Wesam Almadani (f. 1983) kom til Larvik fra Gaza som fribyforfatter i 2018, og har siden blitt boende. Hen var årets festivalforfatter under Kimen litteraturfestival i 2022 og har utgitt én roman, én diktsamling, samt bidratt til flere antologier. Almadanis arbeider kretser ofte rundt skeives situasjon i Midtøsten, identitetsspørsmål og hvordan skape seg et liv i krig.
Du beskriver deg selv som forfatter og aktivist. Når situasjonen er så intens som nå, er det da sånn at den ene rollen tar over for den andre, eller er de to uoppløselige fra hverandre?
For meg er skriving og aktivisme to sider av samme sak. Som en person med en dobbel minoritetsbakgrunn, har livet mitt blitt en uendelig kamp. Min lidelse har knyttet meg nærmere mennesker. Jeg har begynt å bruke mitt litterære talent til å skrive om både meg selv og andre som lider. Dette har gitt opphav til min aktivistrolle, som nå spiller en betydelig rolle i livet mitt.
Skriving gir meg en plattform til å uttrykke mine følelser, verdier, erfaring og engasjere folk i viktige spørsmål. Aktivismen gir meg praktisk erfaring og inspirasjon som ofte finner veien inn i skrivingen min. De to rollene har smeltet sammen og formet meg.
Under omstendigheter som de vi opplever nå, utfyller de to rollene hverandre heller enn å konkurrere. De representerer to veier som leder til det samme målet: å påvirke positiv forandring, og løfte stemmer til folk som lider. Men noen ganger, når jeg blir sterkt påvirket av min smerte, får aktivistrollen en økt betydning.
Er det mulig for deg å fortsette å skrive mens situasjonen er så alvorlig? I så fall: Hva skriver du på?
Generelt sett har jeg lagt merke til at for å skrive litterære tekster, som poesi eller noveller, må jeg ha balanserte følelser. Når jeg er sterkt påvirket av en hendelse, kan jeg ikke produsere tekster av akseptabel kvalitet for meg selv. Teksten blir bare et uttrykk for følelser, uten den ønskede kvaliteten jeg søker i mine skrifter. I slike tilfeller lar jeg være å skrive og holder fast ved tristheten til teksten overraskende kommer til meg. Plutselig finner jeg meg selv i å skrive uten noen åpenbar forklaring.
Under kriger har det vært smertefullt å skrive. Jeg har grått hver gang jeg skriver. Spesielt fordi jeg har opplevd tre kriger selv, og nå lider familien min sterkt under den pågående krigen, som faktisk er mer et folkemord og etnisk rensing. Av alle disse grunnene føler jeg hvert ord jeg skriver. Samtidig føler jeg meg litt lettet etter å ha skrevet, som om jeg har gjort noe for dem.
Etter min erfaring under 2014-krigen bestemte jeg meg for å skrive en novellesamling kalt Slik etterlot krigen meg i livet. Den utforsker krigens påvirkning på mennesker både på kort og lang sikt, og involverer mennesker i ulike aldre og samfunnsroller. Boken er ikke ferdig enda, men jeg jobber aktivt med den.
I tillegg skriver jeg poesi og artikler av og til, som fokuserer på lidelsen til palestinerne i dag, og som løfter deres stemmer. Jeg sier i en del av et dikt jeg nylig skrev, som heter Usynlig speil:
Missiler signert av fremtidige leiemordere,
faller som tunge regndråper.
De vanner ikke jordene, eller holder liv i noen.
Ta meg med deg,
roper et barn og følger etter farens døde kropp.
Den døde faren er bekymret.
Gravplassen er altfor mørk for et så lite barn.
Hvilken rolle tenker du at litteratur spiller i en så ødeleggende krise?
