Odd W. Surén (f. 1961) debuterte skjønnlitterært i 1985 med novellesamlinga Fanger og opprørere. Sia då har han gitt ut fleire novellesamlinger, romanar, og sakprosa, og har vore ein populær gjesteforelesar for forfattarstudentar ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Til fleire av desse, og til andre, har han i år sendt "Juletull"; "nokre gudelege tekstar til å komma i den rette stemninga av". Etter nokre bøner og ønskeliste frå redaksjonen, har vi fått lov til å dele tekstane med fleire. Høyr, høyr!

Skal ein tru "Jul i Rådhusgata", eit julehefte, så finnst det to hovudformer for juleprosa og – poesi. Dei er enten svært skjønne, eller svært tragiske (A Christmas Carol, Piken med svovelstikkene). Svart humor er det heldigvis ein del av i den mørkaste tida av året.

På denne tida av året i fjor, fekk nokre heldige folk e-post frå forfattar og bokmeldar Odd W. Surén. Vi printa ut vedlegget, og sette oss framfor glaset, bladde gjennom arka, og begynte å le. Latteren var lun og lågmelt først, etterkvart slik at julefurua rista og røyta, og moderen kjefta.

I år har vi vore så heldige å få dele Juletullet  med fleire. Etter eit par, utvalgte tekstar, kan du laste ned heile juletullvedlegget. 

J u l e t u l l 2 0 1 0

 

Ved redacteur, Grandseigneur, Farao og sidemann på bossbilen,
Odradek Whodunnit von Surén

 

 

Mer is? Boccia?                                                  Mary’s boychild
(Originaltekst)

Lånte i går en beltehemp.                         Long time ago, in Bethlehem
Sådde hår i Barbies saus.                          So the holy Bible says.
Mer is? Boccia? Gi seks klask!                 Mary’s Boychild, Jesus Christ
Vås, barn! Og klissklass deig!                  was born on Christmas day.
Ha’kke Harald eid bensin?                       Hark, the herald angles sing
En mjuking-is, barn, tjohei!                      a new king is born today.
Amen. Vil vi få rev og mår,                      And man will live for evermore
blid gås og klissklass deig?                       because of Christmas day.

 

Den stygge andungen II.

Fortalt av Per Aabels gjenferd via mediet Borgny Truten under en seanse i
Røytedal kulturhus

 

 

 

