Norli i universitetsgata – det er nesten for selvsagt, for opplagt. Jeg lurer på om jeg burde komme opp med noe mer kuriøst, en eller annen liten perle av en bokhandel, men kommer ikke på andre enn barnebokhandelen i filmen you got mail, og den ble jo nedlagt.
Norli er stor og mangfoldig, men likevel luftig. Jeg liker det faktum at det aldri er noen som spør om jeg trenger hjelp. Hvis jeg derimot søker hjelp, er det aldri langt til en fornuftig svar.
Kanskje kunne Norli gjort mer for alle oss norske samtidsforfattere, vi som fins men ikke har store nok muskler til å sorteres inn i de beste abonnementene. Vi – samtidens fiskeboller – stråler ikke ut fra hyllene i norskavdelingen, vi gjør ikke det, men ganske mange av oss kan trøste oss med at vi i hvert fall er der – i hyllene. Og om de nå ikke degger for oss norske samtidige, så degger de til gjengjeld for litteraturen. Det er noe av det flotte med Norli i Universitetsgata. Det er en verden av bøker. Plastparaplyer til femti kroner, parfymerte lys og volleyballnett får du finne et annet sted.
Jeg har ruslet gjennom den engelske seksjonen utallige ganger, og alltid funnet bøker som får meg til å føle meg hjemme, som Alice Munros siste, som Ali Smiths første, uten å ha pekefingret meg gjennom hyllemeterne. Tvert imot. Noen har lagt bøkene fram for meg, vendt deres ansikt mot mitt, gitt dem rom. Det er en egen glede i en bok som får litt spillerom – det ligner en nyoppredd gjesteseng, eller en nyplukket
blomsterbukett. Det ligner omtanke, kunnskap og flid.
For ikke å snakke om den svenske og danske avdelingen! Så mange bøker. Så mye spennende og interessant. Der kjøpte jeg Pølsan av Torgny Lindgren, som jeg med stort hell ga vekk i julegave.
Faglitteraturens arkitektur og kunstbøker, datahyllenes lightning and rendering, kokebøkene er sjelden blant mine favoritter, men all plassen deres kan tilgis når de også har Alice B. Toklas kokebok. Skolebøker, historiske bøker, språk og morsomme bøker. Skrivebøker, skrivemateriell og pastellkritt.
Jeg svinger alltid innom barnebokavdelingen. Pål sin potte med flere får plass i hyllene. En hel vegg er satt av til alle de fine billedbøkene som fins her i landet.
Det fins en egen filosofisk avdeling, og den ser aldri tørr ut – bare innbydende. Der inne står det alltid noen som sluker en side i en bok.
Jeg liker det åpne rommet der opplesninger kan arrangeres, og hvor man ellers bare kan sitte og bla i en bok. Hvor man kan kope i fred og ro, og prøve å komme på en tittel eller forfatter man hadde tenkt å se etter.
Et annet pluss er at Norlis personale hittil har oversett mine stormannsgale raptus. De stanser meg ikke når jeg legger mine bøker over i stablene av bestselgere. De skjenner ikke på meg, jager meg ikke ut, og river ikke bøkene ut av hendene på meg. Kanskje er vi flere som er innom Norli og lar bøkene våre få litt lys og rom rundt seg. Jeg syns det er fint at personalet venter med å legge bøkene tilbake. De venter til vi fiskeboller har fortrukket mot kassene med en og annen svensk godbit.
Til sist vil jeg nevne trappene. Jeg liker Norlis trapper, og ungene som får lov til å klatre i dem, og spillene jeg får lyst til å spille, og tankenøttene som venter på at noen skal knekke dem og poesien, hyllene med små, stillferdige bøker som kan finnes og åpnes og leses litt i, bare for å oppdage at de små ordene er like store som rommene rundt dem, like store som verden – eller større.
Ingeborg Arvola