Hei Eirin Gundersen, hvem er du og hva er, i korte trekk, din historie?
Jeg er født og oppvokst i Drammen, men har bodd i Oslo de siste åra. Her prøver jeg å bli ferdig med en bachelor i kulturhistorie, men etter at jeg ble syk og fikk diagnosen ME, har det gått litt tregere med utdanninga enn jeg skulle ønske, så jeg bruker nok mest tid på å skrive og lese skjønnlitteratur. Jeg har tidligere gått på forfatterstudiet i Bø, på forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø, og i et års tid på Litterär Gestaltning ved Gøteborgs universitet, før jeg innså at det ble litt mye å pendle mellom Tromsø, Drammen, Oslo, Ulvik i Hardanger og Gøteborg, slik jeg gjorde det året.
Nå er du forfatter, som med din andre bok, Alt som ikke har biltt tjoret fast, også er medlem i DnF. Hvordan og hvorfor gikk du den veien?
Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske. Under senga mi i huset der jeg vokste opp, finnes det en eske med flere dagbøker. De eldste er fra da jeg var rundt åtte-ni år. De har ark som lukter av billig parfyme og det er limt inn fotografier av kattene og hunden vi hadde på omtrent annenhver side. Mellom fotografiene har jeg skrevet dikt om disse dyra, notater om ting som har skjedd på skolen, kommentarer om slektninger og andre folk som har vært på besøk, julegaveønsker, oppdateringer om været og bekjennelser om hvem jeg var forelska i.
Å skrive var lenge knytta til en slags skam. I åttende klasse tok jeg nemlig med dagboka mi på en klassetur til England. Noen av dem jeg delte lugar med fant den i sekken min mens jeg var i kiosken. Da jeg kom tilbake var det nesten umulig å åpne døra, det var så fullt inne på den lille lugaren. Jeg hørte latter og fnising og da jeg endelig fikk til å presse opp døra, så jeg dagboka mi, den var i hendene til ei som satt oppe i køyesenga. Hun leste høyt fra de mest personlige avsnittene og jeg husker jeg tenkte at jeg aldri skulle skrive igjen. Men det gjorde jeg jo. Jeg skrev og snakka aldri om det til noen før jeg var atten. Da hadde jeg søkt og kommet inn på skrivekunstlinja på Nansenskolen. Jeg droppa ut av videregående for å begynne der og tenkte nok ikke så mye over konsekvensene. Jeg ville bare skrive, og etter et år der jeg fikk lov til å gjøre akkurat det, kunne jeg ikke lenger se for meg noe annet. Jeg søkte på forfatterstudiet ved høgskolen i Bø og til tross for at jeg ikke hadde generell studiekompetanse, var jeg heldig nok til å få et opptaksbrev i postkassa noen uker seinere.
Behovet for å uttrykke følelsene mine var nok det som i hovedsak drev meg, den gangen. Jeg var veldig sjenert og foretrakk å sitte for meg selv og skrive framfor å være med andre. Jeg var lett påvirkelig og veldig søkende. I litteraturen fant jeg en slags fellesskapsfølelse. Sånn sett var jeg vel en skikkelig klisjé. Det har jeg forhåpentligvis vokst litt av meg, men behovet for å fordype meg i og være i litteraturen og i språket, enten det er som leser eller som skrivende, er fortsatt tilstede.
Jeg husker en sommer da jeg var barn, kanskje rundt sju år. Vi var på ferie hos mormora mi i Nord-Norge. Vi hadde gått tur opp til en slags utkikkspost med utsikt til havet. Jeg løp omkring, lekte og hadde det gøy. Plutselig tar mormor tak i armen min, hun sier at jeg har tråkket på en grav, at det er en fiskers grav og at løpingen min gjør at han ikke får hvile i fred. I flere netter etterpå var jeg redd, jeg forestilte meg at jeg hadde vekket ham og at han var sint. Jeg husker også ting som ble sagt av andre, fortellinger og advarsler om mennesker som hadde blitt borte på sjøen, som ikke hadde fått en vigslet grav og som derfor var dømt til å seile på det åpne havet for alltid. Noe av dette inspirerte meg til å skrive andreboka. Jeg er interessert i hvordan minner – enten det er av mennesker vi har kjent, steder vi har hatt tilknytning til eller historier vi har blitt fortalt i oppveksten – er med på å forme oss og gjøre oss til dem vi er. På mange måter er vi alltid omringa av historier, vi får hele tiden høre dem og vi forteller dem hele tiden selv. Interessen min for kulturhistorie, for hvordan mennesker har levd og organisert livene sine til forskjellige tider og for hva vi har tenkt og trodd på, kommer nok til uttrykk i de skjønnlitterære tekstene mine. Jeg føler et behov for å skrive ned minnene, gjøre dem håndfaste, før det er for seint. Kanskje er det i bunn og grunn en slags nevrotisk bevissthet om forgjengeligheten som driver meg.
