Aslak Sira Myhre: "Litteraturen er et stort hus, det skal være en vid dør inn, og det prøver vi å lage."
Paal Bjelke Andersen: "Hvorfor tar knapt noen av brukerne selv initiativ til arrangementer? Hvorfor er terskelen så høy?"
Aslak Sira Myhre: Vi kan ikke være et Hausmania for litteraturen. Vi må favne langt breiere og være mye åpnere enn det de ”åpne” sjølstyrte husene av denne sorten makter å være.
Paal Bjelke Andersen: "Å definere meningsmotstandere som smale og elitistiske er en velkjent strategi i litteratur-Norge: snakker man på vegne av breddepublikummet så har man allerede vunnet debatten. Når Aslak bruker begreper som «avantgarde» og «Hausmania» så er det utelukkende i den hensikt."
Fram med kvikklunsj, appelsin og kakao. Kampen om litteraturhusene begynner der VM slutter:
"Synergieffekt" er et nøkkelord for svenskene når de debatterer muligheten for sitt første litteraturhus i Lund. Det er hvis politikerne vurderer den samfunnsmessige gevinsten som god nok. Universitetsbyen Lund har før vært mest kjent for sitt gode sykehus. I 2014 blir byen kulturhovedstad i Sverige. Forfatter Oline Stig ser da til Norge, og refererer til Litteraturhuset i Oslo når hun hevder at et litteraturhus passer for en kulturhovedstad. Den svenske litteraturhusdebatten kommer som konsekvens av den norske. Avsparket for denne kom kanskje da forfatter Chris Tvedts skrev en kommentar i Bergensavisen: "Få forfatterne og brukerne i tale og med på laget!". Men da andre forfattere "kom i tale", var talen noe mer dystopisk enn det noen var forberedt på. Tomas Espedal og Erling Gjeldsvik er blant de som uttrykker bekymring for hva huset kan bli.
En ny runde
Det er den andre onsdagen under VM, og midt mellom mennenes og kvinnenes sprintstafett at jeg sitter med to aviser og en mobiltelefon. I Klassekampen er det en sak kalt "Fullt – men av feil folk". Paal Bjelke Andersen er hovedkilde i saken. Etter gjennomlesning forstår man at det ikke er Andersen som mener at "feil folk" går på huset. Tomas Espedal, derimot, har en mening om litterturhusbrukere. På andre punkter er Espedal og Andersen enige. Jeg har forstått de på denne måten: "Litteraturhuset" er ikke litteraturens hus. Espedal og Andersen ønsker seg et annet hus i stedet for eller i tillegg hvor man fokuserte i større grad på skrivekunsten. Sira Myhre er kulturmenneske-vert og Litteraturhussjef i Oslo. Han er talsmann for et utvidet litteraturhusbegrep; et hus som blant annet har plass til arrangementer om forholdet mellom idrett og litteratur. Ski-VM blir nemlig sendt over de fleste kanaler og fra mange scener når jeg snakker med han. Det er pausen mellom mennenes og kvinnenes sprintstafett under ski-VM.
– Er Litteraturhuset "for forfatterne"?
– Litteraturhuset er for forfattere og, men ikke bare for forfattere, sier Sira Myhre:
– Vår innsats for forfatterene synliggjøres på to måter. Vi har flere hundre skjønnlitterære og faglitterære forfatter i vårt eget program, og så har vi satt av en hel etasje for forfatterne. Hver uke bruker hundre forfattere dette tilbudet.
– Er dette arrangementet noe som folk vet om og tar med i betrakningen når de danner seg et bilde av hva Litteraturhuset er?
– Når det gjelder skriveloftet, så skal vi synliggjøre forfatterne som bruker det. De skal arrangere en hendelse i prime time som de sier i TV, i neste kvartals program. Brukerne selv lager programmet, og det er deres tekster som blir presenterte. I løpet av 2010 tror jeg det blei gitt ut mellom ti og tjue bøker som er skrevet helt eller delvis på skriveloftet. Bare på Oktobers høstliste var det tre.
– Er Litteraturhuset for ”avantgarden”?
