Men lyrikken var ikke død

MEN LYRIKKEN VAR IKKE DØD. TRENGER LYRIKKEN ET FORSVAR? Det er mye snakk om forsvar av lyrikken nå for tida. Jo mindre aktuell lyrikken er,…

Hanne Bramness

MEN LYRIKKEN VAR IKKE DØD. TRENGER LYRIKKEN ET FORSVAR?
Det er mye snakk om forsvar av lyrikken nå for tida. Jo mindre aktuell lyrikken er, jo mere aktuell blir poetikken, den systematiske teorien eller doktrinen om lyrikken. Å forklare lyrikken og forsvare den blir mer maktpåliggende enn å lese den. Det kan være et sjukdomstegn. Lars Amund Vaage skriver i essayet ”Om å skriva (riktignok om det å skrive romaner, men det er relevant her)”: ”Me lever i ei tid der ”poetikken” vekkjer meir interesse en ”litteraturen”. Tankar om diktning er lette å omsetja, diskusjonen om emnet engasjerar; diktinga vil nesten ingen ha. Poetikken er dødsmeldinga over diktekunsten. (Likevel lever diktekunsten.)”
Hvorfor er det slik? Kanskje kan eller må en spørre om hva det er poetikken makter å formidle, hva forsvaret av lyrikken eller poesien eller diktet makter å formidle, som lyrikken, poesien eller diktet sjøl ikke makter? Det er flere svar en kan prøve å gi på dette spørsmålet, tror jeg. Men først vil jeg si litt om de forskjellige betegnelsene på den kunstarten jeg er kommet for å si noe om.
Jeg har kalt og kaller denne kunstarten for lyrikk, det som blir sunget til akkompagnement av lyre, betyr det. Kanskje litt gammeldags? Da jeg begynte å skrive het ikke sjangeren noe annet i Norge, men gjennom anglo-amerikansk påvirkning blir den i større og større grad betegnet som poesi. Det er ikke noe galt i det, det går den veien – jeg har sjøl vært med på å denne trenden fordi jeg er så sterkt påvirket av den anglo-amerikanske poesien. Men ”poesi” er også betegnelsen for en spesiell kvalitet ved all litteratur, ja andre uttrykksformer også. Og noen ganger blandes disse begrepene i hop, slik at en får en følelse av at det er poeten som i første rekke tar seg av det poetiske, men slik er det ikke. Bruker en begrepet må derfor poesi og poesi holdes adskilt. Poesi som ”poetry” betyr (fra gresk poeisis) å skape eller lage noe.
Jeg velger å kalle kunstarten for lyrikk også for å markere en nærhet til musikken. I sin poetikk ABC of Reading (1934) skriver Ezra Pound ”The author´s conviction on this day of New Year is that music begins to atrophy when it departs too far from the dance; that poetry begins to atrophy when it gets too far from music; butt his must not be taken as implying that all good music is dance music or all poetry lyric. Bach and Mozart are never too far from physical movement.” (Lyrics og lyrikk er ikke det samme!)
Sangens nærvær, stemmens nærvær i teksten, tror jeg på, og den mer ubestemmelige størrelsen ”fysisk bevegelse” er viktig for diktet. Da har jeg allerede sagt litt om min poetikk.
Ordet dikt er forøvrig beslektet med det tyske ”dick”, altså tjukk, betyr altså fortykne eller fortette. Diktet er fortettet språk. Er det likevel inkluderende? Er det ment å være inkluderende? Er det avskrekkende? Er det ment å være avskrekkende?
Med andre ord så er diktets stilling avhengig av holdninger. Ikke bare av leserens holdning til teksten og behovet leseren har for diktet, men det må ses i forhold til holdningene diktet sjøl gir uttrykk for. Vil det innlemme leseren eller vil det stenge ham eller henne ute? Kommer det leseren i møte? Hvordan er henvendelsen i teksten? Føler leseren at diktet setter ord på erfaringer hvor hans eller hennes egen hukommelse får plass? Eller føler leserenen at hukommelsen blir manipulert? Er diktet alvorlig ment? Eller er det en oppvisning?
