Slik kan norske forfattere hjelpe afghanske kolleger

Situasjonen for forfattere i Afghanistan er blitt dramatisk forverret etter Talibans maktovertakelse. Den afghanske forfatteren Jawad Kawari – som nå bor og skriver i Norge og som er medlem i DnF – er dypt bekymret for sine kolleger i hjemlandet. I en samtale med DnFs nettsted kommer han med flere forslag om hva norske forfatterkolleger kan bidra med.

Tekst: Tom Egeland. Foto: Soraia Khawari

Jawad Kawari (f. 1967) er født i Bamyan, Afghanistan. Han immigrerte til Iran som barn og begynte etter hvert å studere i Iran. Der var der han ble interessert i å skrive. Han orienterte seg først mot historiefortelling og ble deretter interessert i folklore og begynte å samle den muntlige litteraturen til Hazara-folket.

I 1996 ble han medlem av Afghan Writers’ Cultural Center, som opererer i Iran. Samme år grunnla han, sammen med en gruppe afghanske forfattere, et litterært magasin kalt «Dore Dari» , som ble utgitt av det samme senteret. I 2002 grunnla han sammen med sine kolleger det litterære og kulturelle magasinet «Third Line» og fungerte som administrerende direktør frem til det trettende nummeret.

I 2011 immigrerte han til Norge. Han ble medlem i Den norske Forfatterforening i 2020.

– Beskriv hverdagen din som afghansk forfatter i Norge? 

– Det er ingen tvil om at alles personlige liv ikke er upåvirket av deres kollektive liv, men afghanere er så dømt til sin kollektive skjebne at det er som om de ikke har noe som heter personlig liv. Deres personlige liv er alltid formet av deres kollektiv skjebne – fra etnisk og religiøs skjebne til intellektuell, kjønn og profesjonell skjebne. Hver dag blir afghanske mennesker utsatt for uheldige hendelser som er utenfor deres kontroll og som fullstendig forandrer livene deres. De mister sine slektninger, huset deres blir ødelagt, deres hjemland blir ødelagt, jobben og prestisjen deres går tapt, de blir fordrevet som innvandrere, og ingenting av dette er basert på deres egen vilje og beslutning. En slik skjebne pålegges dem, og de lider under denne skjebnen.

Som svar på spørsmålet ditt må jeg si at selv om jeg er langt fra Afghanistan, er jeg ikke upåvirket av det afghanske folks kollektive skjebne. Mye av mitt personlige liv er påvirket av Afghanistan og dets problemstillinger. Hvis Afghanistan faller i fellen til Taliban, blir jeg hjemlandløs; hvis Hazara -folket blir tvunget til å migrere, blir jeg hjemløs; hvis forfattere får forbud mot å skrive, så er bøkene mine forbudt også.

Selv om jeg bor her i Norge, følger jeg hendelsene i Afghanistan gjennom media hver dag. Jeg snakker med mine afghanske venner i Afghanistan eller andre steder, deltar i noen programmer om Afghanistan, og skriver til slutt om skjebnen til det afghanske mennesker i romanene mine.

Det er vanskelig å være forfatter i et land hvor du ikke kan skrive på deres språk. Jeg skriver hver dag, men på persisk. Ingen nordmann kan lese boken min, og det gjør meg vondt. Derfor må jeg alltid tenke på å oversette bøkene mine.

Situasjonen er åpenbart bekymringsfull. Alt faller sammen. En rekke forfattere har flyktet fra landet. De som forblir i landet, er først og fremst opptatt av sin egen sikkerhet. De er bekymret for at Taliban vil komme til dem og straffe dem for det de har skrevet. De lever i frykt, fortvilelse og gru. De har mistet sin frihet og sitt arbeid. Mange bøker som var klare til å bli utgitt, vil ikke lenger bli utgitt.

– Hvordan vil du beskrive situasjonen for dine kolleger i Afghanistan? 

