Linda Klakken (f. 1979) vokser opp på Åse, ei knapp mil fra der forfatter Nils-Øivind Haagensen bor, samtidig, men er noen år for ung til å være i samme omgangskrets som ham. En annen kommende forfatter, Joakim Kjørsvik, går på samme skole, samtidig. Men som Kjørsvik har også har sagt: Fotball er viktig. Litteraturen kommer for alvor inn i Klakkens liv på 00-tallet, gjennom blogger, tidsskriftsarbeid, og, i 2003: Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Første skoledag for Forfattarutdanningenst årskull 2003-2004. Bergen skrur på sjarmen. Linda Klakken legg igjen paraplyen i Parkveien, og går i tøysko over Nygårdshøyden, ned Dragebakken, over Nordnes, og til USF Verftet. Klokka er ganske akkurat i skoletid. Klakken er ikke den første til å komme. Nils-Henrik Smith var den første, og undertegnede den andre. Klakken er kul og kommer når hun komme skal. Hun sitter på kortsida av bordet. Drikker et lite glas vin, og blir med vidare ned til kaféen etterpå, og henger ut. Det viser seg at hun allerede kjenner et par folk litt: Tomas Marco Blatt kjenner hun gjennom tidsskriftet Jung, og Sigurd Tenningen også.
Hva har du med deg fra tiden på Skrivekunstakademiet?
Skrivekunstakademiet gjorde meg først og fremst til en bedre leser. Jeg hadde dyktige lærere og ble kjent med fine folk, så jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å gå der. Spesielt gjorde møtet med Rolf Sagen stort inntrykk.
Hvordan har det påvirket forfatterskapet ditt?
Det året fikk meg på sporet av forfattere jeg ellers ikke ville lest, og det ville i så fall vært synd. Jeg leste mye skandinavisk poesi det året i Bergen. Bruno K. Öijer, Søren Ulrik Thomsen, Jörgen Gassilewski, Dan Turéll, Sonja Åkesson, Katarina Frostensson, Anna Hallberg, Tomas Tranströmer, Göran Sonnevi. Gjennomgangen av tekstene våre var tidvis oppløftende, andre ganger tøff å svelge. Tida på Skrivekunstakademiet var i så måte en døråpner inn i bøkenes verden, men jeg kom ikke nærmere "min egen stemme", som det heter. Det er stort sett min egen feil. Jeg tror likevel at det var viktig at jeg skrev meg gjennom et utall dårlige tekster. Man må skrive dårlig for å kunne skrive bra.
Kresen
Linda bor på tolv – tretten kvadratmeter i et trangt kollektiv i Parkveien. Minst en av veggene er bare bøker. Kortveggen er et skrivebord, og dette bordet liksom konstant dekt av diktsamlinger med myke permer, av Turéll, Haagensen, Sonnevi, Gulliksen, Moodysson, Tranströmer, Beat-poetene.
– Jeg prøver å fylle opp leiligheten, skrivebordet og bokhyllene med bøker som betyr noe for meg, forteller Linda:
– Vi mistet alt vi eide da leiligheten var ble oversvømt for noen år siden, så da måtte jeg bygge opp biblioteket mitt på nytt. En gyllen mulighet til å være kresen, med andre ord. Å være omgitt av bøker man liker, er litt som å være omgitt av venner. For tiden henger det bare to ting på veggen bak skrivebordet mitt: Et bilde av kona mi og datteren min, tatt ute på gata i København, kona i hvit sommerkjole og datteren i Evas drakt, som det heter, halvt gjemt bak moren. Og så har jeg hengt opp en rosa post it-lapp med påskriften "IKKE VÆR EN SMARTING", for å minne meg selv på at jeg ikke under noen omstendighet skal tro at jeg er verdens moralske og filosofiske kompass. Og for å holde diktene enkle, tett mot kjernen av det jeg vil si, forteller Klakken.
Tilbake til 2003, til kompasset kalt "Skrivekunstakademiet", og kollektivet, rommet med karnapp som vender mot Nygårdsparken. Klakken har særlig mange bøker av Nils-Øivind Haagensen i hylla si. En hustrig skrivedag bruker Klakken litt tid, og skriver et brev til dette litterære forbildet. Og får svar. Brev blir til møter blir til vennskap, og blir også til at når Klakken debuterer som sakprosaforfatter i 2010, er det på Flamme Forlag, med Haagensen som redaktør. Etter Den siste beatpoeten gir hun ut diktsamlinger på Flamme: Mamma, kone, slave (2013) og Skriv ferdig boka om livet ditt (2014).
