Atle Håland er født i Vatnestrøm i Aust-Agder i 1985 og var bl.a. engasjert i barneteater i Kristiansand før han gikk forfatterstudiet i Bø. Han debuterte som forfatter, 29 år gammel, på Flamme Forlag. Etter diktsamlingen Han kom i fjor Vannfall; en samling dikt satt i den “mer eller mindre fiktive” bygda Vannfall. Flamme forlag, som er de som har kalt bygda mer eller mindre fiktiv, stilte Håland nylig noen “julete spørsmål”. Hvordan ser jula ut i bygda Vannfall, for eksempel? Håland svarer:
I Vannfall
står det et pynta grantre
bak bensinpumpene ved butikken.
Fredagen før første søndag i advent
blir det tent
og grendelaget inviterer alle med på graut etterpå.
Seinere på kvelden
kommer nissen og deler ut godteri til alle ungene.
I dagene før juleaften pleier det å komme snø
noe det snakkes om på butikken
ja, så blei det hvit jul i år au
og gulvmatta ved inngangspartiet surkler.
Husene i byggefeltet pleier også å være pynta.
Noen har bare ei stjerne i vinduet
og en opplyst busk i gårdstunet
noen har blinkende lykter i forskjellige farger
og ett hus har alt sammen og en svær
oppblåst nisse som beveger seg
truende i vinden, bare synet av den
får meg til å tro jeg er i en Stephen-King-roman.
Ikke alle er hjemme på juleaften
det er ganske mange mørke hus.
Jeg pleier å gå ei runde på kvelden
etter vi har spist middag, åpna gaver og spist kake
det er så stille. Alt er helt stille.
Jeg hører bare meg selv og skoene i snøen
og hvis det er kaldt, ordentlig kaldt
knekker det også i trærne.
Så la oss forlate jul i semifiktive Vannfall og gå til julaften 1985, når Håland blir født, og til Vatnstrøm, der han vokser opp. Leste Håland som gutt noe som var bestemmende for seg i tidlige år? Hva var den første boka han leste?
AH: Den første boka tror jeg var Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett. Det var vel egentlig min far som las den for meg på senga. Jeg fikk tak i den, og bl.a. Tom Sawyer, fra en container som sto utenfor hos naboen da de flytta.
MK: Så da, hva leste du senere?
AH: Boka jeg husker best fra ungdommen er nok Naiv Super. Jeg blei så glad av den, av at bøker kunne være tilgjengelige (i motsetning til mye av norskpensumet). Jeg ville egentlig være en sånn ungdom som leste mye bøker, men fikk det ikke helt til. Fikk bare til å lese donaldblader. Men så dukka Naiv Super opp, kanskje den redda meg.
MK: Og nå?
AH: Jeg har jo begynt å lese mer dikt etterhvert som jeg ble eldre. Og så har jeg vel øvd opp lesekunnskapene litt. Ellers er forholdet ganske likt – jeg liker bøker.
MK: Hvordan begynte du å skrive?
AH: Familien har alltid åpna opp for skriving. Mamma hadde en stor amerikakoffert. Den ønska hun å fylle med dikt som familien hadde skrevet. Og farmor ga meg ei gang ei notatbok jeg kunne skrive dikt i til jul. Jeg skreiv mest forskningsnotater i begynnelsen (jeg ville bli naturforsker), men det blei noen dikt etterhvert. Jeg har fortsatt den boka, og alle andre notatbøker jeg har fått eller kjøpt.
MK: Hvorfor skriver du?
AH: Ja, hvorfor skriver jeg? Jeg stiller meg selv det spørsmålet ofte. Det er fint å bli lest, men om jeg hadde vært det siste mennesket på jorda hadde jeg nok også skrevet, kanskje for å unngå å bli gal? Kanskje i håp om å ikke være det siste mennesket på jorda likevel?
MK: Og nå er du medlem i Forfatterforeningen. Hvorfor søkte du?
AH: Det er obligatorisk! Dessuten kan jeg være med på å bestemme hva som er de norske forfatternes interesser.
MK: Så da kommer du vel til årsmøtet i mars, da…?
AH: Så klart jeg kommer til årsmøtet. Noterer datoen i min syvende sans.
MK: Kåringer som “Årets redaktør” bidrar til et fokus på norske bokredaktørers rolle. Din redaktør er selv lyriker. Hva har forholdet til redaktøren å si for skrivingen din?
AH: Jeg er utrolig fornøyd med redaktøren min. Han leser meg godt, vet hvor jeg vil, og når jeg står fast, har forvilla meg inn i noe, hjelper han meg videre i riktig retning. Vi har vel aldri krangla om noe tror jeg, og foreløpig er det et godt tegn. Dessuten har han særs god musikksmak.
MK: Hva kommer fra deg neste gang?
AH: Snart kommer en samlet pocketutgave av begge diktsamlingene, med noen bonusdikt. Hva som kommer etter, vil jeg ikke røpe (det kan jo hende at teksten tar en annen retning), men det kommer noe, det kommer alltid noe.