“For å bli vurdert til arbeidsstipend kreves det at man har gitt ut minst én skjønnlitterær voksenbok”.
Jeg husker første gangen jeg leste dette. Det må ha vært mot slutten av nittitallet. Jeg hadde gitt ut ei aforismesamling, redigert et knippe diktantologier – og parallellutgitt ei bok (generellitteratur) på Samlaget/De norske Bokklubbene. Men venta med å søke arbeidsstipend til jeg hadde ytterligere to bøker ute. Begge skjønnlitterære voksenbøker på Tiden.
Seks skjønnlitterære titler, elleve år og like mange stipendsøknader seinere er jeg fremdeles blant forfatterne som aldri er blitt tildelt noe arbeidsstipend. Verken fra Forfatterforeningens Vederlagsfond eller Statens kunstnerstipend.
Det er flere av oss. Og det er noen andre der. Som sitter helt stille. Som år etter år mottar stipend, og som knapt nok har en litterær produksjon å vise til gjennom disse årene.
Ved innstillinger til stipend legges det vekt på kunstnerisk aktivitet og kvalitet, leser jeg videre.
Kunstnerisk kvalitet. Jeg sveiper over utdragene fra et kvart hundre anmeldelser av egne bøker gjennom de siste femten årene og tenker: Det kan jo ikke være det heller.. jeg kan jo skrive (en veteran i Kritikerlaget gir meg (i Fædrelandsvennen for mindre enn fjorten dager siden) terningkast 6 for den siste boka mi). Noen mener fra tid til annen jeg til og med fortjener å bli nominert til litterære priser.
Hva kan det være …
For når det kommer til aktivitet (jeg blir nødt til å bruke meg sjøl som eksempel, han jeg kjenner best): hvert år deltar jeg i flere titalls arrangement som oppleser (litteraturfestivaler, andre arrangement), holder skrivekurs (skoler, høgskoler/universitet, bibliotek), jobber som programleder (De norske Bokklubbene, bokdager, litteraturfestivaler), har drevet skriveskole i en av landets største aviser (Dagbladet). Selv lesere mine der ute vil jeg i all beskjedenhet si jeg har godt kontakt med. Gjennom flere år har jeg dessuten, som leder av fondsstyret i Norsk Forfattersentrum, selv vært medansvarlig for å dele ut midler til litterære prosjekt landet over. Så seint som onsdag hadde jeg foredrag for lærerne i fengselsundervisningen her i landet; om bl.a. nødvendigheten av å satse mer på kurs i kreativ skriving i fengslene. Aktiv? Jeg jobber med litteratur tjuefire timer i døgnet.
Så hva kan det være …
Seks skjønnlitterære titler på ti år. Det kan ikke være omfanget av produksjonen, heller. Antallet titler. Jeg har nettopp gjort et søk på forfatterkolleger som har stått på forfatterstipend gjennom en årrekke. Produksjonen hos etpar av disse; null.
Så er jeg vel blant de forfatterne Kulturnytt på NRK snakka om for noen år tilbake. Undersøkelsen der de mente å kunne vise til at et lite utvalg forfattere fikk stipender sammenhengende over flere år, mens andre ikke fikk stipender i det hele tatt.
Jeg blar i Kulturdepartementets forskrifter for Statens kunstnerstipend (som jo forfatterforeningen rår over). At det skal unngås at de samme forfatterne får støtte år etter år, leser jeg.
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Det litterære råd arbeider hardt for å skaffe seg et best mulig vurderingsgrunnlag for stipendtildelingene. Men et eller annet sted på veien skjer det likevel … År etter år. Det som gjør at noen av oss får dette veldige behovet for å spørre:
hva kan det være
er det noen skjulte mekanismer jeg rett og slett har oversett her
hva gjør jeg feil
Øystein Hauge
poet