Lyrikkrydding hos Akademika

Når man er student er man søkende, ikke alltid mot noe spesielt, men bøker og ny kunnskap er noe av det man søker seg mot….

Bort fra Akademikas hyller: f.eks. "Herbarium" av Øyvind Rimbereid

Når man er student er man søkende, ikke alltid mot noe spesielt, men bøker og ny kunnskap er noe av det man søker seg mot. Da synes jeg det er en skam for Universitetet i Oslo, som liker å kalle seg et "ledende europeisk universitet", ikke har en fullverdig bokhandel. (Nordis Tennes)

Studentene legger igjen millioner av kroner hos Akademika. Likevel bygger bokhandelen ned poesiutvalget. Bort fra hyllene er nå diktsamlinger – alt unntatt pensumlitteraturen. Men universitetets bokhandel får ikke med dette sette en standard! Definisjonsmakten ligger hos litteraturstudentene – og poetene selv. Hør hvor de mener skapet skal stå. Vi spør studentene selv hva de mener om det – de som fortsatt tråkker ned butikkgulvet på Blindern, og de som gjorde det, og som nå har blitt forfattere selv. 

Mange kjenner Erling Kittelsen som en ridder på lyrikkens og naturens vegne. En mann å regne med når de store tema skal verbaliseres, de viktige ting berøres. Slik kommenterer han den aktuelle saken: 

Det ligger i tida at alt skal skreddersyes til ditt behov, det forsterkes av datateknologiens stikkordsjakt og økonomitenkningens hypotetiske drømmesyn, enhver skal sirkle inn sitt felt, finne sin nisje. I dette perspektivet trengs minst av alt poesiens allminnelige oppgave; å bryte ned et altfor entydig språkunivers, en altfor snever fagramme og det viktigste av alt; en altfor fiksert oppfatning av hvor en selv hører til, les: ens utdelte plass som tjener nevnte data- og økonomitenkning. Det handler ikke om profittenkning, det gjør ikke noe om en taper penger, bare en kan forsterke et kontrollsystem basert på en forutsigelig økonomi. Vi må derfor ikke forundres når poesien til og med taes fysisk bort fra hyllene. All kultur skal helst fjernes, hvis en med kultur ikke mener alt og ingenting – det er kontrollsystemene tjent med – men det som ordet figurerer, nemlig å brøyte opp, åpne landet for sine egne sider,

blande skottene. Han eller hun har kultur, sier vi om et menneske som er romsligere enn sin status. Tid er å bo i bildet til vi er sammen med mer enn det avbilder. Akademia i dag er vel redd poesien?

Mattis Øybø er forfatter – og forlagsredaktør i forlaget Tiden: 

Jeg er dessverre, må jeg si, ikke overrasket. Det har jo vært den tydelige tendensen de siste årene, at poesien forsvinner mer og mer fra offentligheten, i alle fall i de riksdekkende avisene, i NRK osv. Det var jo bare et tidsspørsmål før det skjedde noe i bokhandelen også. Så hva skal man si? Pengene taler? Marginene er for små? Bokhandlerne er under press? Dette er jo sangen som synges for tiden, og den er jo ikke spesielt poetisk. (Selv om den er reell nok.) Akademika ser med andre ord ikke lenger på det som sin oppgave å formidle norsk poesi. 

 
Så er spørsmålet: Kan vi kreve det av dem? Svaret på det ligger vel i om vi anser bokhandelen for å være en kulturformidler, i tillegg til en økonomisk bærekraftig bedrift. I mine øyne har Akademika nå tatt et skritt vekk fra den rollen. 
 