Jeg tror på kraften i litteraturen. Jeg tror på dens evne til å forandre verden til et bedre sted, selv om det tar tid. Litteraturen er et fredelig verktøy for å løse konflikter. Hvordan kan vi forsøke å forbedre samfunnet vårt og finne løsninger på samfunnsproblemer som vi ikke har opplevd direkte og som ikke har berørt våre egne liv?
Som mennesker er vi begrenset av våre egne erfaringer, og det er utfordrende for oss å forstå opplevelsene til andre som vi ikke har delt. Litteraturen gir oss muligheten til å prøve å forstå ting vi ikke har opplevd personlig. Den kan formidle disse opplevelsene på en måte som gjør dem nærmere og mer tilgjengelige for våre egne erfaringer. Dette er en kritisk rolle i det å skape forandring.
Derfra springer litteraturens rolle i slike omstendigheter. Dette er det jeg tar i bruk når jeg skriver. Jeg har forsøkt å bringe den norske leseren nærmere scenene i Palestina gjennom en samling artikler og poetiske tekster. Disse tekstenes mål er å formidle stemmene og følelsene til min familie, meg selv, venner, og andre som lever gjennom dette nå.
Minst tretten forfattere er blitt drept siden Israels motoffensiv. Forfattere har meldt om målrettede angrep og trakassering. Vet du hvordan forfattere som fortsatt er i Palestina hanskes med situasjonen?
Situasjonen i Palestina nå er forferdelig for alle, men den har en spesiell innvirkning på forfattere som føler smerten av å miste de trygge stedene de pleide å skrive på, bokhyllene sine og notatbøkene og bærbare datamaskinene sine på den ene siden. Dette fører til en følelse av stor hjelpeløshet.
På den andre siden utsetter de livene sine for større fare fordi de er stemmer som formidler sannheten. De blir dermed mål for den israelske hæren, som prøver å hindre spredningen av sannheten om hva som skjer til resten av verden.
I den første uken av krigen mistet jeg min venn, poeten Fares Abu Shawish, som ble drept av den israelske hæren. I flere måneder har min venn, poeten Salim al-Nafar, og alle hans familiemedlemmer vært savnet under krigen, og Palestinian Writers Union kunngjorde deres død.
Tross dette prøver noen av mine forfattervenner å finne sine egne måter å overleve under disse omstendighetene. Min venn Iman forsøker å skrive en krigsdagbok som dokumenterer livfulle historier og detaljer. For flere forfattervenner som Othman, Anis og Nima, har skriving av poesi vært et middel for å overleve.
Min venn, poeten Nidal, sa til sitt barn: «Slapp av, soldater dreper ikke poeter».
Hva må til for at de palestinske forfatternes situasjon bedres?
Dette folkemordet utført av den israelske hæren mot palestinerne må stoppes av hensyn til alle involverte. Når det gjelder situasjonen spesifikt for forfattere, må det internasjonale samfunnet gi og garantere immunitet og beskyttelse for forfattere, kunstnere og alt som er knyttet til ytringsfrihet. Det internasjonale samfunnet må tvinge Israel til å respektere dette.
Vi har vært vitne til mange israelske brudd på internasjonale lover og normer, ikke bare under denne krigen, men gjennom mange tiår, uten at det har fått konsekvenser. Vi har sett journalister bli drept foran kameraene, i tillegg til rettsforfølgelse, fengsling og drap av forfattere og kunstnere.
Er det noe norske forfattere kan bidra med?
Norske forfattere kan spille en viktig rolle hvis de er interesserte og har tid og energi. Vi kan samarbeide om å oversette litterære tekster til norsk med høy kvalitet og formidle dem til den norske leseren.
Jeg har tenkt på denne intervensjonen siden jeg kom til Norge. Dette har blitt gjennomført blant forfattere i Sverige, hvor det har vært frivillig samarbeid mellom både svenske og arabiske forfattere om å oversette til svensk.
Jeg skulle ønske det samme kunne skje i Norge, slik at vi sammen kunne oversette tekstene til mine venner og meg selv til norsk, slik at de kan nå den norske leseren i sin litterære form.