Aktuelt

«Nokon av poetane vi har lese opp er blitt drepne»

Søndag 4. februar arrangerer DnF-medlemmene Anna Kleiva og Bendik Vada en fjerde poesikveld til støtte for Palestina.

Kan dere si litt om bakgrunnen for poesikveldene dere arrangerer til støtte for Palestina?

B: Det begynte med at vi ikke opplevde det samme engasjementet rundt palestinske poeter, som oppstod rundt ukrainske poeter da Russlands angrepskrig begynte. Den gang ble det satt i gang en rekke arrangementer, men nå var det stille. Priya Bains ringte meg og vi ble enige om å gjøre noe. Vi tok kontakt med noen arrangører, men ingen var interesserte. Jeg arbeider som bartender på Perla bar og har en veldig hyggelig sjef, så vi fikk det i stand der på kort tid; den første opplesingskvelden var 5. november i fjor. Vi ville be poeter her til lands lese dikt av sine palestinske kolleger; for å hedre dem, men også for å bøte på den virkeligheten som språklig ble fremstilt i mediene. I stedet for inngangspenger ba vi publikum om å donere til NORWAC. Senere kom også Anna inn som arrangør.

Anna Kleiva leser

Den neste poesikvelden er 4. februar på Perla bar. Hvor mange kvelder har dere hatt og hvor lenge skal dere fortsette med dem?

A: Arrangementet no på søndag blir det fjerde. Det har vore om lag 25 ulike forfattarar som har lese tekster av like mange palestinske poetar.

B: Vi har ikke planlagt hvor mange kvelder det blir, vi gjør dette arbeidet fortløpende. Vi er også i gang med å utgi en antologi med tekstene som har blitt lest opp. Den kommer inn mot sommeren.

Hvilke poeter har blitt lest og hvordan har dere valgt dem ut?

A: Vi har valt relativt samtidig palestinsk poesi, folk fødde på 1900-talet. Dei fleste er palestinarar som skriv på arabisk, men vi har også lese nokre eksilpalestinarar, som Fady Joudah og Yahya Hassan. Utvalet er også prega av kva som er tilgjengeleg i norsk eller engelsk gjendikting. Ein del poetar finst i engelsk gjendikting på nett, men gjerne berre eit par tekster. I norsk gjendikting finst Mahmoud Darwish, Fadwa Tuqán, Ghassan Zaqtan.

B: Vi har hørt med folk vi kjenner om tips, lest det som finnes på norsk, og ellers lest på nettet. Flere av de nålevende palestinske poetene publiserer sine dikt fortløpende på Instagram. De som har blitt lest opp, foruten de Anna nevnte, er: Somaya El-Sousi, Mohammed El-Kurd, Refaat Alareer, Noor Hindi, Susan Abulhawa, Hala N. Alyan, Lena Khalaf Tuffaha, Mosab Abu Toha, Marwan Makhoul, Maya Abu Al-Hayat, Hind Joudeh, Yahya Ashour, Khaled Juma, Nasser Raba, Najwan Darwish, Samer Abu Hawwash, Hiba Abu Nada, Rasha Abdulhadi, Taghrid Abdelal, Ghayath Almadhoun, Samih Al-Qassem, Suheir Hammad og Anis Ghuneimah.

Sumaya Jirde Ali leser

Hva er betydningen av litteratur i den pågående konflikten?

A: Nokon av dei dikta som er blitt lesne opp på Perla, er skrivne under dei noverande israelske angrepa. Nokon av poetane vi har lese opp er blitt drepne i løpet av dei siste månadane. Eg trur det berre må stå for seg, eg klarar ikkje seie kva det betyr.

B: Det er vanskelig å si hva det betyr. Det er en hedring av våre drepte kolleger. Det er en insistering på språk som meningsbærer. Men vi må være ærlige: det er også noe som først og fremst har betydning for oss som bor her i byen. Som den palestinsk-amerikanske forfatteren Etaf Rum påpeker i en artikkel på LitHub, så regner vi i Vesten ofte lesing som en empatisk gest. Men denne empatien kan bli tom og performativ om den ikke får konsekvenser for hvordan leseren lever ellers. Jeg tror jeg mener at litteraturen kan gjøre mangt, men veldig lite akkurat nå om leserne ikke tar konsekvensene av det de leser.

Opplever dere at rollene som «forfatter» og «aktivist» er mulige å forene? For dere selv, for andre?

A: Eg har inga erfaring med at mi rolle som «aktivist» for Palestina (sjølv om eg ikkje veit om eg kan kallast det), står i vegen for rolla mi som «forfattar». For eksempel er det ikkje mykje sensur i litteratur-Noreg mot propalestinske stemmer. Men om eg hadde virka i Tyskland eller USA hadde situasjonen vore veldig annleis. Dei formuleringane ein blir møtt med som ikkje-Israelvennleg kunstnar i Tyskland no, er heilt utrulege. Å vere palestinar, og å støtte den palestinske sivilbefolkninga som blir drepen kvar dag, er i Tyskland per definisjon politisk. Ved å gi pengar/scene til nokon som støttar det palestinske folket, opplever kunstinstitutsjonane at dei tek stilling og er antisemittiske. Det er for meg absurd. Det må vere skremmande å vere palestinar i Tyskland no.

B: Jeg er enig med Anna i at disse rollene ikke står i veien for hverandre. Men de siver helt klart inn i hverandre, i og med at man er menneske. Og, som Anna også sier, så får vi lov til å la dem sive inn i hverandre. Det er det ikke alle som gjør.