– Vi forsøker å være for avantgarden også. Vi har vært vertskap for Oslo Poesifestival og Tekstallianse. Hvert kvartal arrangerer vi ”åpen mikrofon”. Fram til nylig hadde vi ”singelkuttet” i forkant av større, mer kommersielle arrangementer.
– Gjør dere nok for poesien nå?
– Etter at vi slutta med singelkuttet har vi begynt å sette opp minst en egen kveld via en poet hvert kvartal, i tillegg jobber vi med planer for å utnytte kjelleren og eller kafeen til dedikerte poesiarrangementer. Å lage litteraturhusets program er å alltid balansere mellom sjangere, miljøer og typer publikum, vi skal favne høyt og lavt, tungt og lett. Denne typen kritikk er nyttig, fordi det hjelper oss å holde balansen.
– Hvorfor tror du at det har oppstått kritikk mot Litteraturhuset?
– Det er ikke lett for meg å svare på. Men jeg tror kritikken har oppstått fordi noen ønsker seg noe som er utenfor vårt mandat. Noen opplever at avantgarden ikke får nok oppmerksomhet, kanskje at vi i større grad skulle valgt en type litteratur som vår. Men vi kan ikke drive et hus med mindre takhøyde enn i dag. Vi er djupt uenige at Litteraturhuset ikke er et hus for litteratur. Verken PBA eller andre snakker for litteraturen eller for forfatterne. Han snakker for den litteraturen og de forfatterne som utgjør det miljøet han sjøl er en del av. Litteraturen er et stort hus, det skal være en vid dør inn, og det prøver vi å lage. Jeg ser vår oppgave som å prøve å skape nytt publikum, for litteraturen og også for avantgarden. Det er en krevende jobb, og det er den vi måler oss etter. Vi kan helt sikkert bli bedre til det, men jeg tror ikke det å snevre inn definisjonen av hva litteratur er et riktig startpunkt for det, tvert om.
– Er dette kulturkamp?
– Nei, jeg håper ikke det. Jeg opplever det som et ønske om at Litteraturhuset skal være for et gitt miljø. Vi ønsker å være for alle. Vi kan ikke være et Hausmania for litteraturen. Vi må favne langt breiere og være mye åpnere enn det de ”åpne” sjølstyrte husene av denne sorten makter å være, sier Myhre, og får gå for å se kvinnestafetten og for å forberede seg til "Mestermøte" mellom P.O. Enquist og Dag Solstad.
Andre runde: Andersen
Etter at de norske langrennsjentene har tatt gull i sprintstafetten "samtaler" jeg med Paal Bjelke Andersen over Google.
– Aslak Sira Myhre mener at Litteraturhuset er ”for forfatterne”, og viser blant annet til skriveloftet. Hva tenker du om det?
– Skriveloftet er et veldig godt og sjenerøst tilbud, jeg bruker det selv. Men litteraturen finnes ikke før den artikuleres, leses, høres og diskuteres. Litteraturhuset skaper en offentlighet og i den offentligheten har dessverre vi som bruker skiveloftet tatt liten plass. Det er bra at det nå blir en kveld med brukerne av Skriveloftet. Men samtidig er det påfallende at dette først skjer når ledelsen ved Litteraturhuset inviterer. Hvorfor tar knapt noen av brukerne selv initiativ til arrangementer? Hvorfor er terskelen så høy? For min del har det helt pragmatiske og økonomiske grunner: jeg synes at rommene på Litteraturhuset er lite egnet til opplesninger og jeg velger heller å bruke de pengene jeg disponerer på å hente inn interessante poeter enn på leie.
– Snakker du "for den litteraturen og de forfatterne som utgjør det miljøet du selv er en del av"?
