«Stunt i prisen – denne må jeg kjøpe» skriver poet Helge Torvund på Facebook om Thor Sørheims helt nye bok om Stuntpoetenes historie. Den har han skrevet i samarbeid med de av stuntpoetene som fortsatt lever. De kom til lansering torsdags kveld: Et stunt i seg selv er det å samle Karin Moe, Thorvald Steen, Arne Ruste, Torgeir R. Pedersen og Sørheim under samme tak.
I forbindelse med trettiårsjubileet, som var i 2013, skrev Sørheim dette for DnFs nettside om «poesigeriljaen»: Den skulle bringe poesien ut i det offentlige rom, etter mange års skyggetilværelse på de innerste hyllene i landets bokhandlere. «Initiativtaker var debutanten Thorvald Steen, som hadde lang fartstid som tillitsvalgt i fagbevegelsen, og han fikk med seg Triztan Vindtorn som hadde samarbeidet i en årrekke med den danske multikunstneren Jørgen Nash og hans kunstnerkollektiv Drakabygget i Sverige. Eneste kvinne, Karin Moe, hadde erfaring som reklame- og kommunikasjonsmedarbeider. Andre medsammensvorne var Arne Ruste, Thor Sørheim, Jón Sveinbjørn Jónsson, Torgeir Rebolledo Pedersen og Erling Kittelsen.
Til sammen ble dette en tverrpoetisk aksjonsgruppe som ønsket å formidle poesi i en mer og mer tabloidisert virkelighet. Gjennom opplesninger, pressekonferanser og et fjernsynsprogram på NRK i februar 1985, der Stuntpoetene ranet til seg 5000 bøker fra Notodden bibliotek, fremmet de flere krav om bruk av dikt i norsk offentlighet. Det mest kjente kravet var at kulturministeren skulle lese et nytt norsk dikt fra Stortingets talerstol. Daværende kulturminister, Lars Roar Langslet, ignorerte oppfordringen, og Stuntpoetene tok fra ham bokstavene L og E, slik at han til slutt ble hetende Angst.»
– Hva kunne Stuntpoetene ha utrettet i dag, i en tid av utfordringer i styre og stell i inn- og utland?
– Det er vanskelig å svare på. Vi måte ha operert på sosiale medier , og det er tidkrevende. Da er det kabskje bedre å skrive gode dikt. Men noen bør ta opp hansken etter Stuntpoetene og aksjonere kjapp og effektivt på de rette areaner.
Hvordan var det politiske og litteraturpolitiske miljøet da Stuntpoetene kom til? Thor Sørheim beskriver arbeidsvilkår for poeter i tiden da stuntet ble en idé:
– For oss som debuterte på 1970-tallet, jeg selv i 1974, var dette en god periode, forteller Sørheim:
– Vi var generasjonen etter Profil-kretsen med mange kjente og svært dyktige poeter, Jan Erik Vold, Eldrid Lunden og Paal-Helge Haugen for å nevne noen, og vi følte de hadde ryddet veien for poesien i Norge. Selv ble jeg tidlig kjent med Arne Ruste som var leder for Sonskvartetten med Dag Larsen, Sigmund Mjelve og Halvor Roll foruten Arne. Dag Larsen, Arne Ruste og jeg ble forfatterkonsulenter i Norsk Forfattersentrum på begynnelsen av 80-tallet. Da ble også kretsen utvidet med Terje Johanssen, Helge Torvund, Inger Elisabeth Hansen og Triztan Vindtorn for å nevne noen. På 1980-tallet debuterte det også en rekke nye poeter, Torgeir Schjerven, Ole Robert Sunde, Øyvind Berg, Tor Ulven og Hanne Bramness. Poesien var en sterk kraft på den tida, følte i alle fall vi. Men samtidig var det noe som vakte uro, i boka har jeg brukt Kritikerprisen som peilepinne. Det ble første gang utdelt av Norsk Litteraturkritikerlag i 1950, og fram til 1972 da Paal Brekke fikk den for «Aftenen er stille», hadde den blitt gitt til omtrent like mange lyrikere og prosaister. Men så skulle det gå nesten 20 år til Paal-Helge Haugen fikk den for» Meditasjoner over Georges La Tour» i 1990.
