Aktuelt

Nytt medlem: Hedda H. Robertsen

Hedda H. Robertsen var knapt 21 da hun debuterte som romanforfatter med Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Og allerede i 2010, året etter at debuten kom…

Hedda H. Robertsen var knapt 21 da hun debuterte som romanforfatter med Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Og allerede i 2010, året etter at debuten kom ut, kom den som billigbok. Med like stor fart kom andreboken hennes gjennom markedet: Førsteutgaven av Ildfuglen kom i fjor, og i år; pocketutgaven. Hvem er forfatteren bak disse fine romanene, som falt i smak hos anmeldere som Cathrine Krøger og Marta Breen, og som gjennomgående blir beskrevet som gode beskrivelser av erotikk? Hedda H. Robertsen er født i 1987 i Fredrikstad, og vokste opp i Moss. Der var hun nestleder for byens AUF-lag, og jobbet blant annet i en bokhandel. Som hovedpersonen i Skutt i filler av Mads Mikkelsen også gjør. Høsten etter debuten flyttet Robertsen til England for å studere skrivekunst. Og fikk hemmelig nummer av frykt for ubehagelige telefoner i samband med det erotiske innholdet i debutboken. Men anmeldelsene viser en sober resepsjon, som tar det litterære innholdet i Robertsens bøker på alvor. 

– Hva er litteratur, Hedda H. Robertsen?

– Litteratur for meg er noe hinsides. Bunnet i det trivielle og samtidig noe mer, eller som Munch sa om kunst, at det er menneskets trang til krystallisasjon – det tenker jeg også at litteratur må være.

– I sine publiserte dagbøker, blant annet, tar Anaïs Nin sats i noe trivielt, som i betydning vanlig, og løfter det. Gjør det uvanlig. Kan du si noe om forholdet ditt til Anaïs Nins språk?

– Jeg leste Nin tidlig, og ble påvirket både av språket, stilen og livet hun levde. Det var en sommer da jeg gjorde lite annet enn å ligge på stranden og lese, eller bortenfor stranden på noen klipper der bølgene slo inn og det var lett bare å stupe ut for å svømme, dykke ned i dypet, bunnen, og fortsatt forbinder jeg Nins noveller med sjøen, havet, noe både flytende og presist og sanselig, et sanselig språk.

– Nin blir beskrivet som en erotisist. Hvor i litteraturen tenker du at erotikk kan være – i handling eller i språket, eller i noe tredje eller fjerde? 

– Både i språk og handling, tror jeg. Selve sex-akten kan vel skrives uten å være erotisk, uten at jeg vet nøyaktig hvor den grensen går. Det ligger mye i måten, nærhet mellom den som skriver og teksten som skrives, å finne frem til et språk for kroppslige erfaringer og overskridelse. Kontakt med leseren er viktig. Jeg ønsker alltid å berøre, å nå inn i noens innerste.

– Du har tidligere nevnt Edy Poppy som en norsk forfatter som skriver erotisk – på en måte du liker. Hvis du fikk sende en hilsen til Edy Poppy (Ragnhild Moe) her, hva ville du si da?

– Til Edy Poppy vil jeg si: Takk for at du skriver slik du skriver. Anatomi. Monotoni var en bok jeg på første siden visste at jeg hadde savnet. Det var fint å vite at det fantes en annen nålevende, norsk forfatter som var opptatt av mye av den samme litteraturen og filosofien som jeg selv var opptatt av på den tiden.

– "Sexdebutanten" var overskriften på en sak i Aftenposten da du debuterte som forfatter. Hva tenkte du om det oppslaget?

– Nå husker jeg ikke hva jeg tenkte der og da, men medieoppslag er vel ofte litt forenklede. Jeg synes forresten at du stiller veldig gode spørsmål!

– Takk! Du har framstått som en reflektert og klok forfatter – i alle medieoppslag, og i disse svarene. En del medieoppmerksomhet har du jo hatt. Hvordan var det å bo i England mens boken din levde i norske avis – og bladspalter?

– Det gjorde det lettere å legge boken bak seg og heller jobbe videre med nye prosjekter. Skriveseminarene gav meg konkrete oppgaver å ta tak i, samtidig som jeg kunne kjenne på den fremmedheten det er å befinne seg i et annet språk, et annet land, på et universitet som var en hel verden. Nivået var høyt og jeg følte meg alltid hengende etter, men nå skulle jeg gjerne dratt tilbake. Det er så mye man tar for gitt når man står midt i det.

– Hva leser du helst?

– Akkurat nå leser jeg japansk: Pupper og egg av Mieko Kawakami og En hinsides mann av Tetsushi Suwa – derfra låner jeg ordet hinsides. Veldig fine bøker. Ellers mye masterorientert – jeg skal skrive om mannsrollen slik den re/presenteres gjennom detektiven Philip Marlowe i Raymond Chandler's The Big Sleep i bok og på film. Da blir det både narrativ- og adapsjonsteori med fokus på bruken og utviklingen av det amerikanske språket og dynamikken mellom de mannlige og kvinnelige karakterene. I Fast-Talking Dames møter jeg et nytt sett med forbilder, de munnrappe damene fra Hollywoods gullalder på 1930- og førtitallet. Lærerikt og inspirerende.

– Prøver du å skrive som forfatterne du ser opp til?

– Det er ikke et mål i seg selv. Jeg tror heller jeg skriver det jeg må, eller det som blir til underveis.

– Nå som du er medlem i DnF, vil de andre medlemmene forhåpentligvis få møte deg – på årsmøte og medlemsmøter. Og du kommer til å møte dem. Hva tenker du om forholdet mellom å møte forfattere gjennom det de skriver, og å møte de ute i verden?

–  Fellesskap med andre forfattere er viktig, både gjennom lesning og å snakke med andre som skriver, slik at skrivingen ikke blir isolert men i en dialog med andre stemmer. Det er jeg opptatt av, og tenker at foreningen kan bidra til.