Sitatregelen

1 Innledning Den norske Forfatterforening får jevnlig spørsmål om hvor langt et sitat «maksimalt» kan være – i antall sider, linjer, strofer eller minutter med…

Sitatregelen

1 Innledning

Den norske Forfatterforening får jevnlig spørsmål om hvor langt et sitat «maksimalt» kan være – i antall sider, linjer, strofer eller minutter med opplest tekst. De fleste som spør er folk og virksomheter som ønsker å sitere fra en tekst, men som lurer på «om det er lov», og om hva som skal til for at det er gratis. Dette er et praktisk spørsmål som refererer til en særdeles generelt utformet regel i åndsverkloven (åvl). Grensene for omfanget av et lovlig sitat er ikke klare. Det finnes ikke noen bestemmelse som sier «maksimalt xx linjer/sider» eller «ikke utover yy minutter».

Nedenfor vil jeg kort skissere sitatregelens formål samt noen momenter som inngår i vurderingen av om et sitat er lovlig eller ei. Svaret på spørsmålet vil altså i praksis avhenge av det konkrete tilfellet man vurderer.

 

2 Definisjon

Å sitere betyr å gjengi et mindre utdrag av et verk (eller noen ganger hele verket) i en annen sammenheng. Denne andre, nye sammenhengen forutsettes å være den dominerende, i betydning at sitatet skal belyse eller illustrere det man selv skriver (om).

Sitatretten innebærer at man kan sitere et verk uten å innhente samtykke fra opphavsmannen og uten å måtte betale for det, selv om verket det siteres fra er vernet. Alle vernede verk vil i utgangspunktet kunne siteres.

 

3 Avgrensning

Sitatretten refererer seg til åndsverk som er vernet. Er det snakk om å bruke utdrag fra et verk uten såkalt verkshøyde (som en varedeklarasjon, en bruksanvisning, eller en veibeskrivelse), vil man kunne gjengi dette uavhengig av sitatregelen. (Vær likevel oppmerksom på at den som har rett til bruksanvisningen vil kunne begrense bruken av den med hjemmel i andre rettsregler enn sitatretten.)

Dersom man vil bruke utdrag fra verk som ikke lenger er vernet fordi det er falt i det fri i henhold til regelen om vernetid på 70 år (regnet fra opphavsmannens dødsår), behøver man ikke overholde begrensinger i § 22 hva gjelder sitatets omfang. Da kan man for eksempel gjengi lengre utdrag enn sitatbestemmelsen ville ha tilsagt.

Men selv etter vernetidens utløp vil man ikke kunne bruke sitater som om det var en selv som var opphavsmann. De såkalte ideelle rettigheter (åvl § 3) beholdes, om enn i svekket grad, selv om vernetiden er utløpt. De ideelle rettigheter gir opphavsmannen krav på å bli navngitt når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten, og verner også verket og opphasvmannen for krenkende bruk. Opphavsmannen skal med andre ord krediteres selv om verket det siteres fra ikke lenger er vernet, og sitatet kan heller ikke være krenkende.

 

4 Sitatrettens lovhjemmel

I utgangspunktet har opphavsmannen enerett bl.a. til å gi samtykke til eller nekte at åndsverket (hele eller deler) fremstilles eller gjengis i flere eksemplar. Dét å gjengi utdrag fra en tekst innebære at det fremstilles flere eksemplar av denne delen av teksten; uten regelen om sitat måtte man ha innhentet opphavsmannens samtykke fordi dette ellers ville ha falt inn under opphavsmannens enerett. En tekst kan også siteres ved at noen fremfører utdrag fra teksten. Eneretten omfatter også fremføringer, så jeg skiller ikke på dette videre her.