Ja, nu kommer jeg altså like fra Helvede, jeg, og jeg
skal ikke gjøre det til nogen hovedsak, jeg skal jo fortelle et eventyr, men
mens jeg har anledning vil jeg bare opplyse dere litt om Helvedes egentlige innredning,
slik at dere er forberedt, dere havner jo der, alle sammen, vet dere. Nuvel.
Det er slett ikke så varmt som man vil ha det til, neineinei, det er ikke
varmen som er det viktige, men hvem man deler værelse med. Mennesker som var
veldig sosialt anlagt i livet havner på enerom, mens eremitter alltid deler
værelse med minst én masekopp. Mennesker som elsker å snakke om seg selv kommer
på værelse med døve, hypokondere deler rom med andre hypokondere, og kvinner
som har levd og åndet for å pynte seg må bo sammen med blinde og så videre.
Selv har jeg av en eller annen grunn havnet på tomannsrom med en nymfoman
kvinnelig blotter. Jeg kan ikke begripe hvorfor, men det kommer antagelig av en
baksnakkelse fra allmuen. Nuvel. Jeg er her for å fortelle et eventyr, den
stygge andungen II. Den stygge andungen, ja, Den grimme elling. H. C. Andersen
skrev det jo om seg selv, naturligvis, han var den grimme elling som vokste opp
til en svane, og hvem skulle vel ha trodd det? Men andre mennesker, andre
kunstnere og som i vårt tilfelle, forfattere, kan vise seg å være noe ganske
annet når det kommer til stykket. At H.C. Andersen skrev en oppfølger til den
stygge andungen er kanskje ikke så kjent, jeg husker jeg fortalte Lillebil det
en gang, ja, dere husker vel Lillebil Ibsen? Var hun ikke deiiiilig i
Pygmalion, dere! Deiiiiilig! Hvis det da ikke var Ragna Wettergreen, jo det
trrror jeg nesten, jaja, samme kan det være. Den stygge andungen! Ja, ikke
Wettergreen, naturligvis. Men andungen. Altså: Det var så deilig ute på landet
nok en gang. Kornet sto gult og det ene med det andrrre. Og storrrken snakket
egyptisk og så videre slik som H.C Andersen kunne finne på å la skikkelsene
sine gjøre. Og nede ved vannet, ja, det var vann der, dette var en herregård
med kanaler, nesten som den engelske kanal, og engelsk, ja, pygmalion var jo et
engelsk stykke, med Aase Bye som Eliza Doolittle, nei, hvor var hun vel deilig.
Eller var det Agnes Mowinckel? Nok sagt! Ja, ikke fru Mowinckel, naturligvis,
men andungen. Altså: Nede ved vannet, for der var altså vann, tenk, på et rede,
lå en andemor og kjedet seg. Hun måtte ruge ut eggene sine, og det gikk så
langsomt og hun frrrøs slik, for hun hadde bare én svovelstikke igjen, og
gjennom vinduet kunne hun se sin mor, en riktig fet and, ligge på bordet hos
grossereren, og … nei. Men hun lå nå der, akkurat slik Ragna Wettergreen gjorde
i Frøken Julie, eller var det Lalla Carlsen, Åh, Lalla! På Chat Noir, hos
Bokken Lasson, ja, Caroline het hun jo egentlig, og var gift med Wilhelm
Dybwad, hun var søster til Oda Krogh, tenk, ja, det var tider! Forresten
fortsatte hun med å være Oda Kroghs søster like til sin død, det er det ikke så
mange som vet. Og Wilhelm, ja, om han var i slekt med Johanne Dybwad skal jeg
sannelig ikke, men åååh! Johanne Dybwad! Bergenserinnen Johanne Dybwad! Vår
første virkelig store stjerne, som falt over piken med, nei, det var ikke da.
Og Ingolf Schanke, var han ikke dei men andemoren lå der, og så begynte eggene
å klekke, og da falt en stjerne, nei, det var ikke da … det var jo Tutta Rolf!
Den snille pike, den ville pike, den ”kan De snart holdopp å pille”-pike,  den smale pike, den gale pike, den ”du
har da’kke tenkt å holde tale”-pike, den gule pike, den smule pike den ”virrukke
bli med å ja nei andemoren var jo helt utkjørt etter all rrrrugingen, stakkar,
men endelig kakket de små ungene på eggene, ja, innenfra, naturligvis, og de
pep så søtt og kom ut, alle sammen, unntatt en. Ja, tenkte jeg det ikke, sa
andemoren til seg selv, og så det store, flotte egget, da. Og ungene fra de
andre eggene pep omkring moren og syntes verden var forskrrrekkelig stor, men
hun sa at den var enda større enn de trodde, helt til den andre siden av vannet
gikk den, sa hun, men der hadde hun aldri vært. Nåja, vært og vært, fru Blom,
ja, det var jeg som fant opp det uttrykket, tenk, det sto ikke i manuskriptet,
og jeg sa til Ragna Wettergreen eller var det Lulu Ziegler, den danske pike,
den franske pike, den ”er det der en slags fingerhanske”-pike, den magre pike,
den fagre pike, den ”harukke mer på lagre”-pike, den slitte pike, den
smitte-pike, den ”hei, vil du se på min men endelig sprakk det store egget, da,
og ut kom den styggeste og fæleste andungen andemoren noensinne hadde sett. Og
hun tenkte med seg selv: Vil ni se en stjärna, se på meg! Ja, Zarah Leander,
tenk, jeg husker at vi var på en kabaret med henne, jeg og Johanne Dybwad og
Ragna Wettergreen og Aase Bye og hvem det nå kan ha vært: ”Ich bin, vom Kopf
bis Fuß, auf Liebe eingestellt, denn daß ist meiner Welt, und sonst gar nichts
…” Åhh, Johanne Dybwad! På Karl Johan, Karl Johan, de haster med flosser og
laster og losser som tenk jeg kan nesten ikke gå der mer, jeg, på Karl Johan,
Karl Johan, med skrikende skokker der pikene lokker, ja, en av dem sa til meg,
og det er ganske visst: Ensom i kveld, Mister? Nei, vet du hva, sa jeg, og så
neiet hun, den blyge pike, den syge pike den syns du disse her er for dryge
pike, den vrikke pike, den dikkedikke pike den kan jeg få lov til å andungen sa
ikke stort, stakkar, men en, jeg tror det må ha vært Tutta Rolf. Nei, det var
