Linda Cecilie Gabrielsen (f. 1974) skaper sin helt egen måte å være kunstner på. Å bare kalle henne forfatter er ikke nok. Å bare kalle henne dramatiker er upresist. Gabrielsen har «alltid» vært en del av miljøet av skrivende. Men samtidig har hun hatt en helt klar plass i sitt eget, i et prosjekt som er dels skrivende, dels forskende; dels studerende i den formelle betydningen av ordet, som i dramatikerstudent. Men hun er også en kvinne som man plutselig finner sammen med romfolk i en improvisert Romambassade – holdende språksymposium for og med barn av romfolk og nordmenn. Gabrielsen bor litt i Oslo, noen ganger i Berlin, og har bedrevet denne pendlingen mellom byer, disipliner, sjangre og livsstiler – over mange år. Underskrivende har gledet seg til å få en unnskyldning til å spørre Gabrielsen ut om hvor hun har vært, helt konkret – når, og hva hun selv har sett på som det viktigste og mest givende av det hun har gjort. Det første først, Linda Gabrielsen: Kan du tegne opp en liten livslinje for leserne våre – ja, en verbal linje, som kan leses?
He he, et umulig prosjekt altså, men siden jeg er forfatter så kan jeg jo forsøke: Jeg ble unnfanget og født i et lite hus i Sandefjord, der jeg vokste opp med veldig åpne, skjøre og spontane foreldre, de Allmektige, Livets og Hjemmets skapere. Besteforeldre på morssiden var musikere, på farssiden hvalfangere. Jeg har bodd flere steder i oppveksten min, dels på landet, dels i byen. Jeg har 3 – 5 søsken, alt ettersom hvordan man regner. Jeg tror på Tilknytning til andre mennesker, mine tidlige venner fra barneårene sitter som små skatter i kroppen min. Jeg tror vekselvis på Jesus Kristus, at han er Guds enbårne sønn, vår Herre. Jeg tror helt fast på Den Hellige Ånd, at hun er født av alle skrivende mennesker, at hun pines av sine lesere, korsfestes under deres blikk, sensureres, makuleres og begraves. Jeg tror at Språket gjennoppstår, farer inn i fingrene, sitter ved skaperens, den allmektige Dikterens høyre eller venstre hånd, skal derfra la seg dømme av Kritikere og andre lesere. Ja, jeg tror på Den Hellige Ånd, et hellig allmenn skriverom, de helliges språk, klisjeenes forlatelse, Bøkenes oppstandelse og det Skapende liv.
Og hva av det som du har gjort i livet kjennes mest riktig for deg?
Om du mener profesjonelt, så er arbeidet med skrivekurs for eldre på sykehjem veldig viktig for meg. Både som forfatter, men også helt personlig med å få et annet perspektiv i livet. Det gjelder ikke bare å forholde seg til mennesker fra en annen generasjon, men at de nærmer seg en avslutning av livet. Det gjør inntrykk at så forskjellige personer bor tett sammen, deler rom og måltider i sin siste fase, og at de fleste ikke kommer seg ut på grunn av fysisik sykdom. Det har gjort meg veldig ydmyk i forhold til alle muligheter de fleste av oss har hver eneste dag til å leve livene våre på den måten vi vil. At jeg har jobbet med romfolk som lever helt på utsiden av samfunnet, også språklig da romani ikke en gang er oversatt til norsk. At jeg ikke lar meg begrense av sjangerdefinisjoner. Jeg ser at de to romanene jeg har skrevet har vært veldig viktig for meg, både tematisk, men også for å undersøke språket i en form. Hva sier formen, hvordan kommuniserer den med leseren? Får jeg sagt det jeg vil i denne formen her? Når man har skrevet en roman så vil kanskje den litterære offentligheten plassere deg der – som romanforfatter, og det er kanskje lettere å få stipender dersom man rendyrker en form. Men jeg vil være fri til både å definere hva jeg holder på med underveis, og å se hvilken form som passer det enkelte prosjektet. Så det har vært både riktig og viktig for meg å ha skrevet dikt i samarbeid med bilder, spillefilmmanus, dramatikk og sangtekster – like mye som de to romanene. Jeg synes nettopp at de ulike formene belyser hverandre, at det er i arbeidet med den ene, at den andre formen (og teksten) dukker opp. Det er i disse grensesonene jeg også blir inspirert til å jobbe med språket og oppdager noe nytt. Det faller helt naturlig når en tekst jeg trodde var begynnelsen på en novelle, glir inn i et dikt eller ren dramatikk istedet.
