Aktuelt

«Man brenner ned bosteder, tvinger folk til å flytte, begår mord som aldri oppklares…»

  6. mars 2014, Diyarbakır   Til Den norske forfatterforening   Ærede deltakere, kjære venner, Jeg takker dere av hele mitt hjerte for at dere…

 

6. mars 2014, Diyarbakır

 

Til Den norske forfatterforening

 

Ærede deltakere, kjære venner,

Jeg takker dere av hele mitt hjerte for at dere har tildelt meg Den norske forfatterforenings Ytringsfrihetspris. Jeg hilser dere fra den seks kvadratmeter store cellen min, der ensomheten har satt seg fast; fra en celle som er kald og fuktig med grå vegger;  jeg hilser dere fra piggtråd, jerndører, skyteskår, fra fløyten som soldatene på vakt i tårnet nå og da blåser i, og fra uglene som tuter i nattens hemmelige rom.  Jeg hilser til alle de verdifulle medlemmene av PEN-familien min over hele verden, som ikke lar meg være alene. Godt at jeg i 1981, da jeg var 13 år gammel, bestemte meg for å bli forfatter. Dere har beæret meg med denne prisen. Jeg takker dere på vegne av alle forfattere og menneskerettighetsforkjempere som sitter i fengsel, og på vegne av alle fengslede kurdere. Jeg tar i mot denne prisen på vegne av det stolte kurdiske folk som kjemper for sin frihet, og jeg mottar den som en gave i anledning fødselsdagen min den 14. mars.

Jeg har alltid støttet en løsning der alle har respekt for hverandre, der vi utvikler vår kultur og lever sammen, ikke løsninger med fokus på offentlig sikkerhet, ro og orden, der man  brenner ned bosteder, tvinger folk til å flytte, undertrykker, begår mord som aldri oppklares og sprer frykt. Jeg sa at vold ikke måtte være framgangsmåten. Det er for tiden 780 syke varetektsfengslede i fengslene, 210 av dem er alvorlig syke og venter på å dø der.

Den iranske reisende Nasiri Hüsrev, som kom til Amed i 1046, sa: «Jeg har sett en rekke byer og tårn i Arabia, i Iran, i Turkmenistan, og i India, men ingen av dem kan måle seg med Amed.»  Jeg ble født i 1969, i området rundt den historiske Amed-festningen, ved Saray-porten, uten noen kunnskap om disse rike sivilisasjonene. Jeg vokste opp i gater der syrerne, perserne, Aleksander den store,  Saladin (Ayyubi), mongolene, nådeløse  guvernører, grådige emirer, konger i spissen for hærer av korsfarere og  blodtørstige krigere hadde vandret omkring. Når vi barn så på denne festningen, som var så full av mysterier og spådommer, så vi bare steinene i festningsmuren. Men steinene var ikke bare stein. Steinene var historie, smerte, blod og frihet. Amed-festningen, som er verdens største og mest praktfulle festning, var Romerrikets ytterste utpost i øst. Jeg pleide å leke i disse gatene til det ble mørkt. Jeg pleide å betrakte fedrene som kom trette og slitne hjem fra jobb gripe hånden til et av barna som lekte i gaten, og ta det med hjem.  Jeg følte tomheten i gatene, jeg følte tyngden og stillheten i tomrommet som oppsto, og jeg ønsket å bli språket til disse stumme gatene. Da alle hadde gått hjem, stengte jeg de store byportene, og gikk gjennom mørke gater, under hus med karnapper, gjennom trange og fuktige korridorer. Uten å bry meg om røverne som lagde komplotter mot meg, eller lyden av trehjulene til  de  hestetrukne vognene som fraktet  passasjerer  over basaltsteinene, vendte jeg tilbake fra vakt med tresverdet mitt og med bøyd hode.  For jeg var ridderen som voktet det romerske rikets siste utpost mot øst, Amed-festningen, med tresverdet mitt.

Hver kveld søkte far fram Radio Jerevan – stasjonen som sendte fra Armenia – i et hjørne hjemme. Han hørte i all hemmelighet på forbudte kurdiske sanger. Det eneste jeg har lært, mens 34 sivilisasjoner hvisket i øret mitt, er å dele lidelsen og gleden, og å vise solidaritet. Vi var en stor familie som vokste opp med denne oppsamlede arven fra store sivilisasjoner.

I fengselet har jeg innsett at jeg til nå har levd uten å verdsette denne festningen som symboliserer menneskehetens historie, Hevsel-hagen der  tre hundre fugleslag og  mange forskjellige dyr lever, friheten vår, og dem  vi var glad i. Så mye  som var mitt: 

Verdens vakreste by, min kone Burçin som elsker meg og alltid stiller opp for meg, verdens vakreste barn, Robin og Rober, min PEN-familie som alltid støtter meg, min egen familie, forfatterkolleger og venner. Takk for at dere er til.