–Nils er den personen som har betydd mest for forfatterskapet mitt, forteller Klakken:
– Han har overøst meg med bøker jeg bør lese, filmer jeg bør se, låter jeg bør høre på. Du vet, jeg leste ingenting før jeg var i midten av tjueårene. Jeg hadde vært opptatt med å gjøre andre ting, spille fotball og snakke med jenter, så det er store, svarte hull i den populærkulturelle utdannelsen min. Men så kom Nils inn i bildet, og jeg følte at jeg hadde kjent ham hele livet. Han er den smarteste og mest følsomme fyren jeg kjenner. Og herregud, så mange bøker han har lest! Jeg prøver å arbeide som ham, lese som ham, skrive like bra. Men han er alltid et par skritt foran.
Nei, jeg visste ikke at det tok så lang tid før du begynte å lese. Men apropos populærkulturelle utdannelsen din: Jeg tror at du har et sterkt forhold til tv-serier som Presidenten, The Wire og flere. Er dette ren underholdning, eller henter du noe herfra som forfatter?
Jeg liker tv-serier. Man kan lære mye av dialogene. Det er ellers en måte å koble av fra virkeligheten på.
Og så var det den gangen vi gikk på kino og så Populærmusikk fra Vittula, og du var litt skuffet. Hvor kresen er du, som kulturkonsument?
eg gir alltid nye bøker en sjanse før jeg legger dem vekk. Av og til løsner ikke ei bok før på side 50. Jeg leser variert og mye, det er nesten like viktig for en forfatter å lese som å skrive. Man må vite hva som foregår i litteraturen, i tida. Utvide ordforrådet. Å utvikle seg som forfatter handler for meg også om å utvikle seg og vokse som menneske. Å gå på kunstutstillinger, konserter og teaterstykker hjelper meg å se den store steinen fra flere vinkler.
Tilbake til Haagensen, som kanskje kan være en nøkkel til din metode og forholdet til skrivingen: Hva gjør du når du arbeider som ham? Leser som ham?
Jeg skriver mye, hver dag, det er det aller første og viktigste. Før var jeg en forfatter som ikke skrev. Det handler også om at Nils har vist meg at hverdagen kan være et godt utgangspunkt for dikt. Et konkret utgangspunkt, en adresse, en dør, et liv. Og så prøver jeg å utvide arbeidskapasiteten min, presse meg forbi komfortsonen.
jeg står opp halv fem om morgenen
kler på meg
uten å tenke meg om
trekker genseren over hodet
knepper buksa
drar opp glidelåsen
håret har jeg gitt opp
for lenge siden
mandeløyne
i soveromsmørket
det ligger to varme kropper der
en stor og en liten
den minste gråter alltid
når jeg går på jobb(Fra "Hvit slave" Mamma, kone, slave (2013))
Jeg tror at du pleide å stå på skuldre av kjemper, at du forholdt deg bevisst og konstant til litterære forbilder, til bøkene, og hadde disse – både bøkene – men noen ganger også forfatterne selv
tett på deg. Jeg tenker på bokhyllene dine, skrivebordene, og e-postene som du skriver til forfattere: Spørsmålene du stiller, intervjuene du gjør, og det du skriver og har skrevet for blogger, aviser og så videre. Hvilket svar fra en forfatter som du har stilt spørsmål til har vært best?
Jeg har vært så heldig få å intervjue mange fine folk gjennom jobben som vikarierende journalist i Klassekampen, blant annet Lars Norén, Karl Ove Knausgård, Yahya Hassan, Siri Hustvedt, Stig Larsson, Kolbein Falkeid og så videre. Sistnevnte forfatter kommer øverst på lista når det gjelder gode svar. Kolbein Falkeid er ikke bare en av våre mest markante lyrikere, men han er en vidunderlig fyr også. Da jeg besøkte ham i hjemme i Strandgata i Haugesund like før jul i 2013, sa han blant annet at ydmykhet er det viktigste redskapet mennesket har. Og: "Livet er en reise fra fødsel til død. Vi forsøker å finne svar på livsgåten, men et eller annet sted aksepterer en kanskje at de store spørsmålene er uløselige. Mennesket kommer til et punkt som ikke er resignasjon, men dyp ærbødighet for tilværelsen."