Hvilke skjønnlitterære bøker synes du er gode og hvilke bøker ser du til som eventuelle forbilder når du selv skriver?
Språket er det viktigste når det gjelder hvilke bøker jeg synes er gode eller som inspirerer meg til å skrive. Mye av handlingen kan skje i språket. Da jeg var yngre, før jeg hadde lest noe særlig poesi, elsket jeg tykke bøker. Jo lengre, jo bedre. Jeg var overbevist om at jeg ville skrive den typen bøker selv. Men nå er det på mange måter motsatt. Jeg flikker hele tiden på ordene og gremmer meg over overflødige setninger. Jeg veit ikke om det er en bra eller dårlig ting. Når jeg har skrevet noe, kan jeg bruke dager på redigere én setning. Det er vanskelig å nevne konkrete bøker som jeg ser til som forbilder når jeg skriver, men det finnes mange forfatterskap som har inspirert meg. Kanskje særlig Tor Ulven, han har vært med meg lenge. Jeg oppdaget diktsamlingene til Kristin Berget omtrent på samme tid som da jeg begynte å skrive poesi selv og de betyr fortsatt mye for meg. Ellers er jeg veldig glad i Inghill Johansen, Ruth Lillegraven og Merethe Lindstrøms bøker. Og jeg minner ofte meg selv på at jeg burde lese flere klassikere.
Du mistet faren din mens du var student i Tromsø. Hva har du lyst til å si om hvordan dette påvirket tiden der og boken som du gav ut etterpå, Du er menneske nå?
Jeg mista faren min den samme våren som jeg begynte på forfatterstudiet i Tromsø. Da hadde han vært kreftsyk i flere måneder på forhånd. Jeg hadde akkurat fylt tjueen og håndterte nok hverken sykdommen hans eller dødsfallet på en spesielt sunn måte. Lenge prøvde jeg å fornekte at han var syk, og så, da han var borte, forsøkte jeg å leve som om ingenting hadde skjedd. Jeg prøvde å utsette sorgen, jeg brukte alle kreftene mine på det, og det var vel slik jeg holdt på da jeg begynte på forfatterstudiet i Tromsø også. Jeg jobbet med et romanprosjekt og var fast bestemt på å holde det jeg skrev om i manuset adskilt fra det som hadde hendt meg i virkeligheten. Men gradvis begynte ting å rase sammen. Jeg trodde det var prosa jeg skulle skrive. En lang, ordrik roman med masse setninger. Og så, mot slutten av året, fikk jeg skrivesperre. Jeg ble innhenta av alt det jeg hadde prøvd å holde på avstand.
Jeg leste nylig Har døden taget noget fra dig, så giv det tilbage av Naja Marie Aidt. Hun skriver om opplevelsen av å miste sønnen sin. Siden jeg ikke har barn selv, kan jeg sikkert ikke sette meg inn i hvor fælt det må være å miste en sønn, men det var likevel noe ved tekstene i boka som opplevdes veldig gjenkjennelig. Mens jeg leste den tenkte jeg flere ganger underveis på hvordan det var å skrive debutboka mi. Et sted skriver Aidt dette: «jeg tænker med foragt på folk der skriver om døden som koketterer med døden maler døden døden går ved siden af os den er virkelig den er ikke skønskrift ikke fucking forestillet lidelse den er virkelig den er en mur det gør mig rasende min sorg gør mig rasende hadefuld jeg er rasende over at være isoleret i min sorg jeg hader kunst jeg hader alt det jeg selv har skrevet om døden før tit går jeg ikke ut af lejligheden i flere dage jeg sidder i mørket jeg sidder i mørket læser ikke skriver ikke hører ikke musik». Akkurat sånn følte jeg det også, da jeg var midt oppe i det, mens jeg gikk på forfatterstudiet. Jeg hatet alle som skrev romantiserende om døden og jeg hatet alt jeg selv hadde skrevet om døden før jeg visste noe om den.
Drammens Tidende skriver: «Lyrikkdebuten omtales som en diktsamling om tapet av en far, om sorgen, og oppløsningen som følger etter dødsfallet.» Hvis DT har vært presise og oppfattet diktene rett: hva slags oppløsning mener de?
