Ordbok for skriftspråk som ikke finnes

DnF kunne i mars meddele at minoritetsspråklige i Norge har fått sin egen stipendpott å søke om manusmidler fra. Blant minoritetsspråkene våre er romanes, Rom-folkets…

Den norske Rom-ambassade, Tullinløkka, påska 2012 (© Mette Karlsvik (2012))

DnF kunne i mars meddele at minoritetsspråklige i Norge har fått sin egen stipendpott å søke om manusmidler fra. Blant minoritetsspråkene våre er romanes, Rom-folkets språk. Fra norske romfolk har vi fått bøker som "Sigøynerkongens datter". Om de har forfattere som Aina Basso skrevet "Fange 59. Taterpige". Romfolkets språk, men særlig arkitektur og kultur, har fyllt Tullinløkka i Oslo siden 22. mars. Forfatterene Linda Gabrielsen og Hanne Ramsdal (begge født i 1974) sto bak "Språksymposiet" på det såkalte "Norsk Rom-Ambassade" i påskeuken. Hvordan ser det ut, et symposium om et skriftspråk som knapt finnes? Og ikke minst; hvordan lager man en ordbok av et slikt språk? Bli med til det midlertidige rommet for norske romfolk, og til nordmenn som har latt seg fascinere nok av kulturen og språket til å jobbe fulltid med det over perioder:© Mette Karlsvik 2012 (fra Den norske Rom-ambassade)  

For noen betydde "bypåske" i år rom – og romanifolk. Arkitektene i gruppen Fellesskapsprosjektet for å fortette byen bygde, før påsken Den norske Rom-Ambassade
på Tullinløkka, Oslo. Ambassaden, som hadde til hensikt å gi romfolket
en plass, et rom, en formell samlingsplass for sin kultur, sto ferdig en
ukes tid før påsken. Før og gjennom påsken har det vært en rekke
hendelser av kulturell art på ambassaden. "Språksymposiet" var noe av
det første som skjedde. Forfatterne Linda Gabrielsen og Hanne Ramsdal
jobbet med blant andre den svenske rom-presidenten Stefan Pallison.

Det finnes per i dag ikke en ordbok mellom romanes og norsk. Lars Gjerde
har laget en bok som heter "Orange of love" med tekster på engelsk og
romanes, samt en ordliste over ord som er med i tekstene, men denne er
utsolgt fra forlaget. I Sverige arbeider Stefan Palison-Koci, ordfører i
romernes riksforbund, med en ordbok mellom svensk og romanes på oppdrag
fra den svenske stat. Dette oppdraget er en del av et større arbeid han
gjør for å bedre kontakten mellom romfolket og myndighetene.

– Når og hvordan begynte engasjementet deres med romanes?

Utgangspunktet for “Ordboka” til Ramsdal og Gabrielsen var et personlig
ønske om å lære seg romanes fordi Linda (Gabrielsen, journ. anm) har
romfamilie som er bosatt i Tsjekkia. Hun oppdaget at det ikke finnes en
ordbok mellom norsk og romanes. Da hun ble spurt av Kunsthall Oslo om å
gjøre et prosjekt i forhold til romfolk i Oslo, fikk hun ideen om å
synliggjøre den manglende ordboken, forklarer Ramsdal, som i samarbeid
med Gabrielsen stiller spørsmålet om etterspørselen etter et språk
henger sammen med etterspørselen og verdien til et folk. Under symposium
og et språkkurs, ga de ikke svar, men fortsatte å samle kunnskap og
informasjon for kunstprosjektet "Ordboka".
– Hva er dette kunstprosjektet?

“Ordboka” lages i samarbeid med norske og rom barn og ungdom, og tar
utgangspunkt i tekster de skriver, ofte personlige definisjoner av
enkelttord, for eksempel, sier Ramsdal, og lister opp:

Armani
– For andre høres vel bare det ut som et klesmerke, men når jeg hører
navnet Armani, klarer jeg ikke å slutte å smile. Han er rett og slett
verdens beste, uten tvil.
Brev – er en tekst bare til deg. Et konkret bevis på at du eksisterer.
Gåte – Når man ikke klarer en gåte synes man den er dårlig.
Mamma – Jeg vokste ut av deg, så da er jo du jord.

“Ordboka” er altså en fiktiv ordbok mellom norsk og romanes, et kunstprosjekt som
er en del av “Osloprosjektet” til Kunsthall Oslo, hvor ulike kunstnere
undersøker byen på ulike måter. Utstillingrekken startet 23. mars og
avsluttes 28. oktober 2012.

– Formålet med kunstprosjektet "Ordboka" er å synliggjøre at det ikke finnes en ordbok mellom norsk og
romanes, selv om romfolket er en del av vår befolkning, sier Ramsdal. På
Den norske romambassade presenterte forfatterne prosjektet sitt og
hadde en samtale med Stefan Palison-Koci. Hvordan artikulerer man noe om
et skriftspråk som ikke finnes?

– Språket romanes fins jo, men det er ikke så mye nedskrevet. Og det
finnes per i dag ikke en ordentlig ordbok mellom romanes og norsk, sier
Ramsdal. Symposiet utgjør en del av hennes og Gabrielsens utvidede
prosjekt om norsk og romanes:

– I Lars Gjerdes "Orange of love" er det blant annet en ordliste bakerst over ord som er med i
tekstene. Ordboka som vi holder på med er en fiktiv ordbok mellom norsk
og romanes og er en del av Kunsthall Oslos Osloprosjekt som pågår mellom
mars og oktober. Formålet med kunstprosjektet "Ordboka" er å
synliggjøre at det ikke finnes en ordbok, sier Ramsdal. 