Eneretten er sterk, men den er ikke ubegrenset. Lovgiver har avgrenset eneretten for et knippe situasjoner. I åndsverklovens kapittel 2 hvor sitatregelen er å finne, er det flere bestemmelser som avgrenser eneretten, de såkalte lånereglene. Dette er regler som innebærer at opphavsmannen ikke kan nekte særskilte former for bruk eller gjengivelse av hans/hennes åndsverk, som for eksempel bestemt bruk innen helseinstitusjoner, i undervisning og blant funksjonshemmede.

Lovgiver har bl.a. ment at det å kunne gjengi utdrag fra et verk, ikke truer de legitime interessene til opphavsmannen til det siterte verket. Opphavsmannen må følgelig akseptere at andre siterer fra hans verk, innen de grenser sitatregelen setter.

Åndsverkloven er av 12. mai 1961 nr 2 og bestemmelsen om sitatretten lyder som følger:

§ 22 Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Åndsverkloven er blitt til i et tett nordisk samarbeid. Tilsvarende bestemmelse finnes i både den danske og den svenske opphavsrettsloven:

§ 22. Af et offentliggjort værk er det tilladt at citere i overensstemmelse med god skik og i det omfang, som betinges af formålet.

22 § Var och en får citera ur offentliggjorda verk i överensstämmelse med god sed och i den omfattning som motiveras av ändamålet.

 

5 Formål/begrunnelse for sitatregelen som unntak fra eneretten

I tillegg til at et sitat ikke skal true opphavsmannens økonomiske interesser knyttet til eneretten til verket, har man også begrunnet sitatretten med at fri adgang til å sitere ellers vernede verk fremmer informasjonsflyt og ytringsfrihet innen kjerneområdene samfunnsdebatt og samfunnskritikk. Hvis eneretten kunne brukes av opphavsmannen til å hindre at andre omtalte hans/hennes verk ved å gjengi utdrag av verket i en annen sammenheng, ville dette kunne ha en uønsket virkning på offentlige ytringer og individets frie meningsdannelse.

 

6 Vilkår for lovlig sitat

6.1 «offentliggjort verk»

Det verk det skal siteres fra, må ha vært offentliggjort. Dette innebærer at verket, med opphavsmannens samtykke, må ha vært gjort tilgjengelig for allmennheten (se åvl § 8). Utgitte trykte bøker vil normalt «være offentliggjort for allmennheten med opphavsmannens samtykke». En kan videre tenke seg at en forfatter leser høyt fra et manus som tidligere verken har vært offentliggjort eller trykt. Dersom opplesningen er offentlig, for eksempel ved kringkasting, vil det oppleste utdraget innebære at denne delen av manuset/åndsverket vil være offentliggjort på en måte som innebærer at det kan siteres fra det oppleste.

6.2 «i samsvar med god skikk»

Dette vilkår refererer til en etisk standard; med andre ord på hvilken måte eller i hvilken sammenheng sitatet brukes. Opphavsmannen har nemlig også såkalte «ideelle rettigheter» som vil kunne begrense adgangen til å sitere i det konkrete tilfellet. Det er ikke god skikk å bruke sitater på en måte som for eksempel gjør at utdrag av forfatterens verk settes inn i en sammenheng som er støtende for opphavsmannens litterære eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart, jf åvl § 3. Det å sitere fra en religiøs tekst i en ateistisk sammenheng der formålet med sitatet er å henge ut verket eller dets forfatter, kan være ulovlig, med mindre sitatet etter sitt innhold eller form brukes som illustrasjon i en saklig kritikk eller i en omtale der sitatet er relevant.

Det vil ofte være vanskelig å konstatere om det finnes noen «god skikk» og i så fall hva denne går ut på. I slike tilfeller er man overlatt til en hypotetisk øvelse som innebærer at man i det konkrete tilfelle spør seg om det aktuelle sitatet ville ha representert «god skikk» i sammenhengen det er tenkt brukt. Det er da nærliggende å se hen til om sitatet kan sies å være lojalt i forhold til både verket og dets opphavsmann.

