Hvor skriver du?
Jeg skriver overalt. Gjerne på kafé eller på bussen, da særlig Sørlandsekspressen. Da legger jeg ned en ekstra innsats for å sperre ute lyder og andre inntrykk, og får satt opp en vegg mellom meg og andre, samtidig som jeg jo er til stede sammen med andre. Jeg har lettere for å konsentrere meg da, enn i et helt stille rom, hvor fraværet av lyd noen ganger blir en forstyrrelse i seg selv.
Jeg har strengt tatt et arbeidsrom hjemme, men det er til jobben, det jeg kaller den egentlige jobben, og det kjennes litt unaturlig å sitte der inne. Jeg bruker det ikke så mye som skriverom, noe slikt har jeg egentlig aldri hatt. Dessuten er det risikabelt å ha for mange forutsetninger for hvor jeg kan skrive. Jeg vil ikke begrense meg til et rom. For et rom tar så lett over. Det kan gå fra idé til igangsettelse på veldig kort tid, og da sitter man fint i det. Det begynner i det stille med noen potteplanter, så må man ha skrivebord, og så må det være rett skrivebord, og så googler man seg vill i det et par uker, og før man vet ordet av det er man i gang med limbøtte og historiske tapeter, og så har man ikke skrevet en dritt på tre måneder. Jeg vet hvordan det blir. Jeg kjenner meg selv.
Når skriver du?
I en ideell virkelighet ville det vært i et perfekt skjæringspunkt mellom tid, evne og lyst. Ofte har jeg ikke ett av de momentene en gang, langt mindre alle tre. Jeg jobber, er mye i bevegelse og har ikke anledning til å trekke meg tilbake over tid. Da er det best å tvinge seg selv til å begynne. Det er ikke nødvendigvis lystbetont. Men tvang er undervurdert. Hvis jeg tvinger meg selv litt hver dag, blir det bok til slutt. Og så er det denne gleden og iveren som oppstår etter en stund i skrivingen. Den man ønsker var der helt fra starten, for da hadde alt vært så mye enklere, men som i mitt tilfelle ofte må hales klorende og sparkende opp fra kjelleren før den blir blid og begynner å spille på lag. Det er absolutt verdt det. Hver gang. Det er jo derfor jeg fortsetter.
Hva trenger du for å skrive?
Jeg trenger strøm til Macbooken og kaffe.
Hva gjør du når du står fast i skrivingen?
Hvis jeg kan, tar jeg en løpetur. Jeg tenker på en annen måte når jeg løper. Eller jeg leser litt i en bok. Eller jobber videre med en annen del av teksten. Man må bare stole på prosessen. Minne seg selv på det: Jeg har kommet gjennom det før. Jeg kan gjøre det igjen. Eventuelt innse at alt bør kastes. Det er jo utvikling i det også.
Hvordan vet du at en tekst er ferdig?
Det vet jeg ikke. Den diskusjonen har jeg hatt veldig mange ganger med redaktøren min, og det blir samme konklusjon mange ganger etter hverandre, nemlig at det kan gjøres mer med teksten, og så blir jeg fornærmet og nedbrutt og prøver å ikke vise det, men når møtet er ferdig, er jeg glad, for det kjennes som om tilværelsen har fått en retning igjen, og så fortsetter jeg frem til neste møte.
Vil du bidra til Skriverommet? Send bilder av der du skriver, samt svar på spørsmålene over til post@forfatterforeningen.no.