Hvor skriver du?
Jeg er en nomadisk (rastløs) forfatter, både fysisk og mentalt: Jeg forflytter meg langt i tid og rom i tekstens univers (det er lenge siden jeg skrev noe satt til samtiden), og flytter kroppen min rundt i huset mens jeg skriver. I kronologisk rekkefølge skriver jeg: I sengen (en favoritt, elsker å skrive så snart jeg våkner og er mest ukritisk og leken, selv om det neppe er ergonomisk smart), ved skrivepulten (mest når jeg har videomøter med samarbeidspartnere, eller er i innspurten mot en deadline, altså når jeg er på mitt mest voksne), i den harde, gule striesofaen (der jeg kan ha føttene på en pute på glassbordet) og i den hvite skinnsofaen (når jeg skriver samtidig som jeg ser en guilty pleasure-serie på strømme-TV for å bli motivert/inspirert).
I det vesle strandsitterhuset mitt på Hidra i Flekkefjord skriver jeg ved skrivepulten med den ryggskjeve kontorstolen, med utsikt ut til den kronisk blide naboens velfriserte plen. Når jeg farter rundt i Norge, skriver jeg ofte på kafé mens jeg skuer misunnelig utover den uovervinnelige kaféeliten som oser av kulturkapital, pitchemøter og akrobatisk Disney-øyebryn-selvironi.
Jeg skriver bra på reisefot, særlig på flyplasser og på tog. Dessuten får jeg nesten alltid ideer mens jeg går tur i tørr Californiaørken, eller i fuktig norsk skog, løper på tredemølla eller tråkker i ellipsemaskinen (mens jeg hører på Stephen Frys fire lydbøker om gresk mytologi på repeat), og da må jeg lese inn ideene på voice memo (som er et mer dekkende ord enn det norske «lydopptak» – burde kanskje heller hett «lydminne»?).
Når skriver du?
Hele dagen fra jeg våkner, unntatt en lur etter lunsj, sju dager i uken. Har ikke så mye annet å gjøre her i den isolerte ørkenen i Yucca Valley, California. Dagen slutter som regel kl. 18.00, når de to kattene får kveldsmat, så er det filmvisning hver kveld (i går så vi den undervurderte og hyperaktuelle sci fi-komedien Making Mr. Right (1987), der en John Malkovich i storform spiller både den menneskefiendtlige oppfinneren av en romfartsandroide og den supernusselige androiden som skal læres opp til å bli mer menneskelig (elskverdig) av en vampete politisk rådgiver spilt av Ann Magnuson). Men jeg kan skriver helt til midnatt hvis det er deadline.
Hva trenger du for å skrive?
Ikke-fettete håndkrem (gjerne Neutrogenas Hydro Boost). To kopper kaffe på morgenen. Søt bestikkelse etter lunsjluren (gjerne to stk. York’ Peppermint Patties). Røkelse på repeat (P.F. Candle Co. er best, alle duftene er nydelige, særlig Teakwood & Tobacco og Wild Herb Tonic). Nykomponert elektronisk musikk fra komponistmann på øret. To masete katter som tvinger meg til å ta mange korte pauser for å leke eller kose (ett stk. svart blubbete mellomlanghåret glinsepels som heter Mink og ett stk. anorektisk oransje tabby som heter Lolita). Voltaren Emulgelex 23,2 mg/g betennelsesdempende salve på Sisyfos-skulderen ved behov. Hyppig switching til Facebook for å følge med på den litterære venninnechattens gleder og sorger. Tilgang til pusete saueskinnssekkestol for 20 minutters power naps. Støttende og hengiven spansk ektemann som gir massasjer med nardusolje, et naturlig legemiddel som ble brukt av opptil flere kvinnelige Jesustilhengere i Det Nye Testamentet (inkl. muligens Maria Magdalena). Den rosa, klokkeformede nardusblomsten kommer fra Himalaya og var en svært kostbar importvare i Judea. Ekstraktene fra nardusjordstengler er betennelsesdempende, rensende, beroligende, smertestillende, undertrykker spasmer og holder insekter og onde ånder på avstand.
Hva gjør du når du står fast i skrivingen?
Hvis jeg står fast og er frustrert, leser jeg noe av høy kvalitet for å bli inspirert (for tiden: James Baldwins Notes of a Native Son, Philip Roths Portnoy’s Complaint, Sophie Kemps Paradise Logic, Wendy og Richard Pinis grafiske romanserie Alvefolket, Gunnar Wærness’ viltvoksende diktsamling Å skrive er å be om for mye, Ernest Hemingways The Sun Also Rises, Leonora Carringtons The Hearing Trumpet – som har vært en inspirasjon til en av prosjektene jeg jobber med). Hvis jeg ikke kommer i gang pga. tvil, skam og pessimisme, tvinger jeg meg til å skrive minst én setning som får lov til å stinke. Det pleier å være nok til å få kverna i gang (har alltid vært taletrengt, quod erat demonstrandum).
Hvordan vet du at en tekst er ferdig?
Det blir den kanskje aldri, eller kanskje var den perfekt i første utkast. Ellers lener jeg meg tungt på dyktige redaktører, språkvaskere, regissører og utvalgte testlesere. Det hender også at jeg tar innover meg konkrete irettesettelser fra anmeldere (til andre opplag eller pocket).
Målet er å perfeksjonere teknikken beskrevet i Tor Ulvens dikt «En dikter» fra Skyggen av urfuglen (1977):
Han har forlengst sluttet å bruke penn og papir. I stedet slipper han myriader av små svarte maur ned på en hvit marmorplate, og slik oppstår et helt nytt språk nesten av seg selv. Det gjelder bare å helle flytende glass over skriftbildet i det rette øyeblikk.
Vil du bidra til Skriverommet? Send bilder av der du skriver, samt svar på spørsmålene over til post@forfatterforeningen.no.