– Jeg snakker ikke bare på vegne av «det miljøet jeg selv er en del av», og jeg prøver heller ikke å snevre inn definisjonen av hva litteratur er. Å definere meningsmotstandere som smale og elitistiske er en velkjent strategi i litteratur-Norge: snakker man på vegne av breddepublikummet så har man allerede vunnet debatten. Når Aslak bruker begreper som «avantgarde» og «Hausmania» så er det utelukkende i den hensikt. Går man vinterprogrammet på Litteraturhuset etter i sømmene så ser man at ingen av de norske skjønnlitterære forlagene har betraktet Litteraturhuset som er aktuell arena i denne perioden, og at forfatterne som opptrer på Litteraturhuset representerer et veldig smalt skikt blant de skandinaviske voksenbokforfatterne. Arrangementene med skjønnlitterære forfattere er såpass få at jeg tillater meg å ramse opp samtlige. Av 14 arrangementer står Litteraturhuset selv for åtte: Kerstin Ekman og Åsa Linderborg; Kjartan Fløgstad; Monika Fagerholm og Finn Skårderud; Jonny Hallberg; John Ajvide Lindqvist og Johan Harstad; Dag Solstad og P.O. Enquist; Vigdis Hjort; Øyvind Berg og Bernt Sofus Tranøy. Det er kun på sistnevnte arrangement vi finner en poet. De resterende arrangementene fordeler seg slik: Torvald Steen (Forfattersentrum); Märta Tikkanen og Susanne Brøgger (Humanist forlag); Beate Grimsrud (Mental Helse Oslo); Kjartan Fløgstad om Bjørn Aamodt (Forfattersentrum); Tina Åmodt og Jenny Wrangborg (Rødt Blindern); Susanne Wallumsrød synger Gunvor Hofmo (Bpopmentometer). Det er med andre ord kun på Rødt Blinderns arrangement med Tina Åmodt og Jenny Wrangborg vi finner forfattere utenom det mest etablerte skiktet. Det er godt mulig at Litteraturhuset trekker til seg et bredt publikum, men de presenterer ikke bredden i norsk litteratur. Når det er sagt: disse programpostene er en selvfølgelig del av Litteraturhuset, på samme måte som det publikummet som disse programpostene tiltrekker seg er det. Jeg har ingenting i mot det. Problemet med Litteraturhuset i Oslo er at det ikke har klart å bli en naturlig arena for norske skjønnlitterære forlag eller et sted hvor publikum kan gjøre seg kjent med ny norsk litteratur eller hvor forfatterne kan høre og diskutere hverandres arbeid. Hvorfor bruker den skjønnlitterære institusjonen så sjelden huset og det publikummet huset har? For meg er det et tankekors.
– Burde dere ikke ha tenkt på dette tidligere, og kommet med innspill før Litteraturhuset "bestemte sitt mandat"?
– Enten har jeg (og flere med meg) misforstått hva Litteraturhuset var tenkt å bli, og derfor engasjerer oss for sent. Eller så har initiativtakerne hatt for liten kunnskap om hva slags lokaler det skjønnlitterære miljøet trenger og hvor mye penger dette miljøet har å rutte med. Resultatet er uansett at Litteraturhuset har endt opp med å «formidle» den skjønnlitteraturen som det brede publikummet allerede kjenner godt. Greit nok, vi får skape de arenaene vi savner andre steder. Det det står om nå er at litteraturhuset i Bergen ikke ender opp som det i Oslo, men at det blir et sted hvor hele litteraturmiljøet i byen ønsker å ytre seg, med den energien det kan skape. Jeg krysser fingrene og håper, skriver Paal Bjelke Andersen.
– Når svenskene nå har begynt diskutere litteraturhus, kaster jeg denne ballen over til deg: Hvilket råd ville du gitt litteratene i Lund hvis de bestemmer seg for å begynne dette arbeidet? Hva er viktigst som en grunnholdning?
– Ulike steder har ulike behov. Jeg tror at det er viktig å involvere lokale krefter fra begynnelsen av. Litteraturen må møtes, diskuteres. Det kommer ikke av seg selv, man må legge til rette for det, involvere folka rundt seg, sier Andersen.
Tredje runde: Noen konkrete tall fra Litteraturhusprogrammet i 2010:
– Hva gjør egentlig Litteraturhuset i Oslo? Hvilke tall kan de vise til, og hva er på programmet?