Jeg tror oppløsningen kan bety flere ting. Det er så mye som rakner når et familiemedlem dør. Når en person som bestandig har vært der, forsvinner. For meg, som skrivende, rakna også språket. Jeg visste ikke lenger hvordan jeg skulle uttrykke meg. I debutboka mi finnes det noen tekster om en kvinne fra Sibir. Dette er en kvinne jeg leste om da jeg jobbet med boka, hun fantes i virkeligheten. Hun hadde vokst opp med familien sin i ødemarka uten noe form for språk, og da hun ble funnet var hun aleine. Hun var den eneste som fortsatt levde, men kunne ikke uttrykke seg. Jeg tror jeg følte et slags slektskap med henne. Å være i en sorgprosess er også på mange måter å være uten språk. Det er umulig å formidle det man står midt oppe i.
Hvordan var det å behandle disse temaene litterært – så tett på hendelsen og følelsene?
Da jeg endelig begynte å skrive igjen, etter å ha lagt fra meg romanprosjektet i Tromsø, klarte jeg bare å skrive nøkterne setninger som etterhvert ble til korte bruddstykker, som jeg senere fikk vite av forlaget at var dikt. Det var selvfølgelig tungt å skrive om sorgen på denne måten, men også helt nødvendig. Det opplevdes som akutt. Og så var det noe med det konsentrerte språket og knappheten i poesiformen som på et vis opplevdes som frigjørende. Å skrive om det fikk meg også til å løfte blikket, jeg skrev meg på mange måter ut av sorgen og inn i noe annet, inn i en interesse for naturvitenskap og dypøkologi.
I Tromsø i 2012-13 gikk du med blant andre Bjørn Vatne, Sara Sølberg og Ida Zachariassen. Et sterkt kull! I hvilken grad var det rom til at dere dro veksel på hverandre, i samtaler, lesning, diskusjon?
Ja. Bjørn, Sara, Ida, og flere andre utrolig dyktige folk, som for eksempel Eirik Bergesen Dalen (som endte opp med å bli samboeren min og som jeg forlova meg med i sommer!) og Maria Dorothea Schrattenholz. Det var i det hele tatt mange interessante stemmer i klassen, folk jeg har trua på at vi kommer til å få lese gode bøker av i framtida. Det oppstår jo et fellesskap når man jobber fram mot det samme målet og får mulighet til å følge hverandres tekstprosjekter på den måten. Jeg er overbevist om at tilbakemeldingene jeg ga og fikk iløpet av det året har gjort meg til en mer oppmerksom leser. Noen av oss har fortsatt kontakt og diskuterer fortsatt litteratur og skriving, og Eirik er fortsatt den viktigste og mest skjerpede leseren min.
I juni 2013 er du en av Signaler-debutantene og du får Drammen kommunes Kulturstipend. Det høres ut som en bra måned 🙂 Men Drammens Tidende kan ikke si mer om tildelingen til deg enn at du er forfatterstudent. Jeg vil tro at grunngivelsen inkluderte mer. Hva mener du selv var grunnen til at du fikk stipendet?
Det var en fin måned! Noen av tekstene jeg hadde med i Signaler er faktisk med i debutboken min også, og jeg søkte om stipendet fordi jeg ønsket å skrive ferdig boka. Kanskje var det derfor de ga meg det?
Det kom iallfall en nydelig bok fra deg i 2015. Debutsamlingen var mye kritikerrost. Da du gikk videre for å skrive andreboken, hadde du da et bevisst forhold til det som ble skrytt av, og utviklet det videre?
Jeg tok nok helt klart med meg videre det jeg fikk ros for, eller jeg prøvde iallefall på det, men jeg er usikker på om det var noe jeg bevisst utviklet videre da jeg skrev andreboka. Om noe må det ha vært ønsket om at diktsamlingen som helhet skulle ha et visst narrativ og fortelle en historie, i større grad enn i debutboka. Ellers tok jeg nok de positive anmeldelsene mer som en bekreftelse, jeg forsøkte å ha dem i bakhodet når jeg ble usikker på meg selv eller følte at alt jeg skrev var dårlig.
Så kommer altså oppfølgeren, Alt som ikke har biltt tjoret fast. Hadle Oftedal Andersen (Klassekampen) oppsummerer prosjektet slik: «undersøka kva som hender når ein oppsøker ein stad som er prega av ein nærmast fysisk energi frå noko ein ikkje sjølv er, men som på ein meir indirekte måte har gjort ein til det ein er. Og som held fram med å gjera ein til det ein er. Det er ikkje bare minna, men sjølve omgjevnadene som her får spela hovudrolla.» Er det presist, tenkjer du?