(… (far)) hørte i all hemmelighet på forbudte kurdiske sanger. Det eneste jeg har lært, mens 34 sivilisasjoner hvisket i øret mitt, er å dele lidelsen og gleden, og å vise solidaritet. 

Jeg vokste opp med de kurdiske eventyrene, fulle av feer og ånder, som min mormor, Hezime, fortalte meg. Jeg sendte min første fortelling til barnebladet Furi i 1981, da jeg var 13 år gammel, og fikk 75 lira i honorar.  Den kvelden fantes det for første gang to kilo kadayif (et bakverk med hasselnøtter) i det  fattigslige huset vårt. En kjølig kveld i Istanbul i 1997, mens jeg krysset  Bosporos i båt og følte meg ytterst ensom  siden min mor akkurat hadde dødd,  begynte jeg å skrible ned noe i min 7. sans . Det ble den første fortellingen i den første novellesamlingen min. I oktober 1997, da jeg begynte å praktisere som advokat, og strevde for å hjelpe folk, innså  jeg også at det å skrive gjør meg glad, og at det lindrer smerten.

Etter år 2000, mens jeg arbeidet for menneskerettighetsorganisasjonen IHD, har jeg konstatert at det var brudd på menneskerettighetene flere steder i vår region. Jeg har rapportert om disse og gitt juridisk bistand til ofrene. Min første novellesamling ble publisert i 2004. I 2006 redigerte jeg en novelleantologi som inneholdt 15 kurdiske og 20 tyrkiske noveller, skrevet av tyrkiske, kurdiske, arabiske og armenske forfattere. Utvalget het «Fredsnoveller – en antologi». Siden den var på kurdisk ble det igangsatt en rettssak mot meg, men jeg ble frikjent. 

I de to årene jeg var visepresident i menneskerettighetsorganisasjonen IHD og områdeleder i Diyarbakir , har jeg møtt mange journalister, både tyrkiske og utenlandske, politiske delegasjoner og menneskerettighetsforkjempere. Jeg ble invitert til en rekke paneler og konferanser som ble arrangert i nasjonalforsamlingene i  England, Sverige og Belgia, i FN bygningen i Genève og i en rekke europeiske byer. Jeg viderebrakte  erfaringene mine fra IHD og rapportene vi hadde om overtredelser. Over alt sa jeg at det kurdiske spørsmålet bare ville kunne løses ved fred og dialog. Jeg fortalte Bülent Arınç og Beşir Atalay, som jeg møtte, at jeg støttet «Fred og løsning»-prosessen som regjeringen  igangsatte i 2007. Jeg kritiserte den uforholdsmessige bruken av makt, og volden som sikkerhetsstyrkene anvendte på offentlige arenaer i forbindelse med demonstrasjoner.  Jeg gjorde meg klar til å bidra til fredsprosessen. Det var dog ikke melkemannen som ringte på døren min tidlig på morgenen den 24. desember 2009. Det var ikke folk som kom for å få mitt bidrag til fredsprosessen. De har gjort meg til medlem av KCKs råd for internasjonale forbindelser og medlem av dens  juridiske kommisjon, som ikke har noen andre medlemmer. De har holdt meg fengslet i fem vintre. Uten andre bevis enn et «anonymt vitne», har de anklaget meg for å være medlem av en illegal organisasjon, i henhold til den tyrkiske straffelovens paragraf 314/2. Jeg har oversatt rapportene våre om menneskerettigheter og det kurdiske spørsmålet til engelsk og sendt dem som e-mail til alle dem som kom og hadde møter med oss. Jeg har støttet fredsarbeidet og tatt avstand fra vold. Jeg sendte rapportene om overtredelser til alle. Jeg ble en skyteskive, og ble anholdt fordi jeg hadde offentliggjort dem som har begått forbrytelser mot menneskeheten. 

Fra de 34 sivilisasjonene i den antikke bymuren har jeg lært om et flerspråklig og flerkulturelt liv. Siden jeg var barn har jeg betraktet andres problemer som mine egne. Da jeg ble større fant jeg meg selv engasjert i arbeidet for demokrati og menneskerettigheter. Det er som om Ibn-i Haldun, med sine historiske ord om at «geografi er skjebne»  beskrev den umenneskelige behandlingen av kurderne gjennom  to hundre år. Kurderne vil ikke leve uten anerkjennelse og uten morsmål.  Alle løsninger til nå har vært basert på ikke å akseptere kurderne. Da jeg var i IHD, har jeg alltid støttet en løsning der alle har respekt for hverandre, der vi utvikler vår kultur og lever sammen, ikke løsninger med fokus på offentlig sikkerhet, ro og orden, der man  brenner ned bosteder, tvinger folk til å flytte, undertrykker, begår mord som aldri oppklares og sprer frykt. Jeg sa at vold ikke måtte være framgangsmåten. Det er for tiden 780 syke varetektsfengslede i fengslene, 210 av dem er alvorlig syke og venter på å dø der. 