– Vårsesongen for 2011 er ikke ferdig ennå, så det kan jeg ikke beskrive, sier Aslak Sira Myhre, som kan gi eksakte tall for 2010:
– På Litteraturhusets 165 egne arrangement i 2010 sto det til sammen 208 forskjellige forfattere. Av disse var 182 skjønnlitterære og 26 faglitterære. Det vil si at 87% av forfatterne vi presenterte for publikum var skjønnlitterære. 85% var norske, og om lag 40% var kvinner. Om noen er underrepresenterte er det altså de faglitterære. Men det kan vi tillate fordi så mange av utleiearrangementene r debatter eller knytter seg til faglitteratur. Etter mitt skjønn viser tallene at vi nettopp presenterer en bredde av norsk litteratur og ikke minst et stort utvalg av norske forfattere. På eksterne arrangementervar det til sammen 567 forfattere på scenen, av disse var 261 skjønnlitterære. Til sammen blei 443 skjønnlitterære forfattere presentert på scenen i 2010.
– Jeg forstår det som at dere fokuserer på utenriks – og debattstoff i 2011. Kan det komme på tale å arrangere en debatt om denne debatten?
– Nei, jeg er skeptisk til å gjøre oss selv til tema for egen debatt. Vår måte å legitimere oss på, er med å ha et godt program. Det er på den måten vi henvender oss til publikum, av alle sorter, sier Myhre. Kan bibliotekene ta debatten? Snart sender jeg stafettpinnen videre til bibliotekarer som Berit Nygård ved Folkebiblioteket i Trondheim. Biblioteket som mer enn en boksamling er noe av det som kommer i fokus når biblioteket i Bergen har søkt om og fått innvilget sjenkebevilgning, og kan få en utvidet funksjon som arrangør av litterære hendelser. Tidligere har eksredaktør i Prosa, Karlianne Bjellås Gilje understreket viktigheten av å støtte bibliotekene framfor"å bygge filialer av Litteraturhuset rundt om i Norge". Men Bergen kan altså få sitt litteraturhus fordi næringslivsaktør Trond Mohn gir 10 millioner til å bygge opp huset. Fritt Ord har bevilget 20000 kroner forå utrede et litteraturhus i den gamle "sparebanken" ved Biblioteket i Trondheim. Juryleder i Sørlandets Litteraturpris, Torolf Kroglund reiste nylig spørsmålet om et litteraturhus i Kristiansand.
Men hva er et litteraturhus? Fritt ord har formulert det på denne måten i vedtektenes §1 for Stiftinga Litteraturhuset: Stiftelsen er en alminnelig stiftelse som ikke har næringsvirksomhet som formål.Stiftelsen Litteraturhuset har som formål å formidle og vekke interesse for litteratur og lesning gjennom å etablere og drive et litteraturhus i Oslo (”Litteraturhuset”). Stiftelsen skal gjennom aktiviteter i Litteraturhuset som seminarer, debatter, opplesningskvelder, konserter, utstillinger, skrivekurs, skolebesøk og lignende, inspirere til økt interesse for norsk og utenlandsk skjønn- og faglitteratur. Litteraturhuset skal være en møteplass for alle som har interesse for litteratur. Litteraturhuset skal i den utstrekning det er mulig inneholde auditorier, bokhandel, kafé, utstillingslokaler, seminarrom og kontorer som kan gjøres tilgjengelige for forfattere og skribenter. Drift av Litteraturhusets bokhandel og kafé kan overlates til andre gjennom drifts- og/eller utleieavtaler.
Oppsummeringen går slik: Det ideelle litteraturhuset er en plass å møte litteraturen, sier Paal Bjelke Andersen. Det ideelle litteraturhuset er et tekstlaboratorium, sier Tomas Espedal, mens Aslak Sira Myhre beskriver arbeidet som litteraturhussjef i Oslo slik: Litteraturen er et stort hus, det skal være en vid dør inn, og det prøver vi å lage. Et hus for de mange, en litteraturens demokratiske storstue, eller en plass for nyskaping, for de skarpeste blant dere? Dette spørsmålet bør i alle fall være for "alle" å svare på.
