Om å skape noe av ingenting

 

 

 

– Jeg har jobba mye med Fantefilm de siste to åra. Jeg har to filmer med dem som allerede er finansiert, «Skjelvet» (som jeg har skrevet med John-Kåre Raake og som er i opptak nå), og «Den største forbrytelsen» (basert på boka til Marte Michelet som er støtta av NFI og går i produksjon neste år). Og vi har flere prosjekter i utvikling, bl.a. «Risk» filmen basert på Martin Pedersens famøse bankran på 70-tallet, så det er i grunnen full jobb å jobbe på alle disse. Da Fantefilm spurte meg om jeg ville skrive og jobbe med dem i en mer fast form, syntes jeg det var interessant. Da forespørselen i tillegg var trigga av Fantefilms ønske å jobbe med tv, blei jeg ekstra tent. Jeg får ofte forespørsler om å skrive tv-serie. Det er utrolig hyggelig og inspirerende, men som forfatter har jeg jo lyst til å jobbe med ting fra bånn av, være i rommet når idéen kommer, om den er min eller andres, så da Fantefilm også ønska å produsere tv-drama, og Lars Gudmested også ville være med på dette, var det ikke særlig vanskelig å si ja. Jeg er ikke fast ansatt, men går inn i et fast engasjement, dvs en fast månedslønn med muligheter for royalty og bonuser som om jeg har i en vanlig filmkontrakt. Det betyr i praksis at jeg ikke vil gå inn i mange nye prosjekter med andre selskap, men jeg vil ha muligheten til å kunne fullføre og fortsette andre samarbeid jeg har med f.eks Erik Poppe og slike ting.

 

 

 

– Jeg føler ikke overgangen så veldig stor. Jeg har jobba mer og mer med spesielt film, men også tv, de siste åra. Så for meg er ikke dette å gå inn ei helt ny dør, ta på meg helt nye sko, men å vite at mine favorittjoggesko står innafor døra når jeg går inn for å jobbe. Det spennende med Fantefilm er jo at de har et DNA i ting de gjør, de har en tydelig profil på hvordan filmer de lager, det er rammer som virker inspirerende på meg. Jeg kan skrive bøker så mye jeg ønsker, men jeg føler jo at en slik situasjon jeg er i nå fordrer at man kliner til. Ser ikke for meg at jeg kommer til jul og sier til Fantefilm at jeg må ta noen måneder pause fra avtalen fordi jeg skal skrive en slektstrilogi fra Tønsbergs Hvalfangstmiljø. Jeg har jo hjertet mitt i ungdomsbøkene og har jo alltid ei ungdomsbok på lur. Som et lite kjærlighetsbarn man kan stelle litt med.

 

– Hvordan er manusforfatternes kår i Norge?