Jeg har lest meget i fengselet. Jeg har skrevet en historisk roman om makedonerne og kurderne med tittelen «Syndernes festning». Jeg arbeider nå med de siste rettelsene. Jeg er full av takknemlighet overfor alle som har støttet meg med bøker, kort og brev i løpet av disse 5 vintrene: overfor PEN- klubben som har hovedkontor i London, tusenvis av forfattere som er medlemmer av PEN i Sverige, Sveits, Tyskland, Frankrike, New York og Washington , PEN i Sydney og Melbourne, Italia, Nederland, England, Kanada,  PEN i Belgia (Wallonie og Flandern), Danmark, Ny Zealand, Ghana, Mexico, Irland og Tyrkia.

For første gang i Tyrkia har en menneskerettighetsforkjemper blitt holdt i varetekt i fire år og tre måneder. Fengslet som er et sted for å leve et tilbaketrukket liv, lærer mennesker tålmodighet, toleranse og det å bli et fullkomment menneske. Her inne har jeg bestemt meg for å gjøre ulempene om til fordeler. Jeg har lest og skrevet artikler. Jeg har arbeidet med engelsken min.  Forholdene i fengslet er en meget god lærer for folk som er engasjert i samfunnsmessige problemer. I fengsel lærer man at man har levd feil ved å ødelegge ting og strevd for å opprettholde det kapitalistiske system, og derved gitt næring til et brutalt system. I fengsel blir det avstand mellom en selv og ektefellen man elsker over alt på jord; barna, familien, og de tradisjonelle og rituelle verdiene man har. I fengslet har jeg innsett at det kapitalistiske system gjør en sløv, at det gjør en til et vesen som konsumerer alt, og gjør at vi avskjæres fra naturen, et naturlig liv og all oppriktighet og inderlighet. I fengsel har jeg forstått at jeg hadde beveget meg bort fra essensen i tilværelsen, at jeg bodde i et gammelt eventyrland, og at livet er en nådegave. Jeg er her fordi jeg har prøvd å beskytte menneskets stolthet og prøvd å beskytte andres overtrådte rettigheter. Jeg står inne for alt jeg har gjort. Jeg har blitt enda sterkere her inne. Jeg har blitt renset og fornyet. Hver natt drømmer jeg om den bitre lukten av brente klær som klistrer seg til menneskelige bein, der de kommer opp fra hundrevis av graver som jeg graver ut selv. Jeg drømmer om det opprådde blikket hos mødre som har grått, skuffelsen i stemmene til de maktesløse, som ikke har noe sted å gå. Jeg drømmer om smerten deres som fyller hjertene våre, frykten vår når vi vandrer i fjellene fulle av miner, de tapte drømmene til folk som bor i grenselandsbyer som har blitt brent ned. 

Jeg har ventet i fem vintre på rettferdighet, uten å bry meg om ransakelsene jeg utsettes for når jeg skal treffe min kone og mine barn en gang i måneden, og endelig kan berøre dem; uten å bry meg om vennene mine som har glemt meg og ikke tar kontakt lenger, og uten å bry meg om verden som tier. 

Jeg har ventet i fem vintre på rettferdighet, uten å bry meg om ransakelsene jeg utsettes for når jeg skal treffe min kone og mine barn en gang i måneden, og endelig kan berøre dem; uten å bry meg om vennene mine som har glemt meg og ikke tar kontakt lenger, og uten å bry meg om verden som tier. Brev og hilsener fra venner som ikke har glemt meg gir meg styrke her inne. Ikke legg hånd på mennesker som støtter fred og frihet. Frykt ikke fred, kunst og litteratur.  Jeg har fulgt min overbevisning, trodd på drømmene mine og forsøkte å utvikle mitt sanne jeg. Jeg ønsket å leve som et skrivende menneske, og å hjelpe andre. Hvis jeg ikke hadde satt seil mot fred og toleranse ville jeg ha levd et mangelfullt og feilslått liv. Ingen må forvente at jeg skal tenke som makthaverne, at jeg skal lovprise dem eller lukke øynene for feiltrinnene deres. For det dreier seg ikke bare om å leve, men om å leve rett og etter sine egne prinsipper. De som har skrevet menneskenes historie er ikke dem som står med nedslåtte blikk, men de modige individene som skuer mot himmelen. Jeg hilser til dem som har etterlatt oss en ærerik arv og en rik historie. Jeg hilser dere med kjærlighet og dyp respekt, og håper vi sees igjen i frihet. 

Muharrem Erbey – forfatter, menneskerettighetsaktivist og advokat,

Diyarbakır fengsel for høyrisikofanger, celle nr. L 1/3