– Forlag, trykkerier og bokhandler har avbrutt sin virksomhet. Ifølge Taliban-regimet er ikke bare bøker, blader og aviser unødvendige å utgi, men de er farlige og bør forbys. Ifølge Taliban ødelegger boken samfunnet og villeder ungdommen. Det er derfor de ikke tillater forfattere å skrive eller forlag å utgi bøker. Hvis de en dag får tillatelse, vil det være i henhold til talibanregimets strenge regler. Taliban vil bare tillate forlag og bokhandlere å publisere eller selge bøker som er underlagt deres sensur.

Taliban anser litteratur og kunst som forbudt løgn. De anser forfatteren som en løgner og verkene hans skadelige avfall. Bare verk som er basert på sharias definisjoner, er akseptable for dem. Faktisk tror de at alle de nødvendige bøkene – som er de religiøse tekstene – allerede er skrevet. Dermed er det ikke behov for nye bøker. De ser på nye bøker, spesielt romaner og historier, som et resultat av vestlig, kulturell invasjon.

Dessverre ble alle litterære og kulturelle sentre og biblioteker stengt etter at Taliban overtok. For eksempel har det «Afghanske litteraturhuset«, «Den afghanske Pen-foreningen» og «Andisheh-stiftelsen», som var aktive litterære foreninger i Kabul, blitt stengt, og en rekke av deres medarbeidere har forlatt landet.

Forfattere som har forlatt landet, sliter fortsatt med bekymringer selv om deres egen sikkerhetssituasjon er blitt noe tryggere. De er deprimerte og engstelige og savner de verdiene som de har strebet etter og nå mistet.

– Hvilken kontakt har du med afghanske forfattere i hjemlandet, i andre land eller her i Norge?

– Jeg har kontakt med flere av dem. Alle er bekymret og sjokkert. De i landet forventer at vi, som er i utlandet, og forfattere fra andre land støtter dem. De som bor utenfor Afghanistan prøver å finne en måte å hjelpe sine kolleger og samtida afghansk litteratur generelt på.

– Hva kan norske forfatterkolleger bidra med?

– Norske forfattere kan bidra på minst tre måter:

1. Solidaritetserklæring med afghanske forfattere. Norske forfattere kan snakke i media om afghanske forfattere og det undertrykkende Taliban-regimet og rette opinionens oppmerksomhet til støtte for dem. De kan oppfordre myndighetene til å legge press på Taliban om å respektere forfatteres rettigheter og følge individuelle friheter, spesielt ytringsfrihet.

2. Bidra til litterære foreninger som er aktive utenfor Afghanistan. I løpet av de siste førti årene har et stort antall afghanere blitt fordrevet på grunn av krig og usikkerhet. De har ikke vært uvitende om kulturelle og litterære aktiviteter i fordrivelses verden. De har dannet mange litterære foreninger i forskjellige deler av verden som har vært nyttige og fruktbare. Disse foreningene er gode alternativer til foreninger som har vært inaktive i landet. Iran , en av Afghanistans naboer, har vært vertskap for millioner av afghanske flyktninger i denne perioden. Afghanske flyktninger har vært aktive i denne landene i mange år og har aktive litterære foreninger. Disse foreninger spiller en viktig rolle i å holde lyset i litteraturen og utdanne unge forfattere videre. Mange afghanske forfattere vokste i dag opp i disse foreninger under migrasjonen. «Dorre Dari Literary Institute» og «Afghan Literature House» er blant de mest aktive av disse foreningene. På grunn av nedleggelsen av litterære foreninger og kultursentre i Afghanistan, har noen av disse foreningene også tenkt å fortsette å operere i nabolandene som Iran og Pakistan. Norske forfattere og forfatterforeninger kan hjelpe og samarbeide med disse foreningene.

