Om Sigbjørn skriver valgkomiteen:
Sigbjørn Skåden er fødd i 1976 og busett i Tromsø. Han har utgitt dikt, romanar og barnebøker på nordsamisk og norsk. Den første diktsamlinga, Skuovvadeddjiid gonagas kom i 2004, og den førebels siste utgjevinga, romanen Våke over dem som sover kom i 2014, og blei mellom anna nominert til P2-lytternes romanpris. Sigbjørn Skåden har vore medlem av DnF-styret sidan 2014. Han har brei organisasjonserfaring, mellom anna frå Samisk Forfatterforening og Nordnorsk forfatterlag, i tillegg til tidsskrift- og festivalarbeid. Han har stor kunnskap om å forvalta litterær aktivitet også utanfor hovudstaden.
– Hvorfor ble du forfatter?
– Mye av forklaringa ligger sikkert i at jeg kommer fra et litteraturinterressert hjem, hvor det å lese og skrive alltid har vær oppmuntret. Far min er bibliotekar og mor mi er språklærer som gikk over til å jobbe fulltid i et lite samisk forlag hun etablerte.
Jeg ble lest for mye og spesielt far min og jeg fortsatte høytlesninga lenge etter at jeg lærte å lese. I tillegg til bøkene jeg leste på egenhånd hadde alltid pappa og jeg ei bok han leste høyt for meg. Jeg hadde køyeseng på rommet, så de kveldene vi hadde høytlesing var det etterhvert sånn at jeg lå i overkøya og pappa lå i underkøya og leste til jeg sovna. Dette fortsatte vi med til jeg gikk i førsteklasse på videregående. Grunnen til at vi slutta var rett og slett at vi begynte å lese ei bok vi begge syntes var kjedelig, så lesinga stoppa opp og vi begynte aldri å lese ei ny bok.
– Hvordan var veien til første boken, og videre til de neste?
– Jeg hadde valget mellom å skrive på samisk eller norsk og valgte samisk i starten av forfatterskapet, ikke nødvendigvis fordi det var mer naturlig, men fordi jeg ville bidra til at det skulle finnes ny samiskspråklig litteratur fra ofotenområdet, hvor jeg kommer fra. Den samiskspråklige litteraturen føltes også som et åpent og spennende landskap, siden den skriftlige samiske tradisjonen er relativt ny. Mulighetene for å gjøre litterært nybrottsarbeid er så tilstede, det er spennende for en ung forfatter.
Førsteboka krevde selvsagt modning, som hos de fleste. Jeg hadde vel siden ungdomsskolen hatt tanken om at jeg ville bli forfatter, men så ble jeg tatt av akademia, og førsteboka kom først etter at jeg var ferdig med hovedfag i litteraturvitenskap, som 28-åring i 2004.
Den neste boka mi var et konseptuelt formeksperiment, selve skrivinga brukte jeg bare et halvår på, men også der hadde prosjektet måtte modne. Andreboka kom fire år etter den første.
– Hva synes du er de største utfordringene for norske forfattere i 2018?
– De største utfordringene er nok at kulturpolitiske ordninger som innkjøpsordninga, fastpris og stipendpolitikken virker å være under press fra politisk hold. DnFs leder og sekretariat har de siste årene gjort en viktig innsats for å minne politikerne på hvorfor disse ordningene er verdt å opprettholde og styrke, men diskusjonen rundt denne typen ordninger er nok dessverre ikke over.
– Hvordan synes du norsk bokbransje fungerer?
– Når man sammenligner med nabolandene og andre land det er naturlig å sammenligne oss med, må man jo si at norsk bokbransje fungerer ganske bra. Blant annet bidrar innkjøpsordninga til at forlagene kan satse på kvalitetslitteratur uten store salgsforventninger, og solidariteta i normalkontrakten gjør at norske forfattere får en brukbar royaltyandel, uansett om de selger mye eller lite.
Imidlertid kunne det selvsagt ha vært bedre og en av tendensene man skal se opp for er at det virker som om bokbransjen får stadig sterkere preg av kommersialisering og massiv fokus på et lite antall titler. Dette skjønner man bare man går inn i en bokhandel, og det er en utfordring DnF må og vil ta på alvor.
– Hva liker du selv å lese?
– Som de fleste medlemmene i foreninga leser jeg en god del norsk samtidslitteratur, men lesevanene mine skiller seg vel fra flertallet ved at jeg leser stort sett alt som kommer av samisk voksenlitteratur, i tillegg til at jeg prøver å holde meg litt oppdatert på internasjonal urfolkslitteratur.
– Hvilke forventninger har du til Forfatterforeningen i årene som kommer?
– Forsøkene fra politisk hold på å blant annet stramme inn de kulturpolitiske ordningene gjør vel at det er fort å se litt mørkt på det. Men man kan også tenke at Forfatterforeninga er inne i en interessant fase og at det som kan føles som en lang forsvarskamp mot stadige angrep på de kulturpolitiske ordningene også er ei gyllen mulighet til å hamre inn våre argumenter overfor opinionen og å sementere betydninga av disse ordningene, også i deler av politikerstanden og befolkninga som ikke har sett verdien av disse ordningene så tydelig. Jeg tror tida framover fortsatt vil være utfordrende, men jeg er overbevist om at de vi har i Rådhusgata er de riktige folkene. Dessuten tror jeg på den kollegiale forfattersolidariteta, jeg tror det er en verdi som ikke forvitrer.