– Dere spurte dere om hvorfor diktsamlinger forsvant fra lister over prisvinnere. Hva var svaret?
– Vi hadde ikke noen drømmer om å konkurrere om opplagstallene, men en litterær vurdering burde være uavhengig av salg. Det var dette som uroet oss, poesien ble plassert bak i skyggen, og det var det vi ville gjøre noe med da vi startet Stuntpoetene.
– Steen tok iniativet til bevegelsen. Hvordan, konkret, artet dette seg?
– Thorvald, som debuterte i 1983, tok initiativet etter en opplesning i Musikkpaviljongen på Karl Johan i Oslo. Dette var i forbindelse med lanseringen av Poesi Magasin som Gyldendal ga ut. Det var svært få som stanset for å høre på, og Thorvald mente tiden var inne til aksjon. Han fikk med seg Karin Moe, Arne Ruste og Triztan Vindtorn i første omgang, og siden kom Jón Sveinbjørn Jónsson og Torgeir Rebolledo Pedersen, og til slutt var det Erling Kittelsen og jeg selv som ble med i kjernetroppen. Jeg var på den tida forfatterkonsulent i Norsk Forfattersentrum, og hadde tilgang til både telefon, kopimaskin og adresselista til samtlige aviser i Norge. Vi skulle ut til folket.
– Kan du fortelle om de konkrete «aksjonene»?
– I praksis betydde det for det første at vi begynte å lese opp på gater og tog. Vi kjente til Vladimir Majakovskijs virksomhet i Russland, og Pablo Neruda fra Chile som leste dikt på fotballkamper. Vi oppdaget snart at geriljaopplesning var slitsomt og fort glemt, så vi fant ut at det var bedre å komme i avisen eller på fjernsyn og i radio.
–
– På et tidspunkt kom vi, mye takket være Erling Kittelsen, i kontakt med Per Maning og Hans Haugen som drev eget reklamebyrå med en progressiv og leken profil. De hadde en gruppe de kalte KOKS som hadde mange spennende prosjekter på gang. De koblet oss til bibliotekaren på Notodden som innså at hun måtte kvitte seg med 5000 bøker på grunn av plassmangel. De bøkene stjal vi, eller vi tok dem som gissel, og stilte 15 krav til samfunnet for å levere dem tilbake. Et av kravene var at kulturminister Lars Roar Langslet skulle lese et nytt norsk dikt fra Stortingets talerstol. Det skulle han gjøre som en unnskyldning for at mange nyskapende poeter som Jan Erik Vold, Jorunn Aandraa, Helge Rykkja og Arild Nyquist hadde blitt latterliggjort på Stortinget i forbindelse med innføringen av innkjøpsordningen. «Søppel-lyrikk» ble det kalt. Kulturminister Langslet gjorde aldri det, han nektet å gi poetene ordet på Stortinget, og som svar på det, tok vi et par bokstaver fra navnet, slik at han endte opp som Angst. Dette skriver jeg om i boka, men også om vår kontakt med president Vigdis Finnbógadottir på Island som viste en mer åpen holdning til oss. Lars Roar Langslet trodde vi var en raddisgjeng fra 1970.tallet, mens Vigdis forsto mye mer av 1980-tallet med nye kunstuttrykk og sømløse overganger mellom politikk, kunst og nyskapende formidling. Vi hadde tenkt å reise til Island, men dit kom vi ikke på grunn av hendelser som jeg gjør rede for i boka.
– Lyktes dere?
– Ja, i den forstand at situasjonen for norsk poesi kunne vært mye verre uten vår kampanje. Vi trengte oss inn på tabloiden med tabloide midler, men uten å miste vår litterære identitet. Det mener jeg boka beviser. På den annen side, og i tunge stunder, tenker jeg at vi kanskje var med på å åpne dørene for en ny yrkesgruppe i Norge. En gruppe med mennesker som ble flinke til å plante historier i media, på vegne av sine kunder, jeg tenker på medierådgiverne som overtok nyhetsbildet i norske media med sine sleipt tilvridde virkelighetsoppfatninger. De kan ha lært noe av Stuntpoetene, og min kommentar til det må bli, i poesiens navn: When they go low, we went high.