Dette er vanskelige spørsmål å stille til teksten og en kan sjølsagt ta feil i de svarene en kommer fram til, dessuten kan det finnes forskjellige elementer i en og samme tekst. Men det fins holdningsmessige forskjeller innenfor sjangeren. Det fins holdninger innenfor lyrikken sjøl der trend og eksklusivitet er viktigere enn ønsket om formidling.
Ceslaw Milosz, den polske lyrikeren og Nobelprisvinneren sier i Poesien som vitne (fra 1984) at ”Det skjer noe med poesien i annen halvdel av det 19. Århundre: I stedet for å legge vekt på kunstens bestandighet, opphøyet de enslige opprørerne som opponerte mot de rett-troende borgere kunsten i en slik grad at de løsrev den fra ethvert mål, og begynte å forherlige den som en ting i seg selv, l´art pour l´art. Midt oppe i en universell svekkelse av verdier som ble frarøvet sitt metafysiske fundament, oppstår idéen om et dikt utenfor denne krisen. Et slikt dikt skulle være fullkomment selvstendig, underlagt sine egne lover, og organisert som en merkelig anti-verden.” (”Biologiens lærdom”).
Med en slik eksklusiv holdning lukker man leseren ute. Hvor er nødvendigheten da? Hvordan kan lyrikk med en slik holdning forvente seg lesere?
Men denne holdningen, denne hybris, er ikke så utbredt som mange vil ha det til. Men denne arven etter de eksklusive bærer vi med oss. Beskyldninger eller forventning om eksklusivitet er mye mer utbredt. Beskyldninger om utilgjengelighet, at diktet er en lukket verden, kan slik Stefan Andreas Sture viser i essayet sitt om Erling Kittelsen, fungere som en usynlig form for sensur. Kanskje føler leseren at kunnskapen blir gjort komplisert? At uttrykket tilhører et hemmelig forbund, en diktermurerlosje? Hva gjør vi når diktet som sådan blir møtt med mistanken om at det forholder seg slik?
Men på de skrivendes side er det en viss forherligelse av lyrikken ute og går, som et slags misforstått svar på disse beskyldningene. Vi har også med oss en arv fra symbolismen som sier at sann kunst ikke kan forstås av vanlige mennesker, og at kunsten kan erstatte religionen. Vi har det med sjøl om vi ikke ønsker å være representanter for noen religion; sjøl om vi tror på den demokratiske fordelingen av kunnskapen og diktets åpenhet.
Det er et komplisert bilde. En uskyld er borte i forholdet mellom lyriker og leser. Det er ingen sjølsagt ting at fortroligheten etableres. Det er heller ingen sjølsagt ting at lyrikerens kunnskap og skaperkraft respekteres. Dette bortfallet eller skismaet gjør forsvaret aktuelt, og forsvaret understreker bortfallet.
Allerede for snart 200 år siden følte også den engelske lyrikeren Shelley at et forsvar for poesien var nødvendig. Han framhevet hvordan poeten som språkarbeider er med på å lage språket fordi det i sin grunn er metaforisk; at det er nødvendig med nye ord for nye erfaringer slik at språket ikke skal dø, at det skal kunne tjene de høyere anliggender i menneskelig samkvem eller utveksling; ”the nobler purposes of human intercourse.” ””Poets are the unacknowledged legislators of the world” – er hans konklusjon allerede i 1821.
Det ligger altså en følbar innebygd motsetning i det å forsvare lyrikken; når det er så aktuelt er det noe som har gått tapt, og forsvaret understreker tapet. De store ordene om dikteren og diktets betydelige rolle understreker dets ubetydelighet. Å understreke den manglende anerkjennelsen og bekreftelsen, bekrefter altså også dette. Det ligner offerets tale.
