Møt nye medlemmer

Når normalen er at alle driver med noe kreativt

Tobias Nordbø (f. 1989) er fra Stavanger, men bor nå i Oslo. Han har gitt ut to bøker på Aschehoug: Hasj og høykultur i 2017…

Foto: Elias Dahlen

Tobias Nordbø (f. 1989) er fra Stavanger, men bor nå i Oslo. Han har gitt ut to bøker på Aschehoug: Hasj og høykultur i 2017 og På gjengrodde turstier i 2019. Ved siden av det skjønnlitterære forfatterskapet skriver han for TV. Wikipedia kaller ham «skribent» i tillegg til forfatter, men selv liker han begrepet «kunstner» best. Alle skriver jo, på et eller annet nivå. Men ikke alle kan ferdigstille et manus og få det gitt ut. Hvor kom ideen om at Nordbø kunne?

– Det var alltid en drøm å skrive en roman. Og da jeg var ferdig med litteraturstudiene tenkte jeg at det var tiden å begynne å skrive på et manus, begynner Nordbø, som forøvrig studerte litteratur i Oslo, og tok en mastergrad.

– Det første jeg hadde var tittelen «Hasj og høykultur», og så skrev jeg meg gjennom de første førti sidene sikkert hundre ganger før jeg sendte det inn til forskjellige forlag, og fikk raskt svar fra Aschehoug og Øyvind Pharo. Da jeg hadde en redaktør å samarbeide med fortsatte jeg å skrive med hans rettledning, og brukte vel et år etter dette på å ferdigstille manus.

MK: Det gikk fort! Men så kommer du vel også fra en såkalt kreativ familie, som har vist at det er mulig å ha kunst som jobb. Faren din er musiker, forfatter og komikar. Mor di driver marionetteteater, og brødrene dine er musikere og maler. På hvilken måte har denne bakgrunnen vært viktig for at du selv satset på kunsten?

TN: For meg har jo det vært normalen at alle driver på med noe kreativt, men jeg forstår jo at det ikke er tilfelle i ettertid. Nå skal det sies at det nok ikke var det smarteste valget av noen av oss brødrene å satse på et kreativt yrke rent økonomisk, men jeg tror nok vi alle tre har et behov for å uttrykke oss på forskjellige måter. Av og til skulle jeg jo ønske at jeg drev et gigantisk hedgefond slik at jeg ikke trengte å søke stipender, men ledere av hedgefond har sjeldent tid til å skrive romaner, har jeg fått med meg, så det er nok ikke den beste løsningen dessverre. Selv har jeg alltid hatt alt for mange ideer surrende rundt oppi hodet mitt, og hadde nok blitt gal om jeg ikke fikk de ut. 

MK: Nei, det er kanskje en grunn til at vi ikke ennå har lest den store hedgefond-romanen. Og du må få ut ideene du har i hodet ditt. Men jeg vil gå så langt som til å si at det er ganske lett å få gode ideer. Det som ikke er så lett, er å dedikere seg til en idé og skyve andre gode ideer unna. Å følgje den ene gode ideen helt til mål. For ikke å snakke om måten man, for å fortsette hedgefond-metaforen: å forvalte ideen godt. Komponere en roman og skrive den. Hva er det i ditt tilfelle: talent eller et håndverk du har lært?

TN: Det er nok en blanding. Jeg tror at man må ha troen på at man kan skrive, og ha utholdenhet til å fullføre. Jeg og mine brødre har lenge hatt Malcom Gladwells 10 000 timer-regel som et slags ideal for hvor mye innsats man må legge i noe for å bli virkelig god i noe, og det har vært et fint og konkret mål. Ellers har jeg livnært meg som manusforfatter for forskjellige tv-programmer, og lærte meg her forskjellige teknikker for å alltid produsere tekst og ideer ettersom man ikke kan ha skrivesperre om man blir betalt for å skrive. Det som er litt kjedelig med slike jobber er at nitti prosent av det du produserer blir kastet, og man fort savner å ha et eget prosjekt å jobbe med hvor man selv er sjefen til å bestemme hva som er bra og ikke. Da jeg skrev min første roman visste jeg ikke om jeg kunne skrive et lengre manus, men klarte å fullføre på tross av at jeg skrev på kveldstid. Og da jeg skulle i gang med min andre bok følte jeg meg mye mer sikker på at jeg hadde noe å fare med.

MK: Og man leser vel mer og mer. Kan du si noe om hvilke forfattere har du lært skrivehåndverk av?

TN: Som ung, ung mann var jeg veldig stor fan av Bob Dylan, og leste det han leste, alt fra Dylan Thomas, Arthur Rimbaud og Charles Baudelaire til beat-poetene. Siden studerte jeg litteraturvitenskap og fikk en veldig fascinasjon for den amerikanske forfatteren David Foster Wallace og hans stil og filosofiske perspektiv på litteraturen. Andre forfattere som har vært viktige for meg opp gjennom har vært Geoff Dyer, Zadie Smith, Thomas Bernhard, Thomas Pynchon, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, George Saunders og Rachel Kushner.

MK: Anmeldere som Knut Hoem nevnt deg i samme åndedrag som nettopp Dag Solstad. Og apropos anmelderne, så er det noen ord som går igjen. «Satirisk,» for eksempel. Frode Johansen Riopelle skrev i Morgenbladet om Hasj og høykultur: «Debutant Tobias Nordbø har skrevet en roman som går rett inn i rusdebatten.» Hvordan vil du selv beskrive romanen?

