For romanen Jeg forbanner tidens elv vant Per Petterson Kritikerprisen, Brageprisen og Nordisk Råds Litteraturpris. Denne uka ble det klart at boka også er nominert til den britiske prestisjeprisen Independent Foreign Fiction Prize. Dette skjedde samtidig med at vi her i Norge har startet en debatt om stipendtildelinger forfattere i mellom. I et intervju i Klassekampen i dag, påpeker Petterson at ingen av DnF-medlemmene tok opp stipendpolitikken under forfatternes eget forum – årsmøtet:
– Ingen har noe liknende. Foreninga jobber svært hardt for å øke antallet (arbeidsstipender) og har brukt mye tid for å kjøpe tilbake de svi har mista – for ikke lenge siden tok staten vekk ti stykker. De er tilbake nå. I utgangspunktet synes jeg debatter som dette bør holdes i foreninga, det er jo bare noen uker siden det var årsmøte. Ingen tok opp spørsmålet der. Selv om diskusjonen er viktig, må vi likevel ikke glemme at Den norske forfatterforening rett og slett er bra greier, sier Petterson. Østrem spør Petterson:
– Selv om du sa fra deg dette stipendet, er du en av forfateterne som har blitt prioritert av Det litterære rådet de siste tiårene og blitt tildelt flere arbeidsstipender. Har dette vært en riktig strategi av Rådet?
– Hadde jeg ikke begynt å tjene penger fra 2004, ville jeg tatt imot stipendet, den saken er klar. Jeg hadde jo søkt. Noe av grunnlaget for politikken ligger jo hos staten og pengene som kommer derfra. De tenker helhetlig, de vil støtte og hveve norsk litteratur, og gjør det blant annet gjennom stipender. Det er staten som stresser hardes det med litterær kvalitet, de ser ikke så mye på inntekt. De vil støtte hele forfatterskap. Dag Solstad, Kjell Askildsen, Jan Erik Vold, ikke sant? Dermed har dette blitt en del av Rådets mandat. Kanskje vi kunne se litt nøyere på Forfatterforeningens egne penger? Det kan vel diskuteres, sier Petterson.