Noe skjer omtrent på den tida Shelley skriver dette essayet. Den gangen er det forutseende, det er visjonært, han tyter ikke opp igjen på ting som har vært sagt så velsignet mange ganger før. Nei, han ser begynnelsen på separasjonen, han ser framtidas skygge: ”the mirrors of the gigantic shadows which futurity cast upon the present;”
Noe skjer med vurderingen av den kunnskapen poesien rår over; det er en kamp mellom fornuft og fantasi der fornuften går av, skal gå av, med seieren i vitenskapens navn. Dette er en påstand som bygger på et forenklet syn av hva vitenskapen er for noe, jeg er klar over det – og både diktere og vitenskapsfolk har påpekt sammenhengen og likheten i måten å tenke på, at visjonen har en sentral plass i den hypotetisk-deduktive metode; at den vitenskaplige metodens første trinn er å komme med et hypotetisk utsagn. Men det forenklede synet at det dreier seg om en motsetning er ikke desto mindre relevant.
William Blake var enda tidligere ute med å advare mot vitenskapens innvirkning på fantasiens guddommelige kunster, og den djevelske treenigheten Bacon, Locke og Newton. Vitenskapens krav om bevisførsel for utsagn, om stor ekspertise på et lite felt, om verifiserbare observasjoner, disse kravene om objektivitet og dokumentasjon har sin gyldighet langt inn i litteratenes rekker. Også derfor er poetikken mer aktuell enn poesien, enn lyrikkens språk – den opererer innenfor et mer troverdig intellektuelt system.
De sanselige observasjonene derimot, spekulasjonene gjort på bakgrunn av intuisjon, utsagn grepet mer eller mindre ut av lufta og satt sammen også ut i fra estetiske hensyn, – hva som klinger best; kunnskap om hvilken visjon som åpner for størst håp, differensiering av utsagn utifra forskjeller i temperament; påstander framsagt i affekt – hvordan skal man ta dette helt alvorlig? Hvem har bruk for denne kunnskapen? Den passet så mye bedre i en verden der renessansemennesket var et ideal for dannelsen og litt kunnskap om alt ble høyt ansett, dessuten i den verden der religiøse eller mirakuløse forklarings-modeller har en naturlig plass.
Dikteren er ingen ekspert, har ikke et fagfelt, men kan litt om alt og tillater seg å komme med store ”løse” påstander og spekulasjoner, men hevder da heller ikke å forvalte noen endelig sannhet. Å tale sant og sitte inne med sannheten er to vidt forskjellige ting; dikteren beskjeftiger seg med – beskjeftiger seg forhåpentligvis med – hva som føles sant. Kanskje tilhører diktningen derfor grunnleggende sett en annen type tenkning eller erkjennelse enn den som er rådende i vår tid?
En parallell betraktning er: Se på utviklingen av og synet på kunnskap i skolen, for eksempel. De vitenskapelig baserte fagene, fakta-lesefag har forrang framfor de estetiske. Hvorfor det? Hvorfor er matematikk viktigere enn musikk? Hvorfor blir musikk når den blir undervist i, undervist som om det dreide seg om naturfag, ikke skapt, ikke engang utøvd? Kanskje til og med ikke lyttet til? Kjennetegnet på kunnskapen er at man skal kunne prøves i den i følge skoleverket og den rådende pedagogikken.
En våg vi ikke visste om? Det skal komme en dag da de døde og de levende bytter plass? Velsignet er den som setter seg? Tre løsrevne utsagn fra tre store stemmer som alle har til felles at de skaper rom til å lytte i med diktene sine: Olav H. Hauge, Tomas Tranströmer, Cesar Vallejo. Hvordan skal noen kunne etterprøve disse?
De åndelige verdiene er i stor grad underlagt fastlåste tankesystemer i vår tid; også der kjøpslås det – om sannheter og virkelige verdier. Milosz kaller diktningen for ”en lidenskapelig jakt på virkeligheten”. Å skrive dikt er en lidenskapelig åndelig aktivitet som ikke ønsker å innordne seg etter et åndelig system. Har jeg en poetikk som jeg ønsker å utforske – så er det noe slikt som: å skrive dikt er det motsatte av taktisk tale; det motsatte av taktiske svar på eksistensielle spørsmål – svar som sikrer seg retrett, svar som krever å ha rett. Den amerikanske radikale dikteren Muriel Rukeyser skriver i sin omfattende poetikk fra 1949, The Life of Poetry: ”Poetry is, above all, an approach to the truth of feeling, and what is the use of truth? How do we use feeling? How do we use truth?”