– Jeg syns sånne ting er vanskelig å si noe entydig om fordi jeg kanskje ikke er så representativ for min stand. Jeg føler meg heldig som får masse jobber og får jobbe med de beste folkene i bransjen. Jeg kan ikke gi råd til noen om hvordan det har blitt sånn, jeg har jo aldri drømt om å bli manusforfatter egentlig. Ting har kommet til meg, ting har blitt sånn, kanskje fordi jeg ikke har kjempa så hardt for akkurat den og den posisjonen. Jeg bare elsker å skrive, så enkelt er det for meg. Men når det skal være sagt: Alle forfattere er jo på en måte litt masochistisk anlagt, men av og til tenker jeg at jeg virkelig har valgt en smertefull vei som både ungdomsbokforfatter og manusforfatter. Føler at vi alltid, i hver vår bransje er totale underdogs. Men det er kanskje det jeg liker? Å kjempe for å skulle bevise ting. Å slå og slåss oppover. Som manusforfatter vil det alltid være en kamp for kred og anerkjennelse, fordi vi er så langt fra den prosessen mange oppfatter som der det virkelig skjer, på settet og videre derfra. Det er lett å glemme hvor en historie kommer fra osv. Men fokuset på forfatteren har jo kommet sterkt nå med tv-fokuset. Hvor forfatterne faktisk blir sett på, i hvert fall ideelt sett, som skaperne og igangsetterne, ikke regissørene. I den dreininga bør jo forfatterne få en bedre posisjon. Og jeg føler også at i hvert fall flere og flere produsenter er opptatt av forfattere og at konstellasjoner av forfattere er like avgjørende for prosjekter som regissøren. Samtidig er det nok mange forfattere som føler at de skriver mye, men de skriver det produsentene ber om. Da jeg satt i dramatikerforbundets stipendkomité, leste jeg mange søknader der tv- og filmforfatterne søkte stipend for å få kunne jobbe med «sine egne prosjekter». I motsetning til mer «oppdragsskriving». Drømmen er jo å kunne få skrive «sin» tv-serie eller film, mens fokuset på hva publikum vil ha, produsentenes makt og mange regissørers sterke stemme, gjør at mange kanskje ender opp med å skrive på andre ting. Jeg har jo veldig trua på konstellasjonene, teamene, folk (forfattere, regissører, produsenter) som finner hverandre og dermed finne et forum hvor deres felles idéer kan jobbes fram og hvor skillet mellom mine og dine idéer viskes ut, og hvor alle kan bidra og man føler eierskap. Som manusforfattere er vi jo kanskje i enda større grad enn i litteraturverdenen, både skapere og håndverkere. Fordi verket ditt ikke er noe verk før noen andre har satt det ut i livet. Vince Gilligan (skaperen av Breaking Bad) framholdt «eierskap» som det viktigste for å motivere sine forfattere og medarbeidere i prosessen med å skape sin fantastiske serie. Når det gjelder økonomi er jo det også, som skjønnlitterære forfattere, en evig kamp. Men som sagt ovenfor er kanskje kontrasten det man ønsker å skrive og det man tjener penger på å skrive, litt tydeligere i manusbransjen. Kan fort ende opp i et omtrent slikt dilemma: Skal jeg skrive den episoden jeg har blitt spurt om å skrive, som jeg tjener penger på, eller skal jeg jobbe på synopsisen til den serien jeg ikke vet om det blir noe av og som jeg ikke tjener noe penger på ennå?

– Hva er de største (kreative) forskjellene på å skrive bøker og filmmanus?

– Film er teamwork. Som sagt, følelsen av å dele et eierskap, av å forstå et prosjekt likt, gleden av å dele, er sentralt i den kreative prosessen. Der man som skjønnlitterær forfatter kanskje er litt reddere for å dele et prosjekt, fortelle om det, i frykt for at noen skal stjele det eller i frykt for å uttale det for tidlig, så tvinges man i film og tv til å pitche idéer, man må ut av forfatterskallet. Jeg gleder meg som en unge stort sett hver dag når jeg jobber med film, fordi jeg vet at jeg er så heldig som får jobbe med flinke folk. De andre i skriverommet, eller det kreative rommet, vil gjøre meg til en bedre forfatter. Det er viktig å føle at man jobbe på den beste filmen eller tv-serien, men det er også viktig, som forfatter, at prosessen er givende, ikke bare vond og vanskelig. Jeg må si at jeg trives i «skriverommet» fordi jeg syns det er utrolig gøy å samarbeide. Jeg liker det de gangene man virkelig føler at man får det beste ut av hverandre. Jeg liker både å skape sammen, men også å skrive sammen med andre. Grunnen til at jeg får gjort mye er jo også fordi jeg jobber med andre forfattere som i overført betydning skriver når jeg sover, og så skriver jeg mens de sover etc. Jeg må innrømme at for meg så er det folka og ikke filmen som betyr mest. For meg er engasjementet i Fantefilm nå trua på en slik konstellasjon.

– Innenfor tv-krim og -drama skjer det mye spennende og nyskapende – eksempelvis i HBO og Netflix. Er det slik at kreative talenter i større grad trekkes mot film og tv – der de før ville ha skrevet bok? I så fall: hvorfor?

– Ja, det er jo i tv det skjer nå. Helt klart. Alle snakker om at tv-serien er den nye romanen etc. Som forfatter føler jeg at man har visse forteller/forfatter-gener – men slik jeg ser det, er de ikke låst. Gener kan aktiveres og slukkes. Og jeg tror at fokuset på tv og film vil kunne aktivere egenskaper/gener hos forfattere, f.eks er som sagt fokuset på samarbeid og en felles visjonstenkning en egenskap som trengs og aktiveres. Har du det i deg vil det bli sterkere og komme fram. Er du en egenrådig og eneveldig forteller, som kjemper mot denne delen i deg, bør du ikke sitte i et skriverom. Jeg mener ikke at enhver film eller tv-serie må være et gruppearbeid. Men jeg tror at troen på andre menneskers evner, ikke bare egne, tilliten til andres begavelse, vil kunne gi resultater man ikke kunne drømt om på forhånd. Det er jo også nå film- og tv-forfattere som etter hvert har begynt å skrive prosa så det er ikke en enveisgate dette heller. Som en regissør sa i et møte jeg satt i en gang da man jobba med adaptasjon av en roman: «Husk at romanen er den ultimate kunstformen».

