Hvor skriver du?
Jeg har gjennom alle mine ulike livsfaser, helt fra jeg var et barn, hatt et sug etter å ha en fin skriveplass, som bare er min. Drømmen er selvsagt å ha Et eget rom, men det strekker visst aldri økonomien eller livssituasjonen min til for.
I mange år, da barna mine var små, hadde jeg ikke engang mitt eget soverom, men sov i stua og hadde klærne mine i kjøkkenskapene. Da sier det seg selv at det ikke er mulighet for et eget Skriverom. Desto større har behovet blitt for et rom jeg kan være alene i, og det rommet har jeg funnet i romanskrivingen. For en beruselse det er å skrive en roman! Og det kan jeg gjøre så å si hvor som helst, i en hvilken som helst glipe i alt det andre livet mitt er.
Jeg befinner meg i en flunkende ny livsfase nå, og har akkurat flyttet inn i en leilighet på Tøyen med sønnen min. I leiligheten vår har skrivebordet mitt fått stuas mest sentrale plass, rett foran de store vinduene, med utsikt til folk og syriner og sjasmin og pallekasser. Og her skal det nok skrives noen romaner.
Når skriver du?
Det jeg stort sett har levd av de siste mange årene, er å oversette bøker. En høyt elsket og tidkrevende frilansjobb. Dermed har jeg verken hatt tid eller råd til å bruke så mange av døgnets alminnelige arbeidstimer til å skrive på egne ting. De to første romanene mine har stort sett blitt til i latterlig tidlige morgentimer (andre ville ha kalt dem nattetimer) eller på reise fra et sted til et annet, eller ved et kafébord mellom slagene.
Men den romanen jeg skal gi ut i høst, I Pantalones hus, er blitt til på en annen måte, for mens jeg har skrevet den, har jeg hatt stipend.
Det å skrive med stipend har vært en åpenbaring. Én ting er at pengene selvsagt har gjort selve livet mitt enklere, men enda viktigere er det at det å kunne være i romanen over lengre og mer konsentrert tid, har påvirket selve skriften. Dessuten har stipendpengene medført en eksplosjon av ideer til de neste romanene jeg vil skrive.
Hva trenger du for å skrive?
For at jeg skal klare å skrive en roman, må tre elementer på plass, i denne rekkefølgen: 1) En åpningsscene jeg har skrevet helt spontant. 2) At jeg tar meg tid (måneder eller år) til bare å, inni hodet mitt, bli kjent med karakteren(e) som har dukket opp i denne første scenen. 3) En konkret oppgave jeg gir meg selv, som gjerne er knyttet til form.
Med dette får jeg tilfredsstilt mitt svært sterke, men ellers ofte uoppnåelige eller uforenelige, behov for frihet og kontroll. Romanformen er vidunderlig fri, og den friheten boltrer jeg meg i, men samtidig er det å skrive alltid for meg en måte å ta kontrollen på.
Hva gjør du når du står fast i skrivingen?
For meg har skriving så langt vært noe jeg gjør straks jeg har tid og penger til det, noe jeg alltid lengter etter. Skriving er noe jeg vil, ikke noe jeg må. Og dermed oppleves det i grunnen aldri som om jeg står fast. Men jeg prøver å legge til rette livet mitt sånn at jeg kan bruke mye mer tid til skriving de neste årene, og da kan det jo hende det blir annerledes.
Hvordan vet du at en tekst er ferdig?
Min skrivemåte går ut på å skrive scener eller avsnitt så spontant jeg bare klarer, med den analytiske delen av hjernen min temmelig frakoplet. Så kopler jeg den på igjen i redigeringsprosessen. Da stryker og stryker jeg, og legger til en setning her og der, og flytter rundt på tekstbrokker. Når den analytiske hjernen har tatt helt over, og det ikke lenger oppstår overraskende sprekker og hulrom og forbindelser i teksten jeg holder på med, er den ferdig, og jeg lengter videre til neste prosjekt.
Vil du bidra til Skriverommet? Send bilder av der du skriver, samt svar på spørsmålene over til post@forfatterforeningen.no.