da ikke henne! Eller var det Ernst Diesen? Han var jo så tykk og dei men denne
stygge andungen og Alfred Maurstad, han var jo så  … og i bare trikot på og så sa andemoren at alle ungene fikk
se til å ha seg uti vannet, og hun tenkte med seg selv at hvis den stygge
andungen egentlig var en kalkun så ville han nok drongne, og det hadde han bare
godt av, men så viste det seg at han svømte like bra som de andre, og hun
tenkte, nei, det var ikke henne, det var Agnes Mowinckel, som ropte fra annen
rad i parterre at, ja, samme kan det være, den sære pike, den svære pike, den
”erru snart ferdi’ å snakke om været”-pike på Karl Johan, Karl Johan, og nok
sagt derom, men hvor de kom sa alle at det var da en forskrrrekkelig stygg
andunge, fysj, vekk med ham, og noen truet ham og sa de skulle spise ham, blant
annet grrrisen, han sa: Kommer du nærmere nå, Karl Ove, ja for andungen het
Karl Ove, nemlig, eller var det Karl Johan, Karl Johan, nei han, jo han, Karl
Ove, den stygge andungen, kommer du nærmere nå så eter jeg deg, sa grisen og
slikket seg om trynet, og de andre ungene ertet ham og sa Karl Ove er ikke bare
stygg, han er femi, for han gråter hele tiden, og det var både sant og visst,
han gråt og gråt enten han var lei seg eller ikke, tenk, og ingen likte ham i
hele verden, hvorfor skulle de vel det, og han var så frrryktelig lei seg, og
steggen, ja, hans far, altså, hakket ham i nakken og vesle Karl Ove var så
redd, så redd, og han ble jaget vekk og gikk for seg selv, tenk, og en dag satt
han under et tre og gråt, som vanlig, mens han sa for seg selv: Åååååh, og
likesom, for det likte han å si, likesom, og Åååååh, og så grrråt han enda litt
til fordi han var så glad i seg selv, men ikke kunne få seg, han kunne bare få
Johanne Dybwad, nei, det var ikke ham! Men hvor var hun vel deilig i Frøken
Julie! Og jeg husker hun deklamerte Ibsen en gang, Terje Vigen: Hans hår ble
fett i en eneste hatt, nei, Der rodde en underlig gråsprengt en på et skjær ved
den ytterste ø. Der satt han og klødde sitt grantreben og bannet mot folk og
sjø. Og stundom gnistret hans øyne stygt av fremskreden, irrgrønn stær. Der la
seg for blikket et mørke tykt og da var det sjelden han uten lykt kom havnen i
Vigen nær! Nei, det var da ikke sånn! Men uansett: vesle Karl Johan, Karl
Johan, nei, ikke han, Johan, nei han, Karl Ove, gråt så det ble en hel dam
under ham og så kom han til å se sitt eget speilbillede i vanndammen, i sine
egne tårer så han seg speilvendt, og da kan du trrro han ble glad, fordi han
syntes han var så verdifull og skjønn og storartet at han ville skrive en Bibel
om seg selv, eller tre bibler, eller hvorfor ikke seks. De andre, de dumme
endene, skjønner jo ingenting, mens jeg skjønner alt, sa han bittert til seg
selv. De er bare til for å etes! ETES! Og han stirret og stirret på speilbildet
sitt, og plutselig så han at han jo slett ikke var noen and! Ikke rart de kalte
ham stygg, når de ventet at han skulle se ut som en and, ja, som and var han jo
mislykket, det kunne han se, men han var ikke stygg, han var vakker, han var
bare ikke en and, som de andre. Nei, ikke noen and i det hele tatt. Neineinei,
aldeles ikke noen and, ikke engang på likesom. Jeg er jo ikke en and, ikke i
det hele taget, ropte han ut, eller var det Ragna Wettergreen, muligens, eller
kanskje Lillebil Ibsen, nåja, samme kan det være, jeg er jo ikke en and, jeg er
en … jeg er en … jeg er en … krokodille!
Så smilte han til seg selv og gledet seg over de spisse tennene sine, og litt
bortenfor kunne han se sin far, som nu hadde spist gjærede ripsbær og var full
som en alke, enda han var en and, for han hadde alltid drømt om å være en alke,
nemlig, men alkene ville ikke vite av ham, så det var jo litt trist, og så
åpnet Karl Ove munnen sin og snappet i seg den fulle, gamle og ulykkelige
steggen, og han bet til så blodet rant varmt ned i krokodillemagen, og nam nam,
sa Karl Ove. Og så spiste han opp alle som hadde vært slemme mot ham, og det
var i grunnen nesten alle sammen, men selv de som ikke hadde vært slemme spiste
han, og de smakte jo like godt som de andrrre, så hvorfor ikke? For han var jo
en krokodille, og da hadde han lov til å spise opp hvem han ville, for det var
jobben hans, det, ja, det var likesom hans bestemmelse! Og han knasket dem i
seg og blodet fløt, og tårene trillet fra krokodilleøynene, men han var ikke
egentlig lei seg, for sånn kan det være en gang i blant, tro meg, eller tro
Johanne Dybwad eller hvem dere vil. Og Karl Johan, nei, ikke han, Karl Ove,
spiste sin mor og sine søsken, og det smakte så deilig, han bare glefset dem i
seg og vokste seg fryktelig stor på kort tid, og de få som slapp unna, og det
var ikke mange, sa: Nei, se på Karl Ove, er han ikke stor! Og slik kom han til
ære og verdighet, for sånn kan det gå, bare man finner ut hva man egentlig er,
og så tar knekken på alle som har vært slemme mot en, og alle som har vært
snille mot en også, så husk det, at en stygg andunge i dag, kan bli en
krrrrokodille i morgen. Eller en kvelerslange, de legger jo også egg. Og snipp
snapp og så videre. Og nu må jeg tilbake til Helvede, og der er de alle sammen.
Ragna Wettergreen og Johanne Dybwad, bergenserinnen. Og den ene med den andre.
Jaja. Jeg skulle forresten hilse og si vel møtt om ikke så lenge, vi treffes jo
igjen, vet dere! Karl Johan, Karl Johan …