Vi lever her i denne virkeligheten; hvordan var det å være her? Hvordan var kjærlighetens ansikt – var det vennlig, var det noe skremmende ved det? Hadde kjærligheten gode vilkår? Var det alltid en som var den sterke, den andre svak? Hva slags vilkår hadde de svake? Fikk de stemme? Skulle barna si det foreldrene forventet? Fantes det et rom rundt barnet, fikk det rommet overleve? Fantes det ukrenkelige rom?
Det er ikke nødvendigvis snakk om å avsløre det skjulte, snakk om åpenbaringer av tilslørte sammenhenger – sjøl om mange har påpekt slektskapet mellom lyrikk og mystikk og mange poeter har sett på seg sjøl som mystikere – det er snakk om å ikke godta taktisk tale. Du åpner munnen og taler, men i hvilken hensikt og hvor kommer ordene fra?
Vi hører det på stemmen; det er taktisk tale. Hva er det som ikke blir sagt? Rommet rundt oss skrumper inn. I sammenhenger der språket i stor grad brukes taktisk blir det vanskelig å puste. Inspirasjon betyr å puste, å trekke pusten djupt. Vi setter spørsmålstegn: her begynner diktet.
Hvis vi tør. Holdningen kan virke naiv. I stedet for å utsette seg for beskyldninger om naivitet er det kanskje bedre å bli beskylt for utilgjengelighet?
Det sies at interessen for lyrikk er omvendt proporsjonal med velstanden i et samfunn, slik at når folk er rike trenger de ikke poesi – og da mener jeg poesien slik den fins i all diktekunst.
Til tross for utlegninger om forskjellige betegnelser på kunstarten innledningsvis, har jeg hele tida vært nokså slepphendt med å blande dem. Men jeg er ikke opptatt av å forsvare lyrikken på bekostning av annen diktekunst. Jeg tror heller ikke at lyrikken er aleine om å neglisjert av de lesende i vår tid, sjøl om denne korte, fortettede formens skjebne fungerer som et varsel om hvordan det står til med leseligheten til litteraturen; hvor mye variasjon, dybde, eksperiment og originalitet blir forstått? Jeg mener forstått i betydningen godtatt eller tatt i mot.
Dessuten har diktet liten mulighet til å være konvensjonelt og underholdende slik romanen har. Dvs konvensjonell kan den være, men hvis den på samme måte som den konvensjonelle romanen tar hundre år gamle virkemidler i bruk, blir den ikke tatt på alvor. Sjøl de som skriver med faste rim og rytme-mønster, problematiserer formen. Diktet har vært beskyttet for konvensjonelle og kommersielle krav og krefter, på godt og vondt.
Lyrikken er ikke død. Men den representerer et språk som verken har kommersiell appell eller kunnskapsmessig status, og den tar i bruk en del egenartede virkemidler (riktignok ulike i ulike dikt og hos ulike lyrikere; metafor, assonans, tone, rytmiske virkemidler; tonen og stemmen har jeg vært spesielt opptatt av, hvordan de bidrar med følelsesmessig og utenomspråklig informasjon). I den grad lyrikken ikke blir lest gjør disse spesielle virkemidlene den stadig mer utilgjengelig. Og lyrikken insisterer på en idé, bevisst eller ubevisst, om språklig magi som kanskje bidrar til utilgjengeligheten – eller skal vi rett og slett kalle det uleseligheten?
Årlig meldes det 70-75 diktsamlinger på innkjøpsordningen her i landet, dertil kommer et ukjent antall diktsamlinger som utgis til egen kostnad. Det er altså stor aktivitet på området. Lyrikken lever sin skyggetilværelse. Men skal vitnesbyrdene bli vesentlige nok, skal våre bidrag til formen være kunstnerisk interessante – må vi stå i en tradisjon, vi må sjøl være lesere, og vi må ha lesere – som ikke bare forstår, men trenger diktet. Kunsten oppstår ikke i et vakuum. Frimodighet, utfoldelse og retorisk kraft oppstår ikke der.
Det er en lang tradisjon. Hvordan forvalter vi den?