Sondre Midthun (f. 1986) har jobbet på gjødselsfabrikk, har jobbet for Gyldendal, Dagbladet og i Klassekampen, og debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2011 med Kom aldri nærmere. Farvel til alt dét (2017) er hans andre bok. Nå deler han dagene mellom brødjobb i Oktober forlag, og det å skrive skjønnlitteratur.
Jeg er nysgjerrig på hva som rusta deg til å skrive den første boken din. Hvor kommer evnen, talentet, kunnskapen, håndverket og/ eller selvtilliten ifra?
Hovedgrunnen til at jeg begynte å skrive, var at jeg var så liten. Jeg var mindre enn kameratene mine, og det ga seg utslag i historier om små gutter som – stort sett alltid etter selv å ha blitt truet – ga betraktelig større gutter bank. Eller fotballag som, av en eller annen grunn, bare var 3-4 spillere, men som likevel, på mirakuløst vis, vant over det laget som var fulltallig. Det gikk mye i det, i begynnelsen. I tillegg til boksekamper, samt gisselsituasjoner på hurtigruta. Kanskje selvtilliten til å skrive kom fra en vag følelse av å være underlegen?
Fra denne selvtilliten som skrivende – til det å faktisk ferdigstille en bok: Hvem eller hva ga deg ideen om at det var mulig? Hvordan holdt du ut de tyngste delene av arbeidet?
Olav H. Hauge har sagt at skriving handler om noe som er sett, og for meg er det også tett forbundet med ønsket om å vise det som er sett frem for noen. Det en har sett, altså der teksten starter, kan jo være noe man har fått med seg på Norge Rundt, eller et eller annet man plukket opp i en bok eller en film. Eller noe helt alminnelig, noe man hører på t-banen. Da jeg skrev debutboken min, startet det med én hendelse jeg visste skulle være en viktig del av romanen, og som jeg bygget resten av stoffet rundt.
De mest krevende rundene i mitt forfatterskap kom et stykke ut i prosessen med bok nummer to, som heter Farvel til alt dét. Jeg hadde lyst til å skrive en ganske annen roman enn den jeg debuterte med, og hadde veldig mye stoff som måtte få en form. Det tok alt i alt fem år, med veldig mange tunge faser, før boka kom ut.
Det var fortvilende da det sto på, men jeg tror de bølgedalene der var viktige. Mye av skrivingen, altså det skrivearbeidet for min del hele tiden brytes mot, er en merkelig (og ubevisst) hang til å gå løs på et problem – eller å gi meg selv en form for motstand. Hva det består i, konkret, forandrer seg ganske ofte. Det kan være å få ferdig en scene eller å gi større klarhet til noe. Eller å skrive om noe jeg først trodde det skulle være for vanskelig å skrive om. Som drivkraft er det helt avgjørende for meg å ha dette «problemet» gående. Etter rundene jeg gikk med Farvel til alt dét kjennes det som jeg er mer bevisst på det, og dermed takler det bedre.
Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver i sin bok Barnet om hva et bokprosjekt er for henne: Å gi seg selv et problem, og så løse problemet. Kan du relatere til det?
Ja, det tror jeg. Og så må det sies at «problemet» noen ganger ikke handler om stoffet man skriver på, men det å skrive. Altså å, i de mange periodene med tvil og manglende arbeidslyst, forplikte seg til å prøve.
Hvordan ser en vanlig skrivedag ut for deg, og hvor mange slike dager får du i uken?
De siste seks månedene har jeg jobbet halve arbeidsuken i Oktober forlag, og det gjør at skrivingen for meg foregår torsdager, fredager og noen søndager. Jeg våkner om morgenen av at sønnen min, som er to og et halvt, står ved sengen og spør om han skal klatre på meg, og når det er gjort, og vi har fått gjort unna alt som hører morgenen til, går jeg bort til skrivekontoret mitt.
Hva gjør du i Oktober forlag, og hva lærer du om egen skrift av arbeidet du gjør der?