6.3 «i den utstrekning formålet betinger»

Dette er kriteriet for omfanget av det som kan siteres, hvor langt/kort sitatet kan/bør være. Normalt vil et sitat utgjøre et utdrag eller en del av et større verk, og ikke hele verket. Det avgjørende her, i tillegg til at opphavsmannens økonomiske interesser ikke skal være skadelidende, er at man ikke bruker lengre utdrag eller mer enn begrunnelsen for sitatet strekker seg. Dersom man kommenterer en spesiell stilart hos en annen forfatter, kan det hende at eksempler i form av sitat bør være lengre (og flere) enn om man bare vil bruke et løsrevet sitat fra en annen forfatter fordi ens egen romanfigur har lest en bok av den andre forfatteren.

Selv om det erfaringsmessig oftest er spørsmål om hvor mye man kan sitere uten å måtte innhente opphavsmannens samtykke, vil det også kunne være spørsmål om sitatet er langt nok. Korte dikt vil kanskje lide kunstnerisk under av at det brytes opp ved at man kanskje siterer én av tre linjer. Da vil opphavsmannen teoretisk kunne kreve at de gjengir hele verset som sitat. Jeg viser til omtale ovenfor (pkt. 6.2) om opphavsmannens ideelle rettigheter; et sitat kan være så kort at det er krenkende enten for verket eller opphavsmannen. Korte sitater vil også lettere kunne misbrukes fordi et for kort utdrag vil kunne kommenteres eller brukes i en krenkende sammenheng eller på en misvisende måte dersom man ikke tar med nok til at sitatet fremstår som riktig ut fra den sammenhengen det er hentet fra.

Og det kan være situasjoner der «god skikk» tilsier at verket ikke kan siteres ved utdrag, men at hele verket må gjengis av hensyn til opphavsmannens kunstneriske anseelse eller at det vil være krenkende for verket at man kun gjengir utdrag. Korte dikt er allerede nevnt som eksempel på at det i noen tilfeller vil være bedre i betydning lovlig å gjengi hele diktet fremfor et utdrag. Det samme gjelder innen andre kunstarter; det kan være mer lojalt overfor opphavsmannen å gjengi et foto av hele statuen enn et foto av bare en bitteliten del av kunstverket.

Hovedhensynet er at sitatet alltid skal være underordnet en annen sammenheng; sitatet skal fungere som et eksempel eller en illustrasjon i en sammenheng der sitatet ikke er det sentrale i forhold til dét det illustrerer. Dette kan virke underlig i tilfeller der det er verket eller opphavsmannen som er det sentrale temaet. I slike tilfeller vil det være selve omtalen av enten verk eller opphavsmann som er det sentrale, med andre ord vil sitater her være illustrasjoner til omtalen.

 

7 Konklusjon

Det å avgjøre om et sitat er lovlig avhenger av en konkret og skjønnsmessig vurdering hvor de viktigste vurderingselementene er at:

  • sitatet skal ha en underordnet funksjon,
  • sitatet skal ikke «snylte» på den siterte opphavsmannens enerett på en måte som skader dennes økonomiske interesser i det siterte verket,
  • sitatet skal ikke være krenkende (sagt på en annen måte; sitatet skal være lojalt overfor opphavsmannen), og
  • sitatets omfang skal kunne forsvares ut fra sitatets formål.

Dersom man fortsatt er i tvil om sitatet man vil bruke er lovlig, er det alltid greit å be om opphavsmannens samtykke. En opphavsmann kan ikke nekte noen å sitere fra hans/hennes verk dersom sitatet er i tråd med sitatregelen. Hvis opphavsmannen hevder at sitatet er krenkende, vil også dette til syvende og sist avgjøres ved en konkret vurdering.

Det er for øvrig få rettsavgjørelser på opphavsrettens område, og tilsvarende få dommer om sitatretten. Det kan kanskje bety at folk ikke misbruker sitatretten og at opphavsmennene på sin side ikke finner grunn til å forfølge den sitatbruk de kjenner til.