Så – hva legger du da i begrepet litteratur?
Først og fremst er litteratur en lek for meg. En dypt alvorlig lek. Litteraturen har en mulighet til å utvikle tanker og forestillinger om virkeligheten, nettopp på grunn av sin distanse til virkeligheten. Det er et privilegium å få lov til å lese det andre har jobbet med i flere år, og som jeg kanskje leser på et par dager, men som kan ha en virkning for alltid. Litteratur på sitt aller beste er mentale skatter man bærer med seg, og kanskje den langsomste samtalen vi har i dag. Litteratur betyr å få dele noe i enerom, forsvinne inn i en dyp konsentrasjon i et annet språk, og slik få ta del i et annet blikk på verden. Jeg vil sammenligne det med å gå inn i et kirkerom; noe oppstår i både tanker og følelser, uavhengig av om man er religiøs eller ikke. Litteratur er et rom som kan åpne opp for de samme store spørsmålene.
Litteratur fristiller språket gjennom nye måter å snakke i det på, kanskje særlig poesien. Å drive med litteratur for meg, er å forholde seg til at språket er en konstruksjon, mest av alt utenfor litteraturen. Jeg opplever for eksempel ofte et politisk språk som helt tømt. De store litterære opplevelsene fyller det. Litteratur gir mulighet for å bryte med hierarkier i språket. Litteratur betyr å få delta i en samtale som ellers kanskje ikke ville funnet sted. Litteratur kan ha stemmer som snakker på en slik måte at de ellers ikke ville blitt lytta til. Mine største litterære opplevelser vekker meg opp fra dvale.
Hvilke bøker er disse som vekker deg fra dvale?
Bøker som våger å gå dit det er farlig, selv om teksten ikke helt har kontroll. Jeg er svak for forfattere som klarer å komme bakenfor logikken og rasjonaliteten. En tekst der man merker at det risikeres noe, helst en forfengelighet, en politisk korrekthet, et arbeidsstipend eller ære. Jeg liker språk som leter og famler og våger. En tekst som får meg til å stille spørsmål om noe jeg trodde jeg visste fra før. Jeg liker modige bøker. Ikke fordi forfatteren skriver om for eksempel noe politisk brennbart, men på grunn av måten det er skrevet på; det kan være noe helt lite. Jeg liker vel bøker som prøver på noe annet enn bare å bli sett. Ellers blir det som å snakke med et menneske som bare vil være vakker, og som hele tiden forestiller seg mine øyne på seg selv; begge blir bare til slutt tømt, både jeg og samtalen. Jeg liker tekster skrevet av eldre mennesker med store hukommelsestap, de tekstene viser essensen og det som sitter igjen av betydning når alt annet er borte. Karakterer som reagerer annerledes enn forventet, vekker min nysgjerrighet. Og barn med stor empati. En kollega av meg har gitt meg et fint Kafkasitat om litteratur: A book must be an axe for the frozen sea inside us.
En øks, altså. Nylig brukte din forfatterkollega Brynjulf Jung Tjønn begreper som å borre inn i språket om Gunnar Wærness siste diktsamling. Hva gjør ditt språk, dine bøker?