3. Anerkjennelse og introduksjon av samtida afghansk litteratur. Heldigvis har det blitt produsert verdifulle litterære verk i Afghanistan de siste tjue årene, noe som gjenspeiler veksten i samtidens afghansk litteratur. Disse verkene formidler nøyaktig de sosiale realitetene og bekymringene til det afghanske folket. Dessverre er disse verkene ikke godt kjent utenfor Afghanistan, inkludert i Norge. Jeg oppfordrer norske forfattere og forlag til å ta hensyn til samtidens afghansk litteratur og gjennom dette støtte afghanske forfattere. Det første trinnet som kan tas i denne retningen er å oversette og publisere verkene sine på norsk.

– Hva kan norske myndigheter gjøre?

– Den norske regjeringen har de siste tjue årene jobbet med det internasjonale samfunnet i Afghanistan for å hjelpe det afghanske folket med å bekjempe terrorisme. Selv om sluttresultatet ikke ble oppnådd som forventet, og Afghanistan igjen ble fanget i terrorismens klør, var ikke denne tilstedeværelsen helt forgjeves. Det har skjedd gode ting i Afghanistan i løpet av disse tjue årene. Verdifulle fremskritt er gjort. Blant disse fremskrittene kan jeg nevne utdanning og kulturvekst for unge. Det afghanske folket har fått kjennskap til demokratiets grunnlag og smaken på frihet. Dessverre er disse fremskrittene blitt satt i fare med fremveksten av Taliban-regimet. Forfatterne og folket i Afghanistan forventer at den norske regjeringen samarbeider så mye som mulig for å redde livene til forfattere og kunstnere i fare. Det forventes også at Norge ikke anerkjenner det tyranniske regimet til Taliban som en regjering som representerer befolkningen i Afghanistan.

Jawad Kawari understreker at afghanske forfatteres største bekymring, bortsett fra egen sikkerhet, er tap av demokratiske verdier.

– Verdier som demokrati, menneskerettigheter og individuelle friheter. Det var i lys av disse verdiene at millioner av barn var i stand til å få en utdannelse og hundretusenvis av unge mennesker gikk på universitetet og tusenvis av kvinner kunne nyte rettighetene sine.

Det var også i lys av disse verdiene at ulike grupper, inkludert media, sivilsamfunnsaktivister, kunstnere og forfattere, var i stand til å operere fritt og produsere verdifulle verk i form av bøker, blader, fotografier og filmer.

Disse verdiene var åpenbart ikke lett å få. Tusenvis av mennesker fra forskjellige nasjoner i verden har måttet ofre noe for å realisere disse verdiene. I tjue år har befolkningen i Afghanistan, i samarbeid med det internasjonale samfunnet som Norge er en del av, arbeidet for å oppnå disse verdiene. Men i dag har Taliban avvist alle disse verdiene. Erfaring viser at sensur og undertrykkelse er trekk ved Talibans diktatoriske og dogmatiske regime. Talibans voldelige angrep på demonstranter og journalister, og tvungen flytting av innbyggere i Panjshir og Daikundi fra landsbyene og hjemmene, og diskriminering av kvinner, er årsakene til denne påstanden.

Som forfatter er jeg dypt bekymret for tap av ytringsfrihet og undertrykkelse av forfattere og kunstnere. Taliban-regimet er låst inne i en jernramme og lar ingen bevegelse eller tanke utenfor denne rammen komme frem. Utvilsomt vil Talibans sensur-barberhøvel vinne frem og ikke tillate noen opplyst forfatter å skrive eller publisere verkene sine.

Jawad Kawari bibliografi:

Skjønnlitteratur:

Bud_ o Nabud (Væren og intet), roman, Taak forlag, 2020.

Marg-e mofajat (Plutselig uventet død), roman, Taak forlag, 2018.

Telesmat (Talisman), roman, Taak forlag, 2016.

Gole sorkhe del afgar (En trist rose), noveller, Erfan forlag, 2009.

Sakprosa/faglitteratur:

Underverker fra Bamiyan,  Erfan forlag, 2018.

Hazara-eventyr, Erfan forlag, 2008.

Hazara folkedikter, Erfan forlag, 2002.

Hazare-ordtak, Erfan forlag, 2001.

Baksiden av fjellet, Erfan forlag, 1997.