TN: Romanen er ment å være en såkalt «stoner-komedie», altså en komedie hvor karakterene røyker mye cannabis og havner i trøbbel på grunn av dette, både pågrunn av individuelle feiltrinn og samfunnets holdning til rusmiddelet. Noen klassiske eksempler på dette er «Pineapple Express», «The Big Lebowski», «Dazed and confused» og «Den Store Revejakta». Jeg planla ikke at romanen skulle gå inn i en rus-debatt, men det var jo mye snakk om det akkurat da jeg ga den ut, noe som sikkert påvirket resepsjonen av den på både godt og vondt. Om boken er «satirisk»? Det kan godt hende, for jeg har skrevet endel satire i mitt virke som tekstforfatter og har sikkert inkorporert det i min litterære stil, men jeg reflekterte ikke over at det skulle bli en «satire» når jeg skrev den. Det var viktigere at romanen skulle ha en filosofisk overbygning i Søren Kierkegaards estetiske nivå, og skulle handle om nettopp det «estetiske livet» fullt av flyktig nytelse og fest. Min andre roman er en videreføring av Kierkegaards nivå, og kretser rundt det etiske nivået, spesifikt spørsmålet om abort. Grunnleggende sett er «Hasj og høykultur» en bok om to studenter som vil tjene litt penger på siden av studiene som cannabis-dealere, og lever et liv hvor høykulturen er blandet sammen med lavkulturen, det lovlige med det ulovlige, og det bohemske med det borgerlige.

MK: Andreromanen din, På gjengrodde turstier, omhandlar noko så komplekst som abort, og opplevast som dynamisk og energisk. I stadig bevegelse. Hvis du kjenner deg igjen i dette: Hvordan jobber du språklig for å oppnå effekten?

TN: Jeg prøver bare å skrive det jeg selv føler det er energi i, og så leser jeg det jeg har skrevet høyt for meg selv for å se hva jeg selv synes høres bra ut. Det handler mye om å revidere, revidere, revidere. Et av George Saunders skrivetips er nemlig at store deler av skriveprosessen skjer i revisjonen, og det er et råd jeg har trykket til brystet ettersom det impliserer at det man skriver ikke trenger å være perfekt idet du skriver det, men kan foredles etterhvert, noe som gjør at det ikke blir så skummelt å skulle skrive.

MK: Hva jobbet du mest med, eller for å si det på en annen måte: hva opplevde du som det viktigste arbeidet med romanen?

TN: For meg selv var det nok at jeg følte at jeg ble en bedre forfatter. Jeg ser på det å skrive litt som å hoppe høyde, og man vil hele tiden heve stangen. Da jeg var ferdig med den følte jeg meg klar til å skrive noe enda bedre. Å skrive en roman er som å trene til et maraton, tenker jeg, og dess mer man løper dess bedre blir man.

MK: Et annet nytt medlem i foreningen fortalte om følelsen av nødvendighet som lå bak forfatterskapet hans. Om hendelsene som tvang romanene fram. Opplevde du noe i livet som gjorde at du «måtte» skrive diesse bøkene dine?

TN: Mest handler det om at jeg elsker å skrive. Og det er jo nødvendigvis endel hendelser fra livet mitt som dukker opp i romanene mine, men det er først og fremst selve aktiviteten å skrive jeg elsker.

MK: I og med at du kommer fra denne musikalske familien der flere jobber som kunstnere, så lurer jeg på: Hva lytter du helst til når du skriver?

TN: Da jeg skrev «Hasj og høykultur» vekslet jeg mellom å lytte til Mozarts «Tryllefløyten» mens jeg arbeidet, og rapp i pausene, spesielt King Skurk One, 612 og Kanye West. Da jeg skrev min andre roman vekslet jeg mellom Mozarts «Figaros bryllup» og rappere som Burna Boy og Krept and Konan. Når jeg nå skriver min nye roman går det mye i Hare-Krishna-musikk, klassiske komposisjoner og rap om dop, penger og damer for å holde motivasjonen oppe.

MK: Oi, kan du si litt mer om den kommende romanen? Og gjerne om hvordan, hvis noe, Hare Krishna og rap om dop og damer siver inn i den?

TN:  Ja, det skal jo bli den siste boken i en triologi om Kierkegaards eksistensnivåer, og kretse rundt det religiøse. Når jeg skriver på denne teksten liker jeg derfor å veksle mellom «åndelig» musikk som Krishna Das, Arvo Part, Gabriel Fauré, Ravi Shankars og George Harrisons indiske bønnerop, og rap om verdslige ting som sex, penger og dop, men som likevel inneholder kimen til det religiøse i seg. Det er noe i spennet mellom det eksalterte og «høye» i religiøs musikk, og det «lave» og konkrete i rappen som gir meg en spesiell energi når jeg skriver.

MK: Kan du si litt om konteksten rundt skrivingen ellers? Når på dagen, og så videre?

TN: Jeg skriver på morgenen alene i sengen.

MK: Hva vil du helst absolutt ikke ha gjort, sett eller hørt før du skal skrive?

TN: Ikke se, eller snakke med folk. Det tar meg ut av den drømmelignende tilstanden jeg liker å være i når jeg skal skrive. Helvete er andre mennesker, som han franske duden som skjelte så mye med øynene en gang sa.