Da jeg leste akkurat den setningen i det intervjuet, husker jeg faktisk at jeg tenkte «oi, han har jo forstått akkurat hva jeg forsøkte å formidle!». Så ja, jeg synes selv at det er ganske presist. Jeg dro til en øy jeg aldri hadde vært på før, men som i mange generasjoner hadde vært hjemmet til forfedrene mine. Mora mi kom derfra, mormora og morfaren min kom derfra, oldeforeldrene og tippoldeforeldrene mine levde der og så videre. I tillegg til å besøke denne øya, reiste jeg også til en annen fraflytta øy, et annet sted i Nord-Norge. Her oppholdt jeg meg en periode mens jeg skrev. Det var noe med det røffe, forblåste landskapet som både skremte og fascinerte meg. Jeg ønska å utforske øyas historie, gjennom minner jeg hadde av avdøde slektninger og av deres fortellinger om og beskrivelser av livet på en slik øy. Jeg leste meg opp på hvordan folk hadde levd i denne typen landskap før i tida, på hvordan de livnærte seg langs kysten fra 1700-tallet og fram til midten av 1900-tallet. Det var et hardt liv, tror jeg. Mange døde før de ble ordentlig voksne, av sykdommer fordi legene oppholdt seg på fastlandet eller i ulykker når båtene forliste på havet. Ofte regjerte det en sterk fatalisme. En tanke om at det ikke var noe vits i å lære seg å svømme, siden det som hendte uansett var guds vilje. Dette må ha vært en slags psykologisk forsvarsmekanisme og trøst for de etterlatte. Selv om jeg ikke hadde vært på noen av disse øyene før, var landskapet en del av meg, det hadde forma meg. Jeg vokste opp med historier om menneskene som bodde der, om stormene, ulykkene og forlisene. Jeg kjente til den religiøse overtroen gjennom mormora mi og da jeg kom til øya og gikk i land, ble det så tydelig hvordan alle mytene og sagnene hadde oppstått. Landskapet var så dramatisk og levende. Og så var det denne fysiske energien, da, fra alle dem jeg visste at hadde vært der og fra alt det som hadde skjedd.
Cecilie Løveid sa en gang til meg at Profil-forfatterene ikke kalte diktene sine for dikt. De sa tekst. Hva de enn skrev, het det tekst. Hvordan reflekterer du rundt den siden av formale og stilistiske valg som du gjør – og rammene som blir gitt av kulturråd, bokhandlere og forlag for merkelapper og innkjøpsordningssøknader og bokhylleplasseringer?
Jeg kaller som regel diktene mine for tekster, jeg også. Det er ikke så bevisst at jeg gjør det, men jeg føler nok at det er en flytende overgang i tekstene jeg skriver. Dessuten er det først når jeg fjerner presset, eller forventningen om at det jeg skriver skal være et dikt, at jeg får til å skrive noe som helst. Kanskje kommer det av at jeg aldri bestemte meg for å skrive dikt i utgangspunktet, det bare ble sånn. At jeg ikke gir teksten noen merkelapp når jeg skriver den, gir meg større spillerom. Sånn sett er jeg kanskje mer opptatt av det poetiske i språket enn i diktformen som sådan. Kanskje kommer det også av et slags mindreverdighetskompleks: jeg føler ikke at jeg kan nok om poesi, eller om litteratur, til å vite hvilke rammer og regler jeg muligens burde forholde meg til. Ikke engang da jeg leverte inn manuset til andreboka mi var jeg sikker på om det kom til å bli lest som dikt eller kortprosa eller noe annet. Det er heller ikke så viktig for meg å sette en merkelapp på det, så lenge tekstenes form oppleves som riktige for den historien jeg ønsker å formidle.
Jeg har ikke lest din nye bok ennå, men tenkte, da jeg leste debuten din, at dette var uvanlig formbevisst til en så ung debutant å være. Du var vel 25, om jeg ikke tar feil, og behersket, syntes jeg, å blande levd liv, følelse av nødvendighet i skriving, med rett form og stil. I hvilken grad jobbet du bevisst med disse lagene?
Jeg merker at det er en stund siden jeg har lest den første boka mi selv nå, så jeg veit ikke hvor presist jeg klarer å svare, men jeg husker hvertfall at de fleste diktene, og kanskje særlig diktene i den første halvdelen av boka, kom veldig spontant, når jeg endelig tillot meg selv å skrive om sorgen. De andre tekstene som er litt lenger ut i boka skrev jeg nok mer i et forsøk på å se det hele (sorgen og tapet) i et større perspektiv. Derfor er nok de tekstene skrevet fram på en mer bevisst måte, hvis det går an å si det sånn. Men det var også noe som kom naturlig, etterhvert som det gikk tid og etterhvert som jeg skrev. Tekstene i den første halvdelen bærer kanskje mest preg av at jeg var midt i en sorgprosess da jeg skrev dem, mens jeg med tekstene i den andre halvdelen ønsket å vise at livet går videre, kanskje?