Om kollektiv skriving, psevdonym, og historiene rundt historien.

De siste dagene har flere Oslo-aviser befattet seg med spørsmål om forfattere, forfatterroller og skjulte forfatteridentiteter. I en tid hvor man ikke alltid vet hvem…

Spørsmålstegn

De siste dagene har flere Oslo-aviser befattet seg med spørsmål om forfattere, forfatterroller og skjulte forfatteridentiteter. I en tid hvor man ikke alltid vet hvem – eller hvor mange som befinner seg bak psevdonymer, har to av hjemmesideredaksjonens medarbeidere – Mette Karlsvik (MK) og Tom Egeland (TE) – skrevet om temaet – sammen:

MK: Å mytologisere seg sjølv er ein del av yrket for nokre forfattarar. Nokre blei myter kanskje utan å ville det. Dei trekte seg tilbake, ville ha fred, og blei ettertrakta. Tor Ulven, J. D. Salinger, Ib Kleiser, osv.

  

Forfattaren "Anonym" får mykje merksemd i den norske, litterære offentlegheita no. Ein eller annan forfattar, eventuelt forleggar, lagar ei historie omkring historiene som blir publisert. Det blir ei krimgåtei seg sjølv. Danskane, til dømes, har vore vitne til ein slik form for marknadsføring ganske lenge no. Søsknene Hammer er eit døme. Dei bur og skriv i lag. Den virkelege historia deira har fått nesten like mykje merksemd som bøkene deira. Krimforfattarar har ein lang tradisjon av å skrive under psevdonum både i Noreg og i Danmark. Er det særskilt for desse landa, veit du det?

TE: Bruk av psevdonym er ikke noe særnordisk fenomen. John le Carré heter egentlig David John Moore Cornwell. Ellery Queen var et psevdonym for to forfattere – sågar fettere. Franklin W. Dixon – forfatteren bak Hardyguttene – var et forfatterkollektiv som ble hyret inn av forlaget for å forsyne markedet med stadig flere bøker. Mark Twain het egentlig Samuel Langhorne Clemens. Stephen King skrev fire romaner som Richard Bachmann. I Sverige er suksessforfatteren Lars Kepler et tilsvarende eksempel. 

Keplers debutroman "Hypnotisøren" ble solgt til 34 land og har toppet bestselgerlistene. Men hvem var denne "Lars Kepler"? I lange tider spekulerte svenske medier hvem som kunne stå bak psevdonymet. Henning Mankell? Jan Guillou? Løsningen viste seg, nokså overraskende, å være et ektepar: Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril. De hadde tidligere eksperimentert med gråsonen mellom fiksjon og fakta. Alexander Ahndoril brukte biografiske faktaopplysninger i sin roman ’’Regissören’’ om Ingmar Bergmans liv. Alexandra behandlet emnet i en tidsskriftartikkel i bladet "Hjärnstorm",der hun skriver om den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa. Pessoa arbeider med såkalte heteronymer. Et heteronym er ikke bare et psevdonym, men gestalter en hel personlighet, en (fiktiv) dikter. Om Pessoa skrev den ene halvparten av Lars Kepler: ”Han har skapat möjligheten att skriva något som kanske inte är sant, men åtminstone inte är falskt. För om både författare och känsla är textprodukter, förstörs inte ledet mellan språk och upplevelse.”  


MK: I avantgarden snakkar ein nokre gongar om litteraturen som "ein situasjon". Samtidskunst har sysla omkring konseptet "møtestaden". På Glasgow School of Art har det heilt sidan 1986 vore ei linje kalla Environmental Art. Det er stadbunden kunst, gatekunst, kunst som utforskar dei historiske, geografiske og sosiale aspekta ved ein plass. Det handlar om å ta kunsten ut av det som mange tenkte var konservative institusjonar. Det kan sjå ut som om det er ei rørsle i retning av å utvide kunst – og litteraturomgrepa til å handle om veldig mykje meir enn teksten, enn om objektet. Men bare så det er sagt: "Autonomidebatten" er ikkje heilt slutt. Debatten handla om måtar å leselitteratur. Skulle ein sjå på verket fullstendig isolert, eller lese det inn i ein kontekst? Den første, norske professor i litteratur, Atle Kittang, er eit av namna som har vore assosiert med dette omgrepet. Han seier til Morgenbladet frå denne veka at "omgrepet treng ein blendavask".


TE: Også Agnar Mykle gikk langt i å skape en psevdofiktiv ramme rundt sitt eget liv og forfatterskap – også i årene da han ikke publiserte noe, men skrev og skrev på et angivelig mesterverk. Og trass i fremragende biografier og bøker om Mykle – som eksempelvis Anders Hegers tre verk om dikteren – er mangt og mye rundt Mykles faktiske og "litterært oppdiktede" liv innhyllet i uklarhetens tåke. Hvor mye la han igjen av seg selv og sine virkelige opplevelser i sine romaner? Ganske mye, sannsynligvis. I samme gate finner vi Karl Ove Knausgård, som skriver seks romaner om sitt (mer eller mindre) virkelige liv. En form for diktet virkelighet – eller en virkelighet underlagt diktningen? Og hvor mye eksponerte ikke Axel Jensen av seg selv, sitt liv og sine opplevelser i sine (tidlige) romaner? Ja, Ibsen? Hoel? Hemingway? Slik kan vi fortsette og fortsette. 

MK: I går kveld, på NRK2s Bokprogrammet, handla det mellom anna om det å bruke dokumentarisk eller biografisk material i bøkene sine. Det handla også om korleis litteraturen kan breie om seg og ut i livet sjølv. A. S. Byatt sa at "bøker kan ta liv". Då snakka ho om barn av barnebokforfattarar. Forfattarane som Byatt fortalte om hadde forsømt sine eigne barn. Barneskulelærdommen min er at ord er farlege våpen og at ein skal bruke dei medvite. A. S. Byatt hintar om at språkleik er farleg. Men leiken med forfattaridentitet er neppe farleg. Er det framleis interessant sett frå eit kunstnarisk perspektiv?

TE: Litteraturen er full av eksempler på forfattere som skjuler seg i tekstene sine. Er ikke det en del av den litterære leken? Noen forfattere gjør det bevisst og målrettet. De gestalter seg selv litterært. Enda flere forfattere smyger seg nok, høyst underbevisst og ubevisst, rundt i sin egen fiksjons subtekst.

MK: Sånn sett blir det særleg interessant med par-skriving. Når forfattarsøsken eller forfattarektepar sitt i lag og skriv på den same teksten, blir enno fleire grenser viska ut. Forfattaren blir eit kollektiv. Slik lagar dei historier rundt sine eigne historier. Slike forfattarskap plukkar media opp og lager saker om. Men også denne typen sjølvmytologisering må nyskapast.