Begrepene "romfolk", "romanifolk", "sigøynere" og "tatere" blir brukt
inkonsekvent og på en måte som gjør det vanskelig å skrive om det. I
følge Store, norske leksikon, er romfolk det man på folkemunne kaller
sigøynere. I følge dette leksikonet, har ikke romfolk noe hjemland eller
noen felles religion. Romanifolket, mener SNL, kommer fra India. Som
romfolket, er de vandrere. I følge forskningsformidlerne Forskning.no,
er "romfolket" de av vandrerne som kommer fra India. Jeg har ikke et
svar. Kildene er uenige med hverandre om begreper. Men det virker å være
enighet om dette: Folket mangler et skriftspråk. Talespråket til
romfolket skal hete romani eller romanies. Språket har ulike dialekter,
alt ettersom hvor i Europa det blir snakket.
I Norge er romani eller romanies et av flere minoritetsspråk. Vår nye
språkdirektør, Arnfinn Muruvik Vonen, er opptatt av minoritetsspråkene i
Norge, og jobber aktivt for disse. Første påskedag kom han til
Kulturhistorisk Museum og Tullinløkka for å feire den internasjonale
dagen for rom – og romanifolket. Grunnen er som før: Han anerkjenner at
språket deres er en del Norge nå, og forholder seg til det.

Den norske Rom-ambassade, Tullinløkka, påska 2012 (© Mette Karlsvik (2012))

Arkitektur vs. kunst

Felleskapsprosjektet å fortette byen” består av Joar Nango
(billedkunstner/arkitekt), Eystein Talleraas (arkitekt) og Håvard
Arnhoff (arkitekt). FFB gjør temporære kunst og arkitektur prosjekter i
det offentlige rom, "med hensikt å undersøke forholdet mellom offentlig
allemannsrett og individets rom for utfoldelse." Denne formen for kryssdisiplinær virksomhet en forholdsvis lang tradisjon i andre land, som Glasgow, hvor skolene for arkitektur, design og billedkunst ligger så og si vegg i vegg. Hver av disiplinene har hatt hver sine akademier gjennom snart hundre år. Men i 1986 fikk man også "Department for Environmental Art", en avdeling som ligger mellom de andre avdelingene. Det gjelder først og fremst konseptuelt, men også i forhold til plasseringen på skoleområdet. Herfra tar studentene turer til skulptur – så vel som arkitekturavdelingen ved Glasgow School of Art. Jeg spurte Joar Nango fra FFB om det er relevant å trekke veksler mellom deres prosjekter og avdelingen i Glasgow.
– Det vi driver med er ikke relasjonell estetikk, environmental art eller stedspesifikk intervensjoner. Det er rett og slett arkitektur, sier Nango:
– Kontekst og sted er en uungåelig side av våre arbeidsmetodikk. Typisk at kunstnere skal komme trekkende med kunsthistoriske referanser.
– Ok, hva med dette med hvordan minoritetgrupper blir representert i moderne arkitektur. Du har selv samisk bakgrunn. Hva er ditt forhold til slike tema?
– Det vanskelig gapet mellom Oss og DE andre er (som ikunsten) også en utfordring for oss arkitekter. Det samiske har vært en viktig case og utgangspunkt for undersøkelser og utvikling av nye metoder for en inkluderende men samtidig identitetsgenererende arkitektur. Og nå altså tullinløkka prosjektet med FFB- som diskuterer Romfolkets tilstedeværelse i Norge, sier Nango.

Hendelsene på Ambassaden gjennom "utstillingsperioden" har vært av performativ art: Romfolk har spilt og danset for publikum. Man har også vist filmer. Men først og fremst har hendelsene vært interaktive, og innbydd til deltakelse. Ambassaden var ikke bare et fysisk objekt; var ikke bare arkitektur og vegger hvor fotografier har vært vist. Den var også en sosial hendelse og en plass for kulturell og mellommenneskelig utveksling. Man fikk se filmer som Korkoro av regissør Tony Gatlif, hvor filmstjernen Raya Bielenberg selv var i salen under visningen, og både danset og sang ved ulike anledninger, som da det var grillfest – og påskefeiring på romsk vis. 

Den internasjonale dagen for rom – og romanifolket var 8. april, og ambassadeperiodens siste dag. Etter formelle arrangementer med taler fra politikere og viktige romfolk var det musikk og mat på Tullinløkka og på Nordic Black Theatre.
Håvard Arnhoff (32) er en av arkitektene bak prosjektet. Han har så og si bodd på Tullinløkka siden prosjektet startet, og har spist, festet, snakket, problematiserte, diskuterte og knyttet sterke bånd med deler av det norske romfolket. Blant de han har vært mest involvert med, er den norske romlederen Jan Jansen og familien hans. Arnhoff kunne godt tenke seg å reise sørover med Jansen til sommeren. Er Arnhoff rom, av legning?

– Det kan ikke forventes at Romfolket må oppgi sin identitet og kultur for å passe inn i det norske samfunnet. På liknende vis har jeg erkjent at jeg ikke kan bli Rom, sier Arnhoff.