–  Hender du skriver et filmmanus og tenker: Åh, jeg skulle ønske jeg kunne skildre dette i prosatekst og ikke som sceneanvisninger?

– Det der er en vanesak. Når jeg har skrevet film en stund, blir man vant til at det ikke skal være der. Når jeg har skrevet film og skal tilbake til bok, bruker man jo en liten stund på å akklimatisere seg. Jeg datt jo i metaforgryta da jeg var liten og har vært veldig opptatt av språk, noe som det tilsynelatende ikke er plass til i filmskriving. MEN – det handler om å klare å omforme den tonen i filmmanusskriving. Jeg tror det er mulig. At man som skjønnlitterær forfatter kan ta med seg inn i manusskriving, inn i et filmspråk, ikke bare i dialog, men også i valg av tema, karakter, «livssyn», hva man vil formidle. Så i hvert prosjekt tenker jeg over hva som er min personlige inngang til prosjektet, hva som er min stemme i dette. Og noe av det viktigste med et manus er ikke alltid at det skal se så pent ut, det viktigste er jo at regissøren/produsenten forstår det, leser det samme som deg. Noen ganger kan gode filmer ha ganske uleselige og rare manus, fordi det etter hvert er inkorporert i prosjektets visjon.

– Vil du røpe noe om fremtidige bokprosjekter?

– Jeg har planer om en ungdomsroman, og så drømmer jeg om å skrive krim. Har hatt den på harddisken i årevis, men jeg får den ikke ut. Jeg har min krimhelt…, men det gjenstår å slippe ham fri.

Ungdomsromanen «Glasskår» skrev Harald Rosenløw Eeg helt på egenhånd – og ble belønnet med den høythengende Tarjei Vesaas’ debutantpris. Filmmanuset basert på romanen, derimot, skrev han sammen med regissøren, Leif Berg.   

– Du mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for ungdomsromanen Glasskår – hvor mye har prisen betydd for deg?

– Jeg skjønte ingenting da jeg fikk den prisen. Delte den med Tore Renberg (prispengene også, haha). Han var hardcore litteraturmann, mye mer enn nå, og han snakka bare om litteraturkritikk etc. Jeg skjønte ingenting og sto der bare med et stort glis. Men det var utrolig gøy, og det ga meg en vanvittig flying start (lurer på om Glasskår var den første ungdomsromanen som hadde fått Tarjei Vesaas’?). Som Saabye Christensen sa – det er jo den eneste prisen du ikke kan få «neste gang». Tror også den var med på å gi meg kallet. Som formidler, som forteller, som ungdommens frelser. I forhold til å reise rundt på skoler, lese, diskutere og bli en «ungdomsbokforfatter». Prisen ga meg også et slags evig «slektskap» og vennskap med Tore R.

– Datteren din, Sval, har gjort suksess som sanger. Bor det – som i mange forfattere – en mislykket popstjerne i deg?

– Sval har skrevet låter, sanger, tekster, fra hun var 10 år. Og jeg er veldig stolt av henne fordi hun tør/vil/klarer å skape noe, at hun vil fortelle noe, stå for noe, mer enn at hun er popstjerne. Det er noe av det tøffeste man kan (slik som de fleste folka som leser dette gjør). Å skape noe av ingenting. Små historier. Store historier. Dikt. Noveller. Tekster. Romaner. Jeg syns det noe av flotteste et menneske kan gjøre. Jeg elsker jo musikk, og jeg var jo electronika-stjerne noen år på midten av 90-tallet (subgud, sjekk ut på spotify!). Husk det! Alltid like vondt da Aschehoug ville at jeg også skulle ta med bandet mitt på opplesningsting for å få litt blest, sånn som Jo Nesbø og Ketil Bjørnstad etc. Litt vondt å måtte forklare dem at alt vi hadde, var på computere, vi hadde stort sett bare samples og loop, og at jeg heller ikke gjorde en dritt på noen av platene, jeg hadde rett og slett ikke noe å komme med. Musikalsk sett.