Da du skrev til meg, satt jeg og leste en gjendiktning av Szymborska som forlaget skal gi ut i april, og det som slo meg, var hvor fullstendig meningsløst ordet "smal" var i møtet med hennes poesi. Maken til bred litteratur skal man lete lenge etter, åpen og kompleks, hverdagslig og ekistensiell, og hele tiden, vendt mot sin leser med åpne armer. Jeg tok meg selv i å ville lese dem høyt til noen, fortelle dem, hør! hør på dette! Hvilket menneske ville ikke ha godt å lese disse diktene? Studenter eller professorer,  vernepleiere eller eiendomsmeglere, diktene tilhører alle, skriver Øybø, og legger til, til slutt: 
 
Poesien er en mangslungen genre det er vanskelig å generalisere fra, men kanskje det nettopp er der, i at denne rikdommen blir plukket vekk fra hyllene, at det største tapet ligger.
 

Nordis Tennes er sjefen for litteraturbladet Bøygen, et tidsskrift laget av mastergradstudentene på Litteraturvitenskap, og er opprørt over avgjørelsen fra Akademika:

– Denne saken opprører meg både som litteraturstudent og som redaktør av bøygen. Jeg var der tidligere i år og skulle kjøpe Per Pettersons siste bok og Cecilie Løveids diktsamlingFlytterester. De hadde ingen av dem. Det er veldig ofte vi har ny norsk skjønnlitteratur på pensum, og det er et stort nederlag for Akademika at de ikke har så veldig mye å stille opp med på det området. Jeg har hørt at de også har kuttet ut tidsskrifter, noe jeg synes er veldig frustrerende, da vi har sett på Akademika som et sted hvor vi i bøygen kan nå ut til leserne, sier redaktøren, og legger til: 

– En annen ting som er viktig er at Akademika er eies av Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus og Studentsamskipnaden i Trondheim, med henholdsvis 60 og 40 prosent av aksjene.

– Hva betyr det for en litteraturviter å ha tilgang til et bredt utvalg poesi?

– Det betyr veldig mye. Akademika er ingen bokhandel med respekt for kundene og for litteraturen når de nå kutter ut poesi. Også nå når det skjer så utrolig mye bra i det norske poesilandskapet!

– Hvor viktig er det for akademikere og studenter, mener du, å lese poesi?

– Personlig mener jeg er det viktig for alle mennesker å lese poesi. Det er derfor Akademika, som en bokhandel på et universitet hvor unge mennesker som søker etter både dannelse og kunnskap, må ha et fullverdig tilbud. Sett fra et mer økonomisk ståsted ser jeg jo at de må redusere tilbudet for å få det til å gå rundt. Men da mener jeg heller at de kunne kutte alt de selger av kopper og magneter og annet nips, sier hun, og legger til:

– Akademika har slitt økonomisk i mange år, og før jul var det studentenes penger (gjennom semesteravgiften) som sørget for at de faktisk kunne fortsette.

– Hvor ofte har du selv kjøpt poesi – som ikke står på pensumlisten din?

– Veldig ofte! Følelsen av å oppdage nye stemmer og tre inn i nye univers – man blir nesten poetisk av å snakke om det. Slik jeg ser det er det fremdeles det fysiske formatet som gjelder for poesien. Det har nok med at poesi burde leses sakte og uten forstyrrelser.

– Hva betyr det å lese poesi – for utviklingen av folks sensitivitet til språk?

– Å lese poesi, og litteratur generelt, har mye å si for hvordan vi utvikler oss som mennesker. Jeg er veldig på samme linje som Martha Nussbaum, og hennes teorier om at vi utvikler oss som medmenneske, og får ny innsikt i andres liv og følelser gjennom skjønnlitteraturen.

– Hva har denne avgjørelsen å si for universitetet?

– Når man er student er man søkende, ikke alltid mot noe spesielt. Bøker og ny kunnskap er noe som mange søker seg mot. Da synes jeg det er en skam for Universitetet i Oslo, som liker å kalle seg et "ledende europeisk universitet", ikke har en fullverdig bokhandel.

– Hva tenker du om at det er nettopp Akademia – universitetets bokhandel, som tar en beslutning som denne?

– Det er studentenes egen bokhandel, og jeg synes det er et stort nederlag for dem.

