Skriverommet

I «Skriverommet» deler DnF-medlemmer bilder av der de skriver og noen tanker om skriveprosessen. I dag: Ola Innset.

Hvor skriver du?

Jeg skriver stort sett på «hjemmekontoret», som må dele værelse med «soverommet» i huset hvor jeg bor med resten av familien på Jeløya i Moss. Vi har ikke solnedgang og fjordutsikt, men det er fint utsyn til Moss, noe som har passa godt i arbeidet med min siste roman, som heter nettopp Moss og utspiller seg rett der nede.

Jeg har nesten blitt stormannsgal av å liksom sitte her oppe i kontrolltårnet mitt, og flytte rundt på karakterene etter eget forgodtbefinnende – eller «den kunstneriske prosessen» som man også kan kalle det – men det har også vært både inspirerende og nyttig å være så tett på stedene jeg skriver om. Hvordan ser egentlig toppen av kokeren på den nedlagte cellulosefabrikken ut? Bare å se ut av vinduet!

Når skriver du?

Min forrige roman Firenze ble ferdig for cirka seks år siden, og det er ikke helt tilfeldig at mitt eldste barn også er cirka seks år. Etter det ble det vanskelig å skulle være romanforfatter på fritida, rett og slett fordi det fantes mindre og mindre fritid. Men jeg har gått rundt og tenkt på denne ideen helt siden da, og da jeg skulle ha pappaperm for et nytt barn bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre et forsøk på å få det til.

Av velferdsstatlige årsaker har jeg aldri hatt pappaperm før, men det virker som at de som mener at pappa-delen av foreldrepermisjonen er sjarmøretappen kan ha rett i det, og selv om det ikke nødvendigvis anbefales å ha et lite prosjekt gående mens man har permisjon, så kan det i enkelte tilfeller være mulig. Derfor har selve skrivinga vært konsentrert i lurene til babyen – først var det to lurer på én time, og så gikk det opp til noe lengre totimers økter en gang om dagen. 

Samtidig har jeg jo hatt teksten i bakhodet mens jeg har vært sammen med henne – en så pass lite tilstedeværende far får jeg vel bare innrømme å ha vært noen ganger – så da har jeg tenkt gjennom ting og forberedt hva jeg skal skrive når jeg først får sjansen. Det er egentlig ganske overraskende at det har fungert, men det har faktisk det, og en fordel med sånne korte økter er jo at det er grenser for hvor mye dumt, som man så må stryke, man faktisk greier å skrive på bare én time.

Hva trenger du for å skrive?

En datamaskin med QWERTY-tastatur.

Hva gjør du når du står fast i skrivingen?

Jeg har ikke hatt tid til å stå fast, men det at jeg har hatt så pass lite tid til faktisk skriving (jeg har selvfølgelig jobba litt på kvelder også, da), har gjort meg enda mer bevisst på hvor mye av skrivinga som foregår mens man ikke skriver. Det er et tankearbeid, og selv om noe av det foregår mens man skriver, gjerne på detaljnivå, har jeg kommet fram til at det er mye som både kan og bør planlegges og tenkes ut før man setter seg ned.

Det er vel sjelden jeg har kommet forbi store hindringer mens jeg har lekt med, lagd mat til eller skifta bleier på baby, men jeg løser mange problemer mens jeg er i bevegelse – gjerne på løpetur – eller mens jeg dusjer. Skjønner ikke hva det er med dusjing, for øvrig, muligens bare at det ofte foregår om morgenen, men det er noe mer der også – jeg kommer alltid på noe lurt i dusjen.

Hvordan vet du at en tekst er ferdig?

Dette er vanskelig. Det er så mye tværing med en roman, så mange runder om og om igjen, at det blir veldig vanskelig å avslutte prosessen. Først har man en runde med intuisjon og entusiasme, så noen runder hvor man retter opp i ting som kanskje lugger litt, men hvis man så fortsetter enda noen runder til, noe man jo gjerne gjør med en roman, så føler i hvert fall jeg at det er lett å miste gangsynet litt. Ble det egentlig bedre nå, eller dårligere?

Noen ganger er det nesten umulig å si, og jo lenger ned man graver seg i alle småtingene, jo lettere er det å glemme helheten og hvordan den lille tingen passer inn i og forbedrer hele boka. Da er det godt med en redaktør, og jeg må for øvrig be min om unnskyldning for den aller siste runden med endringer etter at korrektursatsen var ferdig, den var et symptom på det ovenenvnte (men det ble litt bedre, da, det gjorde jo det?).

Vil du bidra til Skriverommet? Send bilder av der du skriver, samt svar på spørsmålene over til post@forfatterforeningen.no.