«Noe som er felles for alle nordmenn»

– Litteraturen står i en særstilling blant kunstartene fordi den benytter seg av noe som er felles for alle mennesker i landet vårt, nemlig det…

kristensen_mirjam_fullforfatter

– Litteraturen står i en særstilling blant kunstartene fordi den benytter seg av noe som er felles for alle mennesker i landet vårt, nemlig det norske språket, sier Mirjam Kristensen i en prat om å sitte i Det litterære råd:

Mirjam Kristensen er født i 1978 i Farsund, og var bare 22 år da hun debuterte skjønnlitterært: Romanen Dagene er gjennomsiktige gav henne Tarjei Vesaas’ Debutantpris. To år senere fikk hun Sørlandets Litteraturpris, i 2007 Bjørnsonprisen, og i fjor Amalie Skram-prisen, en pris som også har vært gitt til forfattere som Cecilie Løveid, Herbjørg Wassmo og Eldrid Lunden. Kristensen sitter nå i Det litterære råd, og skriver fortsatt bøker mens hun lytter til Sigur Rós, Björk, Harrys Gym. Kristensen er utdannet litteraturviter og bibliotekar. Hva leser hun helst?
– Av skjønnlitteratur kan jeg nevne Sjalet av Cynthia Ozick, Sandslottet av Iris Murdoch, An Angel at my table av Janet Frame, Langsom mann og Vanære av J. M. Coetzee, alt av Marguerite Duras, og så videre. Men for det meste leser jeg om andre verdenskrig.
– Hva var det med disse bøkene som gjorde inntrykk?
– Jeg liker å lese skjønnlitteratur som har en følelse av helhet, som har en indre, egen stemning, logikk, oppbygning. Den stemmen som forfatteren har funnet fram til, som jeg mener er kombinasjonen av et følelsestrykk, en idé og en kunstnerisk kvalitet i språket.
– Hvilke ting merker du deg først når du leser?
– Språket er ofte det viktigste, særlig i en roman legger jeg merke til om det kjennes naturlig skrevet. Er det noe som flyter i teksten, eller er den anspent og kunstig? Det tror jeg er viktig for meg som leser, for at jeg skal ville lese videre med interesse. Hvis språket kjennes ekte, kjennes også historien ekte.
– Hva tenker du om forholdet mellom form og innhold?
– Form og innhold er like viktig. For meg er det en god tekst når form og innhold er en høyere enhet der du ikke blir sittende og vurdere hver av delene, der du ikke en gang tenker på at det finnes noe som heter form og innhold. Det er irriterende å lese ei bok om noe jeg syns er interessant, men som ikke er forløst i formen.
– Hva tenker du om ideen av å samle ni forfattere til DLR, til eit "sakkyndige utvalg i alle spørsmål av litterær karakter"?
– Det er viktig for Forfatterforeningen at den har en oversikt over kunstfeltet den skal representere. Det er viktig at foreninga kjenner de norske forfatterskapene innenfra og det litterære råd representerer denne kjennskapen fordi vi kjenner kunsten som lages av både medlemmer og ikke-medlemmer. Vi har lest det meste som kommer av norsk skjønnlitteratur og for forfatterne er det en fordel å bli lest av andre forfattere, mener jeg. Fordi vi ni som sitter i DLR er forfattere selv, kan vi lese litteraturen som blir gitt ut med et innenfra-blikk. Det er lettere å bli forstått av folk som er i en lignende situasjon. Vi vet hvor vanskelig og krevende det er å skrive ei bok og har en grunnleggende respekt for det i alle våre lesninger.
– Utenfra kan dere noen ganger virke som en oppdragende instans. Den som sier i fra når forfattere eller forlag har brukt for lite tid på et verk. Gir dette gjenklang hos deg?
– Dette antyder at vi opptrer som en stemme utad, men i virkeligheten er jo alt det litterære råd gjør et kompromiss mellom ni ulike stemmer. For min del føler jeg meg ikke som en del av en oppdragende instans, men som en del av et fellesskap som prøver å finne fram til kvalitet gjennom ni forskjellige oppfatninger av det begrepet. På den måten er vi sikret, slik jeg ser det, sånn at det alltid vil komme mange nok synspunkter på for eksempel et verk eller et forfatterskap.
– Er dere for strenge i behandlingen av medlemsskapssøknader?
– Noen ganger er vi for strenge. Det forandrer seg hele tiden. Diskusjonen er aldri forutsigbar og alltid bevegelig. Så er det også mange som søker om medlemskap flere ganger og opplever muligens å komme inn på andre forsøk. Vi er ikke en ufeilbarlig instans, men jeg opplever det som at det oppstår en felles intuisjon i diskusjonene rundt de forskjellige forfatterskapene.
– Hvordan skal man forholde seg til alt rundt et avslag av medlemsskap.
– Hvis man har sagt nei til en søknad om medlemskap eller ikke ga stipend, ville det virke forvirrende om vi så tilbød et seminar. Alle forfattere som søker burde orientere seg rundt ordningene til Forfatterforeningen og vite at alt forandrer seg hele tiden, og det gjør jo også ens eget forfatterskap. Et nei en gang er ikke et nei for alltid. Det at man ikke får stipend, betyr ikke nødvendigvis at man ikke kan få det senere. Alle disse forholdene er i konstant bevegelse og har mye med politiske forhold å gjøre også.
– Hvordan påvirker litteraturen ordskiftet?
– Et spørsmål som krever en hel avhandling! Jeg tror litteraturen påvirker indirekte fordi litteratur er langsomhet og det offentlige ordskiftet er det motsatte. Litteraturen virker over tid og kan derfor aldri måles i umiddelbar betydning eller virkning.
– Hvor mange arbeidsstipender staten gir til norske forfattere, kan gi en pekepinn på hvordan staten vekter norsk litteratur. Hva synes du om den delen av kulturbudsjettet som går til litteraturen?
– Jeg har ikke satt meg godt nok inn i hvor mye av kulturbudsjettet som går til de ulike kunstretningene til å kunne si noe konkret, men generelt vil jeg si at litteraturen står i en særstilling blant kunstartene fordi den benytter seg av noe som er felles for alle mennesker i landet vårt, nemlig det norske språket.