– Er dette framtiden?

– Vi er i en krevende tid for bokhandlene og forlagsbransjen, de må foreta endringer for å kunne henge med og overleve økonomisk. Jeg mener det er feil å kutte i utvalget. Jeg tror det vil bli både behov og etterspørsel etter rendyrkede, kunnskapsrike og seriøse bokhandlere. De skal kunne tilby kunden noe mer enn man får på Internett. Lukten av bøker, et utvalg som består av bøker fra hele verden og et personale som virkelig brenner for litteraturen. Men det er dessverre få bokhandlere som satser på det. Istedenfor prøver de å spe på med filmer, reflekser og alt mulig annet, som man ikke kommer for å kjøpe i en bokhandel.

– Hva slags framtid er det – evet?

– En trist fremtid, hvor kundens behov ikke står i høysetet.

"Historieløst", var kommentaren fra botanikeren Anders Often, som var blant akademikerne som først oppdaget lyrikkmangelen i hyllene, og som ropte ut. Her er hans verbale varsko, hvis forkortede utgave har vært på trykk i universitetsavisa Universitas: 

 

Lyrikken er lykkelig kastet ut

 

Akademika: Lyrikk nå kastet ut – vil ikke ha

UiO-min, i Os-lo

Et av Europas, halvstore uni-vers – ei-lenger-i-tet

I bokhandel sin – ryddet bort

Lyrikk, nå høstklare spettedag – tyvetolv

Sprintet langt vekk. Er over og ut. Satt på vent

De språkets, de regndråper – dryppende små

Luket vekk. Nå uni-ei-vers-mer-i-tet

 

Jeg kom – for å kjøpe Bertrand Besigye

Gledet meg vilt

Men se! Reol var skinnende tom

Hva – flyttet i kjeller, jeg tenkte

Nei, så! Slutt på lyrikk!

Sa ekspeditrise – hun smilende vakkert, beklagende, følende med

Vi har ryddet det vekk

Nå hylle er tom

Her på uni-ei-vers-mer-i-tet

 

Det er bra! Det er bra!

Så dundrende bra

Verden – forunderlig sted

Tenk det. Liker det – jeg prøvde å si

Til henne, så skjønne – min ekspeditri–se

Mangfold. Vi må ikke – ha. Hvorfor det? Ikke-ha! Ikke-ha!

Farlig det. Der i – akadémia med

Tvetydighet. Undertekst – sprang

Ikke bra! Ikke bra!

Klarhet. Logikk og stringens. Vi må ha. Vi må ha. Vi må ha. Jeg hoppende sa

Klodens sprintende, enende – seilende Tellus i tyvetolv

 

Ja, problemer, problemer, problemer. De harker i kø

Stringens må vi ha. Må vi ha! Må vi ha!

Vi sa, nå. Trise og jeg i kor

Hun og jeg

Hoppende, hoppende opp. Opp og ned!

Så harkende. Klemmende. Kyssende. Hostende kor

Få inn livsstil!

De kokebøker! Trim og salat!

Ja, trim og salat. Ta trim og salat. Mere mat, mere mat!

Det skal sannheten næres på

Ikke hoder på snei – fortapt bak de skakk-kjørte vers

Lyrikk! Hvem pokker kjøper vel det

 

Vi rå-hylte. Hylte og hvinte og sa: Sa. Sa. Sa

Hun og jeg

Så hoppende enige, tosomme fryd

Så hoppende glad

Nå gaulende, hoppende, sprettende glad!

Nå uni-ei-vers mer i tet-tetets torg

Du gnistrende du!

Den tid er forbi!

Vi selger det tiden kjøper – og spør

Så enkelt

Så sprettende, hoppende enkelt – hun sa

Og jeg måtte smile – le med

Hun var jo så vakker

For vakker – for annet enn det

 

Vi har forsøkt å få Akademia selv i tale, men har så langt ikke lyktes i å få en kommentar.