatrer opp trinnene på utsiden. Jeg kravler etter og heiser kroppen opp. Klamrer meg fast i stengene. Morritz har forsvunnet opp på taket. Jeg tar tak i stillaset og sparker fra. Stålet er glatt, jeg slipper ikke. Jeg trekker meg opp med armene. Han står på taket og ser utover byen. Bygningene står tett i tett. Han setter seg på taket og legger det ene beinet over det andre. Han åpner den blå kjeledressen og binder den rundt overkroppen. Han åpner konvolutten og teller pengesedlene med begge hender. Armen er gyllenbrun. Jeg står bak ham. Det lukter så godt her, sier jeg. Han legger sedlene i like store bunker. Godt, spør han. Han glatter ut sedlene. Det lukter by, kanskje, sier jeg. Han ruller dem forsiktig sammen. Det lukter jo ingenting, sier han. Han slår en strikk rundt pengene. Jo, sier jeg, det lukter eksos. Nei, sier han, det lukter søppel. Han legger sedlene tilbake i konvolutten. Du slutter å legge merke til det etter hvert.

(…)

 

Jeg våkner og spyr i vasken. Jeg lar vannet renne lenge. Jeg ligger på senga og leser mens vannet renner. Det grønne flyter i sidesynet. Jeg klarer ikke lese mer, klapper sammen boka. Jeg legger den i vinduskarmen og kaster et håndkle over den. Jeg pakker håndkleet rundt boka og legger den i sekken. Jeg kler på meg og skrur av vasken. Kjenner på magen og tar sekken på ryggen. Bak disken står mannen. Han hilser i det jeg kommer ned. Du er her fortsatt, sier jeg. Enn så lenge, sier han og blunker. Det er vanskelig å finne politistasjonen, for jeg forstår ikke hva som står skrevet på skiltene. Til slutt må en dame med sjal følge meg helt frem til døra. Det er fullt i venterommet. Det lukter svette. Det er en politistasjon, men hvis jeg så et bilde av venterommet ville jeg trodd at det var et sykehus. På en benk langs veggen sitter fem familier. Alle har et familiemedlem med et sår i panna eller en bandasjert kroppsdel. Borte ved veggen krangler to menn. Det er et øredøvende sus i hele rommet. Jeg leter etter en kølappmaskin, men ser ingen. Jeg presser meg gjennom rommet, mot skranken hvor en dame sitter bøyd over noen papirer. En mann stanser meg og ber meg vente på tur. Vi ser på hverandre. Jeg ser på klærne hans at han er politimann. Jeg ser på kølla i hånda hans. Han ser på ansiktet mitt. Det brede ansiktet mitt som har blitt enda bredere. Som ikke lenger er et helt ansikt, men ødelagte blå klumper som har svulma opp i ulike størrelser. Men det er ingen kø her, sier jeg. Han trekker meg inn i et hjørne. Det er en kø, sier han. Jeg ser for meg å sitte på fanget hans. Smøre kremen på ryggen. Er det mulig å stille seg i den køen, spør jeg. En dame med sint stemme skriker gjennom glasset i skranken. Politimannen kommer nærmere for å høre meg. Hvorfor er du her, sier han. På grunn av dette, sier jeg og peker på ansiktet mitt. Vet du hvem som gjorde det, spør han. Nei, sier jeg. Han ser oppgitt på meg, han ser til sidene og kommer helt nære ansiktet mitt. Har du en konvolutt, sier han lavt. En kon- volutt, spør jeg. Han nikker raskt. En konvolutt, spør jeg igjen. Han sukker. Penger, hveser han inn i øret mitt, har du penger. Jeg rister på hodet, mest på grunn av hvesinga. Han sukker igjen og legger en hånd på skuldra mi. Spar deg bryet, jenta mi, sier han, det er ingen vits. Han klapper meg på ryggen før han går bort til en gutt med hjelm og krykker.