I en av høstens diktdebuter, Anja Høvik Strømsteds Darth Vader- eskalasjonen, leser jeg denne setningen: Ikke forvent deg så mye av ordene. Jeg har tenkt en del over dette utsagnet. Skal det leses som et velmenende råd, som et Ellevte Bud, som en advarsel? Forventer jeg meg virkelig for mye av ordene, og så fall, hva er det egentlig jeg forventer?
At de skal forandre meg? At de skal forandre verden?
Allerede her ryker jeg ut i det ontologiske uføret. For hva er verden? En tingverden? En tankeverden? Ingen av delene, begge deler samtidig? Og hva vil det si å forandre den?
Spørsmålet om hva vi forventer av språket står der, ubesvart. Jeg kan bare svare for meg selv: Jeg forventer av ord at jeg skal oppleve dem som sanne. Ikke slik at de skal uttrykke min sannhet, det som er sant for meg. Men at jeg skal kunne kjenne at de er skrevet med sannhetens kraft. Jeg sier det igjen, fordi det er en av de få tingene jeg er sikker på: Et menneskes, ethvert menneskes eksistensielle sannhet har en voldsom kraft. En kraft til å forandre. Det er derfor jeg fortsetter å lese, og å skrive, skjønnlitteratur.
Jeg har snakket om forandring, til og med om å forandre verden. Kanskje "verden" blir et for stort begrep, kanskje jeg heller skal forholde meg til ordet som brukes i invitasjonen til dette ordskiftet. Ikke "verden", men "samfunnet". "Det norske samfunnet". Har vi et samfunn i Norge? Hvem tilhører dette samfunnet? Hvem deltar i det? Lever vi i et "informasjonssamfunn", eller har vi, med Inger Elisabeth Hansens ord, "informasjon uten samfunn"?
Lever vi i et "informasjonssamfunn", eller har vi, med Inger Elisabeth Hansens ord, "informasjon uten samfunn"? – Ingvild Burkey
Det som synes klart, er at noen som mener å snakke på vegne av dette norske samfunnet, også mener at skjønnlitterære forfattere har en plikt til ikke bare å delta i det, men til å kritisere det, tenke høyt om det, ja refse det. Og at disse samme noen mener at dette er en plikt de skjønnlitterære forfatterne unndrar seg.
Da må jeg spørre. Disse noen – leser de dikt? Leser de romaner? Leser de essaysamlinger, skuespill, novellesamlinger? Ja, jo, vel egentlig… nei. Men det er ikke deres skyld. Det er forfatternes. For forfatterne skriver ikke slik disse noen ønsker at de skal skrive. Slik man skriver i avisene. I kronikkspaltene. På diskusjonsfora på nettet. Slik man snakker fra Stortingets talerstol. I debatter i Dagsnytt 18. På bannere og opprop, i klare paroler.
Jeg, og jeg vil tro jeg ikke er alene om dette, kjenner et stort ubehag ved å skulle gå inn i rollen som "Samfunnsrefser". For det burde være åpenbart at vi selv er dypt implisert i dette samfunnet, og at et ståsted utenfor det, profetisk refsende, er en selvbehagelig fiksjon.
Samfunnet blir stadig mer komplisert, sies det. Kanskje det. Og samtidig: Beate Grimsruds første bok, en novellesamling, hadde tittelen Det fins grenser for hva jeg ikke forstår. Det er en setning jeg opplever som sann. Jeg er verken filosof, klimaforsker eller finansanalytiker. Men jeg forstår, fordi jeg ser det med mine egne øyne, at denne globaliserte sivilisasjonen, som jeg tilhører, som jeg deltar i, er etisk, økologisk, og økonomisk bankerott. Jeg forstår også at det haster med å skape en ny balanse.
Hva kan jeg, som skjønnlitterær forfatter, gjøre? Det ærlige svaret er, Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg må gjøre det på min egen måte. Ikke fordi det er det eneste jeg kan, selv om det kanskje er sant, men fordi jeg tror at den dannete offentlighetens tanke- og uttrykksformer er en del av problemet.
Hva skal til for at et menneske omsetter tanke til handling? Følelser. Følelser av smerte, frykt, sinne, begjær, hat, kjærlighet, tro, lojalitet. Følelser av samhold. At sterke følelser ikke nødvendigvis fører noe godt med seg, mener vi å vite. Men jeg tror følelser er underkjent som kilde til rasjonell politisk handling. Og da opererer jeg ut fra et utvidet rasjonalitetsbegrep, som får med seg hele mennesket, med kjøtt og blod. Den rene og ranke, klare og kalde tanke er en illusjon, en illusjon som historisk sett har bygget opp under uhyrligheter.
Hva skal til for at et menneske omsetter tanke til handling? Følelser. Følelser av smerte, frykt, sinne, begjær, hat, kjærlighet, tro, lojalitet. Følelser av samhold. At sterke følelser ikke nødvendigvis fører noe godt med seg, mener vi å vite. Men jeg tror følelser er underkjent som kilde til rasjonell politisk handling. – Ingvild Burkey
Jeg vil avslutte med et bilde. Det er ikke en metafor. Det er et fotografi, tatt av en forbipasserende på Manhattan for noen korte uker siden. Bildet er av Børsen på Wall Street, omringet av sandsekker, i stummende mørke, mens havvannet stiger på alle kanter.
Ingvild Burkey