Aktuelt

– Slikt blir det avhengighet av. Og bøker.

Kristine Tofte (f. 1970) vokste opp på Stord, og jobber nå der, som psykolog og forfatter. Hun debuterte med fantasyromanen Song for Eirabu : Slaget på Vigrid i…

Foto: Tiden

Kristine Tofte (f. 1970) vokste opp på Stord, og jobber nå der, som psykolog og forfatter. Hun debuterte med fantasyromanen Song for Eirabu : Slaget på Vigrid i 2009, og kom med oppfølgeren i 2012. Begge bøkene er på forlaget Tiden. Tofte er ellers en flink blogger og engasjert twitrer. Twitterprofilen hennes har påskriften "Jobber interpsykisk. Skriver intrapsykisk". 

– Hva betyr litteratur for deg?

– Om jeg definerer litteratur snevert, som skriftlig litteratur, og så forsøker å forestille meg en verden uten litteratur, uten dikt og dokumentasjon, uten fortellinger som kan skapes et sted og i en tid, og oppleves av andre, andre steder, til andre tider, uten alt litteratur er og kan være, klarer jeg ikke samtidig å forestille meg vår siviliasjon. Jeg får ikke til å si hva språk betyr for meg heller. Eller rettsprinsipper. Eller demokrati.

– Lesing da: Hva liker du å lese?

– I prioritert rekkefølge: Romaner, facebookoppdateringer, essay, bloggposter, lyrikk, noveller, avisartikler.

– Kan du utdype dette litt?

– Jeg er veldig glad i fredagsavisene mine, de inneholder alltid interessante essay. Og jeg liker romaner som endrer noe i meg, som er lange nok og kompliserte nok til at jeg og forfatteren er ute på dypt vann sammen. Lyrikk har jeg særlig blandede følelser for, og er dermed den litteraturen jeg tror ligner mest å gå på jakt. Internettet byr på en strøm av interaktiv litteratur jeg er avhengig av.

– Som i en klinisk definisjon av "avhengig"? 

– Jeg er en typisk ”flo eller fjære”-person. Eller nerd. Jeg overdriver alle i utgangspunktet lystbetonte aktiviteter. Slikt blir det avhengighet av. Og bøker.

– Prøver du selv å skrive bøker som du selv liker å lese?

– Det har jeg gjort til nå, for det eneste jeg har publisert er en romanduett som ble planlagt mens jeg fremdeles var leser, før jeg ble forfatter. Nå forsøker jeg å skrive noe som forfatter, og ikke som leser.

– Hva gjør det med prosessen din?

– Det ødelegger alt. Håper jeg. Det som kommer må være nytt for meg selv, helst også smertefullt. Jeg har ikke noe stort talent for å holde meg til det jeg er trygg på fra før.

– Lykkes du?

– Akkurat nå er jeg et veldig usikkert sted.

– Har du vært på et slikt sted før?

– Ja, jeg har to unger.

 – Hva betyr fellesskap med andre forfattere for deg? 

– Det har betydd mye. Både for å forstå hva jeg gjør når jeg skriver, det å få speile seg i samtaler med andre som skriver, for å dempe skammen og angsten knyttet til å publisere, og all eksponeringen etterpå. Ikke minst hjelper det å snakke med noen som er helt oppriktig interessert i mine nevrotiske analyser av redaktørens tilbakemeldinger.

– Hvor er dette fellesskapet best: i bøkene til forfatterne, eller i samvær med de?

– Jeg føler ikke fellesskap med andre forfattere når jeg leser. Da studerer jeg dem, eller beundrer dem på avstand. Eller hater dem. 

– På hvilken måte kommer du til å være medlem av DnF?

– Jeg vet ikke. På den ene siden pleier jeg å engasjere meg i alt jeg får fingrene i, på den andre siden må jeg kanskje lære at andre er klokere og har mer overskudd enn meg av og til. 

– Hvilke litteraturpolitiske saker er du opptatt av? 

– Jeg brenner for det lange, profesjonelle kunstnerlivet. Både som leser, fordi jeg ikke utelukkende vil forholde meg til kunst skapt av unge mennesker, og som forfatter, fordi jeg mener vi solidarisk må kjempe for at våre profesjonelle kollegaer skal få slippe å leve i uverdig fattigdom.

– For hvilken fagforeningssak kunne du ha gått i tog?

– "En årslønn for hvert innkjøpte verk!”

– Helt ærlig?

– Helt ærlig, det er faktisk et minimum av det ansvaret staten burde ta for å beholde en levende og profesjonell litteratur i et lite språkområde. Kvalitetsvurderingen blir allerede gjort i innkjøpsordningen, så ingen trenger frykte at hvem som helst kan gi ut en bok og tuske til seg skattepenger. Stipendordningen er bare uverdig. Det er ingen andre yrkesgrupper enn kunstnere som arbeider gratis i årevis, for deretter å måtte søke om småpenger. Selv forskere og bønder har mer forutsigbar økonomi, og det sier ikke lite.

Du er psykolog, forfatter, kone, mamma: Hvordan slapper du av?

I perioder slapper jeg for mye av. Blir lat og lar alt rundt meg flyte. Går i oppløsning, mister fremdriften. Og så drar det på igjen. Til jeg arbeider 16 timer i døgnet noen måneder, og får gjort opp for all latskapen. Før jeg får levert fra meg gjeldende prosjekt og kan kollapse i ny latskap.

– Hvem ville du latt skrive biografien om deg selv?

Datteren min, når hun en dag blir voksen og den mest interessante kvinnen jeg vet om.

Hvem kunne du skrevet biografien til, og hvorfor?

Mormoren min, og jeg ville gjort det i samarbeid moren min. Mormors liv inneholder alt man kan drømme om av historisk interessant og personlig drama, og en del karakterer jeg ennå ikke har sett i norsk litteratur. Mamma vet hva jeg snakker om.

– Hvordan synes du det er å være norsk?

– Flaut og fint. Som å være den peneste jenta i klassen. Man gir det ikke fra seg frivillig, men ser at man burde gjort det.