Aktuelt

Nye veier for bøker

I følge Dansk Radios Skønlitteratur på P1, satser store, danske forlag mer på det som de kaller "den sikre litteraturen" og mindre på det som de kaller…

Carina E. Beddari på litterataTUR

I følge Dansk Radios Skønlitteratur på P1, satser store, danske forlag mer på det som de kaller "den sikre litteraturen" og mindre på det som de kaller "det nye". Men radioens Nanna Mogensen og Klaus Honsted viser til et tilkomme av nye, danske småforlag. Der har det vært plass til den eksperimentelle litteraturen. Finanskrisen skal ha vært utløsende for Hurricane, Fingerprint og andre forlag som driver litterære eksperimenter. Ser man til Norge og teller antall påmeldte aktører til miniforlag – og tidsskriftsfestivalen Tekstallianse, var det et betydelig større antall påmeldte høsten 2009, enn det var to år senere. Likevel har norske småforlag bare fortsatt å dukke opp, uten at en finanskrise måtte til. Det strømmer fortsatt godt gjennom de etablerte kretsløpene i bokbransjen. Men likevel har et tredje kretsløp etablert seg. Samtidig som at det ordinære kretsløpet er vitalt, formelig syder og bobler det i det tredje kretsløpet. Selve Tekstallianse – denne samlende og på noen måter definerende institusjonen – er et norsk iniativ. Men virker på tvers av Norden. Og på tvers av Norden, der beveger også et av de mange småforlagene som har dukket opp i Norge de siste årene seg. TUR Forlag er nesten helt nytt. Likevel har TUR Forlag allerede lagd seg en helt unik plass i bransjen. Med sine dubletter i SKANDOserien, fyller TUR en mangel jeg ikke visste at var der, før jeg så den første av det som nå har blitt fire poetiske møter i bokform – på tvers av skandinaviske språk. Visste Carina Beddari dette selv, da hun startet forlaget, mon tro? Jeg spør hvordan TUR kom til.

– At TUR finnes, har mange ulike grunner; først og fremst ville jeg finne en måte å fortsette å jobbe med tekster etter Skrivekunst-akademiet og noen år i tidsskriftet Prosopopeia, forteller TUR-grunnlegger, – eier, – sjefsredaktør og daglig leder, Carina Beddari. Litteraturviteren, kritikeren – og når forleggeren – har selv vært elev ved Skrifekunst-akademiet, og var redaktør for litteratur-mastergradsstudentenes blad Prosopopiea gjennom mange år. .

– Å få lov å redigere tekst, være med på å finne den rette formen, se at det (forhåpentlig) stemmer bedre utkast for utkast – dette er den største lykke! Andres pionerarbeid lot meg forstå at det var mulig å starte et forlag, og jeg ville bygge videre på det nordiske samarbeidet som bl.a. folkene i Audiatur stod bak.

– Hvilken visjon har du for forlaget?

– Ordet «visjon» er kanskje for luftig – men en av hovedtankene med TUR har vært det nordiske samarbeidet, det håper jeg å kunne ivareta for framtiden. For hva TUR Forlag skal representere og være, kan stadig endre seg. Kanskje blir det poesioversettelseserier, kanskje blir det flere sarmbeidsbøker, kanskje blir det filosofioversettelser, og kanskje blir det debutanter.  

– Hvilken av utgivelsene dine er du mest stolt over? 

– SKANDO-serien er det eneste TUR har gitt ut så langt – jeg synes det har blitt tre fine og forskjellige samlinger fra forfatterparene Tina Åmodt og Ida Säll (Syntesen, 2012), Hilde Myklebust og Katinka My Jones (Du skal dele namn med ein sjeldan fugl, 2012) og Mara Lee og Kristin Berget (Min natur, 2013). Det har vært interessant å jobbe med disse tre bøkene, og se hvordan forfatterparene har valgt ulike løsninger og vinklinger på det kollektive. Jeg inviterte dem til å skrive bok sammen – hvordan var opp til dem. 

– Hva har de fortalt deg om prosessene sine (en anekdote er nok, altså)?

Säll & Åmodt jobbet mye sammen via Skype – slik jeg har forstått det skrev de hver for seg, og flettet tekstene sammen på setningsnivå i etterkant. Myklebust & My Jones startet prosessen med å sende hverandre fotografier fra livene sine, og skrev først utifra dem – en stund var det snakk om å ha bildene med i boken, men til slutt ble det ikke sånn. Lee & Berget kjente hverandre fra før og skrev hver sine manus, jeg tror de tenkte at det å vite at de skulle trykkes i samme bok var nok, de ville ikke underlegge seg forventningen om et helt konkret samarbeid. Likevel har nok den vissheten gjort noe med tekstene, tenker jeg. 

– I hvor stor grad har de vært "hverandres redaktører", tror du? Hvor mye har du blitt brukt som redaktør? Hvor mye har du måttet komme inn, som redaktør?

Særlig Säll & Åmodts arbeidsmetode, med sammenfletning av setninger, var en måte å opptre som redaktører på – utvelgelse, sammensetning, et strukturelt arbeid. Jeg tenker vel at forfattere jobber som redaktører hver dag – man trenger flere lesere, og blikk utenifra, men egentlig er kanskje ikke rollene så ulike som man skulle tro? Om man ser på selve tekstarbeidet, og ikke alt det praktiske. Det har variert litt hvor mye jeg har vært inne i arbeidet – jeg har selvfølgelig jobbet med det språklige i alle bøkene, men retningen på selve prosjektet har jeg ikke blandet meg mye i, selv om jeg har kommet med noen forslag. Kanskje med unntak av i Myklebust & My Jones’ bok, hvor jeg var med på selve komposisjonen, hvilke dikt som skulle settes opp sammen, rekkefølge osv.   

– Det redaksjonelle er ett. Men det praktisk-pragmatiske også noe du må kunne. Hva slags selskapsform er Tur Forlag?

– Forlaget drives under mitt enkeltmannsforetak, med alt det innebærer av økonomisk risiko – på sikt vil jeg nok vurdere å starte et AS. 

– Apropos risiko: Hvordan tror du at det går med bokbransjen og norsk litteratur i årene som kommer?

– Gitt den nye regjeringen, er vi vel mange som skjelver litt ekstra på hånden når vi sender stipendsøknadene til Norsk kulturråd denne høsten. Forventningene til «frihetsreformen» arter seg for min egen del mest som en nervøs kløe. For selv om jeg for eksempel synes Innkjøpsordningene kunne hatt godt av en fornying – den er skreddersydd for de store konsernene, og et lite forlag som TUR må gjennom mye byråkrati for å få bøkene vurderte – har jeg liten tro på at regjeringens gjennomgang vil legge til rette for de såkalt smale. Reverseringen av bokloven vil for eksempel føre til et enda større bestselgertrykk i de aller fleste bokhandlere, spesielt hvis vi får en friprisordning, som flere har påpekt. Det som da er sikkert, er at alternative bokhandlere og salgskanaler blir viktigere enn noensinne.   

– I innledningen min påberoper jeg TUR en plass i et slags "tredje kretsløp". Du som kan dette med språk: Er det en brukbar sammenlikning?

– Bøkene fra TUR blir innkjøpt til bibliotekene via kulturrådets innkjøpsordning, og kan dermed ikke sies å stå helt utenfor det tradisjonelle kretsløpet. Men jeg bruker DSSP, Audiaturs distribusjon – og det er gjennom Audiatur jeg selger flest bøker, ettersom TUR ikke kommer med på kjedenes abonnementsordning. Audiaturs bokhandel er et eksempel på en aktør hvis betydning bare vil øke de kommende årene.