Warning: mysqli_real_connect(): not found in /customers/2/6/4/czhnsdg2t/webroots/r1168646/wp/wp-includes/class-wpdb.php on line 1987 Mye mer kritikk - Den norske Forfatterforening

Mye mer kritikk

Hvis du er en to – tre – fireboksforfatter, hvis du debuterte som forfatter på begynnelsen av 00-tallet, eller rett og slett har fulgt med…

skjermbilde

Hvis du er en to – tre – fireboksforfatter, hvis du debuterte som forfatter på begynnelsen av 00-tallet, eller rett og slett har fulgt med i norsk litterær offentlighet de siste femten årene, da har du mange grunner til å lese videre. Vi har snakket med Brynjulf Jung Tjønn, mannen som i sin tid startet nettstedet Jung.no. Dette var et nettbasert forlag som særlig lot uetablerte forfattere komme til, og bli hørt. Jung.no ga etter hvert ut det fysiske bladet Nordahl & Eftf., også dette drevet på dugnad, også dette med folk som Tjønn, Thomas Marco Blatt, Gabriel Michael Vosgraff Moro og Mari Nymoen Nilsen i redaksjonen. De to sistnevnte går nå sammen med Tjønn om å lage nettstedet Littkritikk.no. De har som ambisjon å anmelde alle norske debutanter som skriver for voksne og kommer ut på et av de etablerte forlagene. De vil også anmelde to – og treboksforfattere, så lenge midlene, som blant annet kommer fra Fritt Ord, består. Først av alt benytter vi sjansen til å spørre Tjønn, som har virket som forfatter, redaktør og kritiker siden tiden med Jung.no, om erfaringene han har gjort seg med norsk litteratur siden da. Hvordan kommer Littkritikk.no inn i bildet?

BJT: Det vi har sett, er at debutanter, som gjerne fikk en del oppmerksomhet for ti år siden, år for år kommer nederst i bunken når avisene skal prioritere anmeldelser. Derfor ønsket vi å etablere et supplement til eksisterende plattformer som publiserer kritikk i dag. Ideen klekket jeg ut i juni, jeg fikk med meg Mari og Gabriel, vi søkte Fritt Ord, rekrutterte Annette Orre, Leif Høghaug og Anne Schäffer som kritikere, og skulle sette i gang i det stille når vi kom tilbake fra ferie i midten av august. Men plutselig fanget noen det opp, delte vår uferdige nettside på Facebook, og henvendelsene har strømmet på. Vi var nokså uforberedt på det. Ikke har vi ferdige nettsider, ikke har vi ferdig logo, heller ikke Facebook-siden eller Twitter-kontoen er helt klare. Men responsen viser at vi har truffet med ideen vår, at prosjektet er ønsket, at behovet er der. Nå er vi spente på hvordan mottakelsen blir når vi går endelig på luften 1. september.

DnF: I kulturredaksjonene elsker de å si at de gleder seg særlig til debutantene. Det er noe struktur rundt resepsjon og formidling rundt de (Litt-huset, div øremerkede arrangement ellers også – på festivalene etc). Men så er det 2-3-4-boksforfatterne. Det ble en fokus på å fange opp de/ ta bedre vare på de. Sult-prisen var der, men dens funksjon endret seg. Stig Sæterbakkens Minnepris fikk, i sine statutter, at den skal gå til 2-3-4-boksforfatter. Også Samlagets minnepris – den til minne om Leikvoll, har disse forfatterne som sitt felt. Morgenbladets "best under 35", og nå også dere. Hva med de mange andre gruppene som får lite offentlighet, og som kan føle seg sårbare og glemte – seniorene, poetene, kortprosaforfatterne, ja, dette vet du mer om. Spørsmålet er: er det sant at disse trenger særlig oppmerksomhet nå?

BJT: Priser går bare til én forfatter, og det skal mye til for å nå opp. Det samme gjelder kåringer: noen få blir løftet opp. Vi ønsker at flere skal få offentlig omtale. Men samtidig er jeg helt enig i at det er for lite oppmerksomhet rundt såkalt smal litteratur, som kortprosa, noveller og lyrikk. Hvis littkritikk.no blir et levedyktig nettsted, vil vi etterhvert utvide dekningsområdet vårt til å anmelde alt av kortprosa-, novelle- og lyrikksamlinger. For oss var debutanter og ferske forfattere et naturlig startsted. Så håper vi å kunne ekspandere. Og for å svare litt generelt: det er mange grupper som fortjener mer oppmerksomhet. Littkritikk.no vil være et lite bidrag nå i starten til å rette opp skjevheter. På sikt håper jeg at vi kan bli en betydelig bidragsyter til å løfte frem, slik Deichmanske har startet med, skyggeforfattere.