Da kan jeg bare svare med hva noen lesere har sagt at bøkene mine gjør: 1) Jeg ler med ansiktet, men får vondt i magen når jeg leser deg. 2) Du har så vakkert språk, men jeg blir så trist. 3) Jeg måtte slenge boka di i veggen fordi jeg kjenner igjen barna jeg jobber med. 4) Man må hele tiden selv ta stilling til hva som er rett og galt.
Prøver du å skrive bøker som du selv liker å lese?
Jeg håper ikke jeg prøver å tilfredsstille noen andre, eller noe annet, enn tekstens egen logikk og bevegelse når jeg skriver. Men det er nok en sammenheng med hva jeg liker å lese og hva jeg forsøker å få til selv.
Lykkes du?
Når jeg ikke er redd, lykkes jeg, uavhengig om jeg kommer helt i mål. Når jeg avslutter en tekst, er det som om teksten har en mulig, lenger bevegelse: Jeg kunne gått lengre, men jeg velger å avslutte her. Jeg er sjelden redd for å forfølge en tekst dit den vil. Tvert imot er jeg redd for å følge de andres smak; en redaktørs, kollegers, det litterære råd, forfatterforeningens.
Hva betyr fellesskap med andre forfattere for deg?
Jeg deltar i noe vi kaller et Hemmelig Universitet og et Tekstlaboratorium sammen med noen få gode kollegaer som betyr enormt mye for meg. Våre samtaler og det vi utforsker innenfor disse fora skjerper meg som skrivende og lesende forfatter. Men de trenger ikke være forfattere for at jeg skal anse dem som kollegaer, de kan virke innenfor andre fagfelt enn litteraturen. Det er spennende å bli lest av en musiker eller en arkitekt. Ofte peker de på de samme stedene i teksten hvor det for eksempel ikke funker, som en forfatterkollega gjør. Forskjellen er bare at musikeren og arkitekten bruker et annet språk når de begrunner det, noe som utvider mitt forhold til teksten. Deres stemme og blikk på det jeg skriver setter seg i ryggmargen, slik at jeg kan “låne” deres blikk når jeg arbeider alene.
Hvor er fellesskapet best: Når du leser de andres tekster, eller i møte med de som personer?
Jeg vil ikke sammenlikne møter mellom levende mennesker med møtet med et kunstverk. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg får to forskjellige ting ut av dette. Det er interessant hvor annerledes inntrykk folk får av meg når de bare har lest bøkene mine, enn når de treffer meg. Men å lese en bok kan gjøre større inntrykk, eller være mer verdifullt, enn møtet med forfatteren.
DnF er blant annet en måte å møte kollegaer. Hvordan kommer du til å være medlem av DnF?
Det vil tiden vise. Jeg blir lett engasjert, og er det rom i Dnf for at jeg handler eller snakker, så vil det skje naturlig. Først må jeg se hva Dnf kan tilby før jeg vet hvem jeg er i den sammenhengen. Men så klart, det er alltid hyggelig å treffe andre kollegaer som jeg ikke har jevnlig kontakt med – vi sitter jo stort sett alene og jobber.
Hvilke litteraturpolitiske saker synes du er viktig?
Heve statusen (og kvaliteten) til litteratur for barn, og til det å skrive for barn. En annen ting som engasjerer meg er grensene mellom det private, det virkelige og det fiksjonelle. Hva vi forstår med det. Forfatterens etiske posisjon blir viktig her, og den retten den enkelte forfatter tar seg og legitimerer gjennom det å være forfatter. Å utgi bøker av andres privatliv med hensikt å si at dette handler om det enkelte virkelige menneske er vanskelig for meg å forstå eller tro på. Nå er jeg av den oppfatning at det ikke går an å skrive rent biografisk. Problemet er at noen forfattere/bøker/kritikere later som om dette er virkelighet, og hvis leserne ofte vil at det de leser skal være identisk med virkeligheten, og kanskje derfor leser med dette behovet, blir det lett å selge fiksjonen som sannhet. Jeg tror at fiksjonen, der leser ikke vet hva som er selvopplevd eller gjendiktet, kan ha like stor kraft og gi forestillinger om virkeligheten som er like sanne. For meg er det nettopp distansen fiksjonen har til virkeligheten som er litteraturens privilegium til å snakke om virkeligheten på en skånsom måte. Dette er språkarbeidets oppgave. Hvilket forhold har egentlig det litterære maskineriet og offentligheten til det private? En kollega av meg skriver nå en biografi der hun forsøker å være helt transparent med hvor hun skriver og tenker fra, hun blottstiller sitt eget blikk, det synes jeg er modig.
