Aktuelt

Nytt medlem: Audun Mortensen

Audun Mortensen (f. 1985) debuterte med en moderne nyminimalistisk diktsamling på Flamme Forlag i 2009. Denne skarpvittige, tørrlyriske Alle forteller meg hvor bra jeg er i…

© Victoria Durnak
Audun Mortensen (f. 1985) debuterte med en moderne nyminimalistisk diktsamling på Flamme Forlag i 2009. Denne skarpvittige, tørrlyriske Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det ble fulgt opp av Roman (Flamme Forlag) året etter. Innenfor permene av dette konseptkunstverket, er Nabokovs Lolita – fortalt fra slutt til begynnelse, setning for setning. På permen er Roman Kaplanskis portrett. Tredjeboka Aaliyah kom i 2012, og i år, 27 519 tegn med mellomrom, også den dikt. Kunstneren har også gitt ut andre publikasjoner, og på engelsk, bøker som The Collected Jokes of Slavoj Žižek,også den på Flamme. Mortensen er også journalist, og bidragsyter til flammekollektivet, blant annet som bidragsyter til ymse serier på forlagets nettsider. 

 

– Hva forstår du med «litteratur»?

– Litteratur betegner en slags informasjon og, som med all annen informasjon, kan du enten ta den i bruk eller du kan overse den.

– Hva liker du selv best å lese?

– Litteratur som øker evnen til å handle eller tenke. Litteratur som ikke får hierarkier til å virke spennende eller anonyme.

– Kan du gi konkrete titler?

– «Alfabet» (1981), «Silence» (1961), «The Human Condition» (1958).

– Prøver du selv å skrive bøker som du selv liker å lese?

– Jeg prøver å skrive bøker med et virkningspotensial som jeg selv mener det er relevant å bli eksponert for.

– Jeg er ikke sikker på hva du legger i virkningspotensial. Men jeg vet noe om virkningen som dine bøker har hatt på meg: Mobiliserende, eller aktiverende. Gir det resonans hos deg?

 – Joda. Jeg kan godt presisere omformuleringen min av spørsmålet ditt om «å skrive bøker som du selv liker å lese»: Vellyst kan selvsagt være blant lesningens virkninger, men hensikten min var å konstatere flere og ikke mindre relevante virkninger. Det faktum at jeg liker en bok, er ikke alltid betinget av hvorvidt jeg har lest den eller hvorvidt jeg i det hele tatt likte å lese den. Premisset mitt er da at boka kan defineres som en handling; en gjenstand; et produkt og en organisering av et nettverk av konvensjoner, resonnementer, beslutninger og påstander.

– Føler du at du lykkes?

– Ja, hvis jeg på et tidspunkt blir overbevist om det motsatte vil jeg føle meg forpliktet til å forbli en som utelukkende «liker å lese».

– Hva betyr fellesskap med andre forfattere for deg?

– Etter å ha bodd noen år i utlandet har kollegialt fellesskap med norske forfattere vært begrenset, men det har vært interessant å møte dem jeg har møtt. Jeg besøkte en amerikansk kollega på en gresk øy i vår og skal besøke en tsjekkisk kollega i høst. Fellesskap med andre forfattere, kan av erfaring, innebære meningsfulle møter med andre vilkår for en nåtidig kunstpraksis, og mer eller mindre definerte oppfatninger og påstander om hva kunst og litteratur kan være i dag.

– Hvordan har du dette best: gjennom å lese bøker av andre, eller med samvær?

– Å la det siste gå på bekostning av det første ville vel eliminert potensielt vesentlige erfaringer, når bare en mikroskopisk andel av all tilgjengelig litteratur er produsert av tilgjengelige kollegaer? Å la det første gå på bekostning av det siste ville vel også eliminert potensielt vesentlige erfaringer, når tilgjengelige kollegaer tross alt har indikert et fellesskap via litterære arbeider? Min preferanse blir av mindre betydning da.

 – Hva kan kulturaktører i Norge lære av forholdene i sektoren i utlandet?

– Man kan få inntrykk av at det finnes flere «literary agents» og «unpaid interns» enn forfattere, og at begge yrkesgrupper på hvert sitt vis utgjør en nødvendig forutsetning for enhver «selvstendig kunstnerisk virksomhet innen litteratur».

– Hvilke andre litteraturpolitiske saker er du opptatt av?

– Å ikke bare undersøke hvordan metodiske begrensninger kan være litterært nødvendig, men også hvordan forfatteren kan være en unødvendig begrensning for litteraturen.

– Forstår jeg deg rett hvis jeg tror at du mener at DnF skal prioritere saker av litteraturfaglig art, enn det som har å gjøre med kontrakter, forfatterøkonomi og annet som har å gjøre med forfatteres praktisk-pragmatiske forhold? Foreslår du at Det litterære Råd, vårt sakkyndige utvalg, skal ha en utvidet rolle?

– Utsagnet gjaldt simpelthen egen poetikk, ikke DnFs. Ethvert sakkyndig utvalg og Råd bør vel uansett distribuere en offentlig redegjørelse for kvalitetskriteriene sine før noen i det hele tatt kan vurdere hvorvidt dette utvalget «skal ha en utvidet og større rolle».

DnFs redaksjon inviterer Mortensen og andre til stoff om tema herher og her, med pekere videre til utdypingsstoff, i hver av sakene. Og en siste lenke, fra Mortensen selv, et bonusspor ved avslutningen av e-postintervjuet med han: 

Jeg spurte om du hadde et bilde av deg selv for å bruke til dette intervjuet. Du har mange å velge mellom, men valgte et uskarpt bilde. Hvorfor det?

For å kunne motta et oppfølgingsspørsmål som jeg kunne besvare med en lenke til et filmklipp om «ute-av-fokus-syndromet».