Hvilket svar, som du er fornøyd med, har du selv gitt til et spørsmål som du likte?
Fra et intervju med Beijing Trondheim etter lanseringen av "Mamma, kone, slave":
Spørsmålet: I Mamma, kone, slave beskriver du en familie som består av «tre små jenter». Ofte synes jeg skeive dikt kan bli litt vel fokuserte på seksualitet og skam, men her synes jeg du bruker stoffet på en forfriskende måte. Du skriver streit om det skeive livet, om jeg kan si det sånn. Likevel finnes det drypp av en følelse, særlig når du løfter blikket ut over landegrensene, av at det ennå finnes sterke motforestillinger mot den typen familieliv der ute. Er det en politisk diktsamling, slik du ser det? Og er du i så fall enig med Pussy Riot i at det stadig er behov for å «løslate brosteinen»? Sånn apropos ligger vi jo an til å få en regjering her hjemme nå, hvor to av koalisjonspartiene har uttalt at de har som mål å reversere ekteskapsloven…
Svaret: Å være skeiv er… akkurat som å være streit, egentlig. Det er så lite sexy og ukomplisert som det. Skriver du med høyre hånd eller venstre hånd? Venstre, ja vel. Høyre, åkei. Samma det, vel. I utgangspunktet skrev jeg Mamma, kone, slave fordi jeg ville ha et bevis på livet. På at jeg har vært her. Og så ville jeg si at jeg har hatt det godt. Jeg ville ta vare på alle de små, lykkelige øyeblikkene som man glemmer når man blir eldre, for mesteparten av tida strever vi. Med regninger, bekymringer og alt mulig dritt. Boka er politisk i den grad at jeg snakker på vegne av flere enn meg selv (håper jeg) om hvordan det er å være skeiv. Jeg er heldig som har gode folk rundt meg, men ikke alle har det sånn. Jeg kjenner unge jenter som har blitt kasta ut hjemmefra fordi de har forelska seg i andre jenter. Og fortsatt blør vi, Den Smukke Familie, homsene, lesbene, transene, fordi noen tror de har medbestemmelsesrett i hvordan vi skal leve livene våre. Nå er jeg 34 år, ikke sant. Jeg er altfor gammel til å holde kjeft og late som at det er greit.
Og spørsmålsstilleren er forfatterkollega og DnF-medlem Rune F. Hjemås. Nydelig spørsmål! Selv stiller jeg deg spørsmål nå fordi du er nylig innvotert som medlem i DnF. Men jeg har kjent deg i over ti år nå. Og da jeg var nytt medlem i DnF, og på et av mine første årsmøter, da organiserte daværende leder i foreningen, Anne Oterholm, en innlesningskampanje. "Forfatterne gjør det selv", tror jeg vi kalte det. De som ønsket å gjøre det, gikk i studio, leste inn et dikt, og ble med på en lydbokantologi. Jeg leste inn et av dine dikt. Dikta dine er gode å lese høyt. OG jeg synes at du leser godt. Hvorfor hender det at noen gråter når du leser høyt?
Jeg vet ikke, men jeg håper at folk gråter fordi jeg har rørt en eller annen streng i dem. Og det er ikke farlig. Når det er sagt, er jeg glad for at folk ofte ler også.
(…) med ørevarmere
og pappas gamle anorakk
ligner jeg et barn
over Akerselva
gjennom trafikken
mot sentrum
og et stille parti
langs gjerdene
i ambassadestrøket
uten høretelefoner
enkelte sanger
kan jeg ikke høre på lenger
«Some Die Young» av Laleh
på bussen
på t-banen
når jeg skifter klær
fra svart til hvitt
tretten timer uten pause
folk klamrer seg fast
i stroppene
for ikke å miste grepet
jeg skjønner det
å holde fast
mormor
fetteren min
ble 26
det første barnet
en knapp måned
jeg jobber på gølvet nå
vasker opp
fete sauser
fra foie gras
på vestkanten
bestikk
krystallglass
og svidde kasseroller
en hvit slave
kvinne eller mann
mamma eller pappa
død eller levende
for datteren min
som ikke får sove
fordi klokka bråker sånn
hun har eget rom
bak en bokhylle på stua
vi ser tegnefilm i mørket
de onde stesøstrene
gjør narr av Askepott
E får ikke sove før hun vet
hvem jeg heier på(Fra "Hvit slave", Mamma, kone, slave (2013))