Hør, hør, litteraturfestivaler, – kritikere, – journalister, og lesere! Men hva med litteratur for voksne: For hvilken sak kunne du ha gått i tog for, bak en DnF-fane?
Jeg er opptatt av at vi må ha et språk på hva den litteraturen vi leser gjør med oss. Ikke snakke om den som et verk uavhengig av kroppene våre, og tenkningen. Så jeg ville laget en fane basert på dette budskapet! Kvaliteten på litteratur handler ikke om sjangre, eller forholdet mellom virkelighet og fiksjon, eller kriterier som bra eller dårlig. I så tilfelle må vi definere bra eller dårlig for hvem? Noen ganger tror jeg at kriteriene er basert på at vi stiller feil spørsmål.
Litteraturkritikken, altså. Er dette et tema som du kunne tenke deg å ta opp til intern diskusjon i DnF?
Jeg regner med at det er en kontinuerlig diskusjon i Dnf. Det hadde vært utrolig overraskende om ikke Dnf forholdt seg til litteraturkritikken på en eller annen måte i sin egen bedømning av kvalitet. Det hadde nesten vært for godt til å være sant. Jeg vil tro at de forfatterne som sitter i rådet følger såpas mye med på mottakelse av bøker at de uansett har med seg litteraturkritikken inn i sin egen lesning, men om de klarer å forholde seg uavhengig eller “rent” til den er jo et spørsmål som fortjener en diskusjon, synes jeg.
Jeg kjenner deg som en person med meninger og klare tanker om ting som har vært viktige i samtiden. Politisk engasjert, som man sier. Hva synes du om dette begrepet "politisk litteratur"?
Jeg synes skillet mellom hva som er politisk litteratur til forskjell fra annen litteratur er problematisk. Jeg er nok mer opptatt av om et litterært verk har en politisk konsekvens enn at det defineres, eller oppfattes, som politisk litteratur. For min del anser jeg ikke litteratur som politisk selv om ord som “Syria” eller for eksempel “multikulturalisme” står skrevet i en tekst. Når det er sagt, er jeg kanskje spesielt engasjert i barnets rolle. Ikke nødvendigvis barnet som en alder, men som uskyld. Det uskyldige koblet med det ansvarlige, enten det gjelder forholdet mellom foreldre og barn, mellom kjønnene, mellom stat og borgere, forfatterforeningen og forfattere, eller mellom dommer og anklaget. Deler av Breiviksaken ble omformulert til: Hvem var han, og hvordan ble han behandlet, som barn? I en slags uskyldens tid. Slike ting interesserer meg. Forholdet mellom å være barnet og å verne barnet. Men hva er uskyld? Hva innebærer det å være uskyldig? I mine to romaner har jeg vært interessert i den perioden i livet der du verken er helt barn eller voksen, ansvarlig eller uskyldig. Grensene mellom disse, og hvordan alle samfunn forholder seg til disse størrelsene. Når man i noen land føder barn når man selv er tolv år, hvordan tenker man da om forholdet mellom barndom og et ansvarlig voksenliv i forhold til hvordan vi gjør det i Norge? Jeg er interessert i den perioden når man ikke kan velge hvor man vil være, eller hva man kan gjøre. Og så, når man blir voksen, får en viss alder, forventes det at man tar egne valg, samtidig som man har de samme mekanismene for å reagere eller velge, med seg som de man hadde som barn.