Her er innlegget som står på trykk i Klassekampen 20. september:
Karin Haugen mener i Bokmagasinet 13. september at det er skuffende at jeg «reagerte negativt på Sult-prisutdelingen» til Alfred Fidjestøl. Som før sagt er jeg ikke imot at Fidjestøl fikk prisen. Jeg er heller ikke mot at det finnes priser som kan gå til forfattere uavhengig av sjanger. Jeg ser at mitt poeng ikke kommer godt nok fram i et spissformulert avisintervju. Haugen siterer meg på at «et milliardkonsern som Gyldendal bør ha råd til å opprette en egen sakprosapris». Bedre formulert og uten å trekke fram en bestemt sjanger: Hvis eksisterende priser og stipender nå skal fordeles på flere, bør det opprettes nye. Det bør ikke overraske noen at jeg som fagforeningsmann mener dette. For priser og stipender handler ikke bare om heder og ære, men like mye om å gi forfattere økonomisk rom til å skrive nye bøker. Forfatterøkonomien er under press og det ser ikke ut til å bedre seg de nærmeste åra. I Forfatterforeningen kan vi sitte på styremøte og behandle søknader fra medlemmer som ber om støtte til helt nødvendige tannlegebesøk. Etterpå kan vi tusle bort på en overdådig fest i et forlagshus bygd opp av inntekter fra salg av forfatternes åndsverk. Eller gå til et forhandlingsmøte og høre forleggerne legge ut om hvor fælt de har det.
Haugen mener det er produktivt å tenke litteraturfeltet under ett. Det er stort sett det de norske forfatterforeningene gjør, i tillegg til å arbeide for enkelte særinteresser. Vi arbeider blant annet med momsfritak, fastpris, opphavsrett, bibliotekpolitikk, skatte- og pensjonsspørsmål. For ikke lenge siden brukte vi år på å jobbe sammen med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for å få opprettet en innkjøpsordning for sakprosa. Og vi jobber altså med å få mer penger fra norske forlag til forfattere. Gyldendal har allerede to store priser. Flere forlag og bokhandlerkjeder burde opprette forfatterstipender. Det er en god, rimelig og langsiktig innvestering med god avkastning. De lever av forfatterskap som først må bygges. For meg som representerer en gruppe med svært mange lavtlønte, er det nødvendig å peke på at om forlagene bestemmer seg for å fordele prispengene sine på større grupper enn de gjør i dag, så kan de ikke se bort fra at det har økonomiske konsekvenser for forfattere som har lite fra før av.
Sigmund Løvåsen
leder i Den norske Forfatterforening