Eldgammel julebønn.

 

 Nedtegnet etter minnet av stasjonsmester
Per Rongen

 

O jul med din grøde og trær
kamuflert

O jul med din jøde og bær
konsumert:

La ikke de nåler som drysser
lik sne

punktere vår jul og vår salige
fred

når vi skal vår middag
fordøye.

Det ber vi deg om i det høye.

 

Thi vi har erfart at kun én
nål er nok

så utgjort innstukket i
juleraggsokk

den borrer seg ganger i
skinnet

og slipper det rasende sinnet

løs over pusling og pave,

det minner vi om fra det lave.

 

La derfor nålene falle til
fote

og legge seg flatt og skåne
vår pote

slik sneen faller der ute

og smelter på snørr og snute.

Det ber vi deg om fra siden,

det ber vi om hele tiden.

 

Ja, gi oss en jul etter
eldgammel skikk

og la ikke barnålen få siste
stikk.

La oss, for alle som sulter,

slippe å bøte med multer,

men heller sende dem sneen.

Det ber vi deg om fra entreen.

 

La oss nyte pølsen og pilsen.

Og send oss kun kort til
hilsen

fra slitsomme sjeler i
slekten.

Og gjør noe med badevekten.

Da blir hun medgjørlig, fruen.

Det ber vi deg om fra stuen.

 

Og gi oss litt mer enn det daglige
brød!

Gi oss vår ribbe med svor som
er sprø

og forlat oss så våre sanger,

ja, gjør det titusen ganger

og skriv det med gullskrift i
loven.

Det ber vi deg om fra oven.

 

Hold varmen i biblioteket!

La dompapen blomstre i neket!

La lysene funkle på granen

og kom så med marsipanen,

hvit som sneen på polen.

Det ber vi deg om fra stolen.

 

 

O, skjenk oss så selveste
kvelden,

la oss høre klangen av bjellen

fra nissens lastede slede.

Det ønsker vi oss her nede.

Og gjør våre maver litt mindre
mette!

Det ber vi om fra toalettet.

 

Ja, lytt til vår bønn, O
Herre.

Vi ber den i lønn, dessverre.

Vi ber om en bukse med god
elastikk

og om tarmens medgjørlige
peristaltikk.

Det ber vi deg om, på kne.

O, måtte du ikke le!

 

La leger erklære at vinden er
frisk,

la garnene lære å falle i
fisk,

la skiene falle i staver.

Og dryss så vårt gulv med
gaver

som andre kan se med
misunnelse på.