Jeg jobber som redaktør og som medleser på flere av manusene som til enhver tid er i omløp. Jeg tror ikke jeg lærer så mye om min egen skrift, men det å befinne seg på «andre siden av bordet» – og å ikke bare være på utsiden av et forlag, men også i det indre, daglige – er en veldig interessant erfaring. I manusarbeidet, og i møte med forfatterkollegaer, er det forhåpentligvis en styrke at jeg er forfatter selv.
Hva er litteraturens samfunnsrolle? For mennesker?
Forfatterens rolle er én ting, men jeg merker at det er noe som lugger i meg når litteraturen skal tildeles en funksjon, eller gis en avklart misjon av noe slag. Lukter det ikke noe forutsigbart eller traurig av det, altså det stikk motsatte av det litteratur skal være? Eller? Samtidig vet jeg jo godt at jeg, om jeg fikk diktatorisk makt, ville innført tvangslesning på alle samfunnets nivåer, så her jeg står jeg i spagaten.
Men, og det må sies: Tvangslesingen ville blitt innført kun med tanke på folks beste. Det starter som tvang og går over i en ordning der borgerne blir belønnet med diverse goder for å kjøpe og lese bøker. Pensjonspoeng og billigere tannlege, kanskje, for de aller ivrigste? Valgfrie togturer og flakslodd til de som holder det gående, men som kanskje ikke er blant de mest iherdige?
Poenget er at jeg tror det aldri har vært større behov for litteratur enn i dag. Det er så mye som er lettvint og unyansert, det er oftest de som sier de dummeste tingene man hører mest fra, og den gode litteraturen er en motvekt til det. Gode bøker gjør fjerne, komplekse ting nære og håndgripelige på en helt annen måte enn noe annet kan, enten det er personlig eller politisk eller noe annet. Og derfor er det forstemmende at litteraturen, selv om norske forfattere og bøker fortsatt har veldig gode villkår, kjennes «utsatt». For meg kjennes det nesten som det er noe personlig truende over dette, så jeg bruker mye tid – både bevisst og ubevisst, tror jeg – på å tenke på hva man kan gjøre og hvorfor det er sånn. De fleste kan vel se at det er flere ting som virker samtidig, og som svekker bøkenes posisjon. Politikerne, for eksempel, må løfte litteraturpolitikken opp på det nivået den fortjener, lytte til de som har peiling, og kvitte seg med oppfatningen om alt som er digitalt er godt. Forlagsredaktører må se nærmere på om alle bøker man gir ut er gode nok, viktige nok, rent kunstnerisk. Bokleserne må slutte å være så redde for å bli kalde på føttene, og gå til bokhandelen for å kjøpe bøker. Og kanskje viktigst: Vi som er forfattere bør skrive så gode bøker at folk velger bort Netflix og Instagram for å lese dem. Det høres uoverkommelig ut, men det er jo minst der lista bør ligge?
Bernhard Ellefsen skrev, i en kommentar i Morgenbladet (1. mars), at (også takket være det presise og konkrete virkemidlet som stipender er) Norge har, tross den beskjedne størrelsen på språkområdet, en svært mangfoldig og levende litteratur. Så alt ligger tilrette for at vi alle skulle funnet den stemmen – en givende og god stemme med viktige og gode refleksjoner eller fortellerevner – som vi kan like. Litt sånn som i Ingvild Rishøis novelle «The life and death of Janice Joplin». En jente får høre Joplins stemme, og får høre at hun likner. Alt åpner seg for jenta i novella fordi hun likner på noen. Hvis du fikk hundre tusen kroner til formidlingstiltak av norske litterære stemmer. Hvordan ville du ha brukt de?
Det hadde stått mellom to tiltak, tror jeg. Det ene en incentivordning der folk, med premisset om at alle smarttelefoner og nettbrett samtidig ble levert inn, fikk utdelt en sum som var øremerket det å kjøpe og lese bøker av norske forfattere. I utgangspunktet er håpet å nå lesere som vanligvis ikke leser så mye, men jeg kunne gjerne sett at de som jobber med kunstfeltet i Kulturdepartementet benyttet seg av ordningen.
Det andre er å la potten i sin helhet bli til et stipend for litteraturjournalistikk/litteraturkritikk. Jeg tror egentlig det måtte blitt det.