Søndag kunne vi melde at den nest største avisen i landet, VG, ga hederlig omtale til noen norske lyrikere. I Byavisen fikk vi forleden saken fra et et bergvågsk og bergensk perspektiv. Med utgangspunkt i Henning Bergsvågs siste diktsamling, Under Elven Tweed, blei det stilt spørsmålsteikn ved rikspressa sin dekning av vestlandslyrikken.
Som styremedlem i DnF, Tom Egeland skrev: Lyrikken får ikke mest omtale i media. Knut Olav Åmås er redaktør for kultur – og debattsidene i en litt større blekke, nemlig Aftenposten. Han sier til Byavisen:
– Jeg har ikke tall for de andre sjangrene, men vi anmelder mer romaner og sakprosa – ingen tvil om det.
Kristoffer Jul-Larsen (f. 1981) har kanskje ikke så mange tall for de ulike sjangrene. Men ord, har han, for litteraturresepsjon i Norge. Litteraturviteren har mastergrad i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen, og er nå stipendiat ved Seksjon for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU, hvor han skriver om norsk litteraturkritikks møte med radio gjennom det 20. århundret. Arbeidet er en del av prosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1870-2000 – Verdiforvaltning og mediering. På oppfordring, har han skrevet denne vesle oppsummeringen av hvordan han oppfatter utviklingen i litteraturkritikken i Norge:
Det eksisterer så vidt jeg vet ikke noe helt klart bilde av
utviklingen innenfor aviskritikken etter krigen, men det har blitt gjort
en veldig fin studie av kulturjournalistikken hvor kritikken også
dekkes, i boken Kulturjournalistikk red. Knapskog og Larsen. Der kommer
det tydelig frem at den store endringen innen kulturstoff er innføringen
av populærkulturen og underholdningsstoffet, og dennes enorme plass i
moderne aviser. Samtidig har det ikke egentlig blitt mindre seriøs
kritikk, det har bare blitt så mye mer av alt det andre.
det har blitt mindre av den slik det har blitt mindre av en del annen
«seriøs» kritikk, som av klassisk musikk. Dette er sjangre som har tapt
posisjon både kommersielt og symbolsk, særlig de siste 20 årene i takt
med en stadig mer intens kommersialisering av kulturfeltet. Samtidig har
en estetisk pluralisme og demokratiseringen av smaksbegrepet gjort det
mer og mer legitimt å velge andre kunstneriske uttrykk, både som
publikum og journalist.
«Kritikkens narrekappe», hvor kritikken blir mer og mer rettet mot
språkets fatiske funksjon, dvs. det å holde kanalen mot leseren åpen
(i.e. bli lest), og mindre og mindre opptatt av å formidle et innhold,
er i tråd med poesiens forsvinning. Som råvare for kritikken er poesien
et problematisk materiale: flertallet av avisleserne forholder seg ikke
til sjangeren og stoffet er i seg selv vanskelig å oversette til dagens
rådende kritikksjargong hvor parafrasen spiller en sentral rolle. Dermed
skaper poesien et dobbelt problem for kritikeren, den krever stort
arbeid og gir dårlig tilbakebetalt i form av posisjon innenfor det
større litterære feltet (som involverer både aviser, kritikere,
forfattere, forlag etc.).
likestilte (Eirik Vassenden gjorde en kort studie av VG fra 1950-tallet
som skulle tyde på det mener jeg), men det betyr egentlig ikke at det
var så mye mer av noen av delene. Allerede i 1946 klaget norske
kritikere (som dagens Åmås) over at det kom ut for mye litteratur.
Kritikken har alltid for dårlig tid, alltid er den overveldet.
Krysspresset mellom redaksjonelle krav til leselighet og popularitet, og
litterære krav til seriøsitet og oppvurdering av det smale, kan
kritikken som generell størrelse aldri tilfredsstille noen.
Til slutt, saksing fra DnF sin store forlagsundersøkelse fra i høst. Markeds – og kommunikasjonsarbeid rundt boklansering var tatt opp i et av punktene:
Hvem hadde ansvar for markedsføring og
kommunikasjon i forlaget rundt den siste boken din?
a. Markedsavdelingen 46%
b. Redaktøren 11%
c. En kombinasjon 37%
d. Annet 6%
Det er en liten
overvekt av manlige forfattere som har hatt redaktøren som ansvarlig for
markedsføringen og kommunikasjonen i forlaget. Når en ser på fordelingen
forlagene i mellom, ser en at i Aschehoug og Kolon er det rundt 30% som har
redaktøren som ansvarlig for markedsføring og kommunikasjon. I Cappelen Damm er
det tilsvarende tallet 6%. I de andre forlagene har ikke redaktørene ansvaret
for dette feltet på samme måten. Når det gjelder forlag hvor markedsavdelingen
har dette ansvaret, er
fordelingen mellom forlagene slik:
a.
Ascehehoug 20%
b.
Cappelen Damm 63%
c.
Gyldendal 45%
d.
Oktober 73%
e.
Tiden 53%
f.
Kolon 0%
g.
Samlaget 48%
Når det gjelder kombinasjonsløsningen er fordelingen mellom forlagene slik
a.
Aschehoug 43%
b.
Cappelen Damm 35%
c.
Gyldendal 39%
d.
Oktober 23%
e.
Tiden 40%
f.
Kolon 67%
g.
Samlaget 42%
Når en ser på hvor
stor andel av forfatterne som er fornøyde med salg og markedsføringsarbeidet på
de ulike forlagene, får en følgende liste over prosentandelen fornøyde
forfattere:
a.
Oktober 63%
b.
Tiden 60%
c.
Kolon 50%
d.
Cappelen Damm
37%
e.
Gyldendal 31%
f.
Aschehoug 20%
g.
Samlaget 19%