Når fikk du vite at du hadde vunnet Ytringsfrihetsprisen, og hva var din reaksjon?
Jeg husker at jeg fikk nyheten da den politiske situasjonen i landet mitt hadde begynt å endre seg litt. Vi, Myanmars befolkning, håpet på flere positive endringer. Jeg ble ganske overrasket over pristildelingen og selvfølgelig glad.
Samtidig var jeg bekymret for reaksjonene fra militærregimet. Hvis denne nyheten ble allment kjent via media, kunne de komme til å gjøre livet surt for meg. Sånn sett kan du si at den første reaksjonen min var blandet. Derfor bestemte jeg meg også for ikke å delta på prisutdelingen. Det var ikke en enkel avgjørelse.
Har prisen påvirket arbeidet ditt eller hverdagen din, i så fall hvordan?
For å være helt ærlig, hadde ikke prisen så stor innvirkning på verken arbeidet eller situasjonen min, ettersom landet mitt fremdeles var preget av militærregimets sensur og propaganda. Først rundt to år senere begynte medielandskapet og litteraturfeltet i Myanmar å endre seg. Da hadde de nye verkene mine, særlig fengselsmemoarene, fått mer oppmerksomhet. Så det var mange andre drivkrefter enn prisen som fikk meg til å arbeide videre, selv om jeg satte stor pris på å få den.
Hvordan har forfatteres situasjon utviklet seg i landet ditt i årene etter at du mottok prisen?
Sensuren opphørte i 2012. Etter at fengselsmemoarene mine ble publisert på slutten av det året, fikk verkene mine mer oppmerksomhet. I årene etter har jeg fått et større publikum. Da organisasjonsfriheten ble lovfestet, dannet jeg PEN Myanmar. Dette ble en viktig pådriver for informasjons- og ytringsfrihet. Flere andre forfattergrupper ble med, mange av dem fokuserte mer på litteratur.
Den nye medieloven hadde noen mangler, men et forbedret postdistribusjonssystem og digital markedsføring bidro til bedring for forfattere og forleggere. Selvsensur var fortsatt et vanskelig tema. Likevel ble mange usensurerte verk publisert, og leserne kunne glede seg over en rekke frie verk. Med endringer i trykke- og publiseringsloven, ble det etablert mange nye forlag, litteraturmagasiner og tidsskrifter.
Etter militærkuppforsøket i 2021 endret alt dette seg raskt. Selv måtte jeg forlate landet mitt, og fikk ikke fornyet passet. Forfattere og journalister ble arrestert. Noen ble drept av militære soldater, mange er fortsatt i fengsel eller lever i eksil. En rekke medier ble lagt ned. Mange nye rettshåndhevelser og ordrer hadde blitt innført av militærregimet. Den nyetablerte cybersikkerhetsloven og nyinstallerte brannmurinfrastrukturer forsterket et digitalt diktatur.
Vil du si litt om hva du arbeider med nå?
Jeg ble ferdig med en ny bok tidlig i år. Den er faktisk en slags oppfølger til The Roadmap, som jeg fikk Ytringsfrihetsprisen for og har foreløpig tittelen A-Maze. Her skriver jeg om hvordan den kvasisivile administrasjonsperioden i årene fra 2011 til 2020 ikke gjorde Myanmar til et demokrati. I stedet ble Myanmar borte i en kronglete labyrint utformet av de militære lederne.
Boka er delt i tre deler: The Walls, The Corners og The Passages of the amazing Maze (A-maze). Boka handler om hvordan grunnloven fra 2008, tidligere politiske hendelser og dypere strukturelle hindringer var som vegger i en kompleks labyrint – som fikk Myanmar til å gå seg vill. Den forklarer hvorfor vi aldri kom nær målet om demokrati, selv om vi har gått mil etter mil. Samtidig handler den om at Myanmars vårrevolusjon fra 2021 er i rask utvikling. Folk prøver å rive ned labyrintens vegger, selv om det er komplisert.
Jeg skrev boken på burmesisk og jobber nå med å oversette den til engelsk. Jeg er også på jakt etter noen som vil utgi den, ikke bare på engelsk. For tiden bor jeg i Berlin under et eksilprogram for forfattere drevet av PEN Tyskland. Men jeg har fortsatt ikke pass fra Myanmar. Det finner jeg ingen løsning på!
Intervjuet er oversatt fra engelsk av Liv Mossige.