DnF: I siste runde av tildelinger fra Statens Kunstnerstipender ble det delt ut 16 årsverk til kritikere. Det er en radikal økning fra året før. Hvis jeg ikke husker feil, var det bare et par hjemler føråret. Fritt Ord gir i tillegg sine egne arbeidsstipender til kritikere. Hvorfor står det likevel så dårlig til med anmelderiet i Norge?

BJT: Det står bra til med kvaliteten på norske kritikere. Og derfor er det helt sikkert langt flere dyktige kritikere som kunne ha fått stipend. Men så er spørsmålet: hvor skal kritikerne publisere sine kritikker? Avisene kutter både på antall anmeldelser og lengde, noe som gjør arbeidsforholdene til kritikerne vanskelige. Littkritikk.no skal også vær et sted som løfter frem dyktige kritikere, samt rekruttere nye kritikktalenter.

DnF: Dere siterer kulturredaktør i Dagsavisen, Mode Steinkjer, som har skrevet om kutt i kritikk i norske medier, og at det ”rammer den smale litteraturen, debutantene, litteratur for barn og unge og poesi." Hvordan rammer det leseren?

BJT: En bok som ikke blir offentlig omtalt, enten i form av kritikk eller et intervju, finnes egentlig ikke. Boken er bare der kanskje bare for forfatterens indre krets. Etterhvert vil forlagene vegre seg for å utgi smal litteratur, fordi offentligheten ikke bryr seg. Dermed vil også smale forfattere forsvinne. Dette vil på sikt føre til at det mangfoldet vi har i litteraturen i dag blir mindre. Leserne får færre titler å velge mellom, og det som er verst: den smale litteraturen blir utilgjengelig for leseren. Å bli møtt med taushet er kanskje det verste en forfatter kan oppleve. Spesielt utsatte er debutanter og forfattere som er ute med bok to eller tre. Å bli møtt med taushet kan strype en forfatter. Leserne risikerer å gå glipp av store forfatterskap, som ikke utviklet seg videre.

DnF: Hvordan rammer det norsk språk?

BJT: Det norske språket kan bli fattigere, fordi språklig eksperimentelle utgivelser kan forsvinne. Vi ser i dag, spesielt i lyrikken, en voldsom eksperimentering med dialekt, lyder og syntaks. Uten innkjøpsordningen, ville neppe dette vært mulig. Hvis disse utgivelsene ikke blir møtt med anmeldelser, vil dette kunne true verdien av innkjøpsordningen. Hvorfor skal man støtte utgivelser som ingen hører noe om i det offentlige rom? 

DnF: Fordi det finnes andre måter å spre og formidle litteratur, enn gjennom kritikk og dagsmedia? På Littkritikk.no skriver dere oså om dette, og skriver om viktigheten av at bøker blir analysert og vurdert og blir mottatt i offentligheten – «fordi de fleste skjønnlitterære utgivelser i Norge mottar offentlig støtte, enten i form av innkjøp til bibliotekene eller via Kulturrådets stipendordninger. Vi synes det er problematisk at kunst støttet av det offentlige i mange tilfeller ikke lenger blir omtalt og vurdert. Når avisene ikke ser det som sin oppgave å utføre dette arbeidet, trenger vi andre arenaer for kritisk vurdering av ny norsk litteratur.» Er dette en undervurdering av biblitekarers evne til å formidle og anbefale litteratur, og være veiledere til lesere? Eller en undervurdering av leserenes egne kvalifikasjoner om forfatterskap og litteratur? – Og hvis anmelderiet opplever kutt: Blir ikke da ordninger som innkjøp til bibliotekene ytterligere viktig – nettopp for å spre og tilgjengeliggjøre litteraturen ut til alle borgerne i hele Norge?

BJT: Vi beklager hvis dette oppfattes som undervurdering av bibliotekene og innkjøpsordningen,  det har ikke vært vår intensjon. Vi mener at kombinasjonen bibliotek, bokhandel og anmeldelse vil være det beste for å veilede lesende i å finne frem til ny norsk litteratur. Du har absolutt rett i at med færre anmeldelser, blir innkjøpsordningen og bibliotekene enda viktigere. Men det beste er en kombinasjon: bibliotek, bokhandel og offentlig kritikk.