Sporveisdikt er et samarbeid mellom Den norske Forfatterforening, Kulturrådet og Sporveien, og går ut på at et utvalg dikt presenteres i det offentlige rom. Målet er å ta poesi ut i byen, og med det gi innbyggere og besøkende i Oslo en kulturopplevelse.
Årets andre runde har akkurat gått av stabelen, og vi har stilt de utvalgte poetene noen spørsmål.
Hvorfor skriver du poesi?
Ingvild H. Rishøi: Fordi jeg liker når det rimer oppi hodet. Og jeg liker å skrive kort. Det er vanskelig å få rim og rytme til å gå opp, og en sånn god følelse når det endelig går. Da er rimet ferdig. Prosa blir aldri ferdig på samme måte.
Unnveig Aas: Fordi jeg liker å leke med språk, bilder og stemninger. Kanskje er jeg litt rastløs, litt utålmodig? Jeg liker å si ting med få ord, og jeg liker å lese tekster der mye sies med få ord. Jeg gir for øvrig ut en roman til høsten, men den er ganske poetisk, kort og konsis i stilen, den også.
Paal Maage Elstad: Jeg verdsetter poesien som et sted der det logiske intellektet får bli utfordret av de mer abstrakte og emosjonelle erkjennelsene, og på samme tid et sted der de abstrakt utflytende emosjonene kan bli tøylet av intellektet.
Gro Dahle: Jeg skriver dikt for å holde ører og øyne og hode vidåpent. Når jeg er i dikt, er jeg mer til stede, jeg legger merke til mer, blir mer oppmerksom, mer våken og observant, jeg er på utkikk, hodet mitt blir en antenne, og jeg tar inn mye mer, suger verden til meg, jeg er skrudd på, og jeg liker å være skrudd på, jeg liker å være i observasjons-modus, i dikt-modus. Jeg skriver for å se bedre og høre mer og tenke nye tanker og være i gang! Da kjenner jeg sterkt at jeg fins i verden.
Hva betyr Sporveisdikt for deg?
Ingvild H. Rishøi: Jeg tror jeg leser hvert eneste ett. Jeg grubler mye på dem mellom Tøyen og Carl Berners plass. Fra og med Hasle, grubler jeg på andre ting.
Unnveig Aas: Det er en veldig kul måte å formidle poesi. Et fint avbrekk i rushtrafikken å kunne titte opp på T-banen, trikken eller stasjonen og se et dikt, tenke på litt andre ting.
Paal Maage Elstad: Jeg har alltid hatt et romantisk forhold både til kollektivtransport og til poesi. Så jeg vil si Sporveisdikt er et møtepunkt mellom to vakre verdener. For øvrig har kollektivbilletter og diktbøker det til felles at de begge er altfor dyre.
Gro Dahle: Sporveisdikt er en måte å komme i kontakt med samfunnet på, en måte å nå ut til folk, en måte å si hei på – da kan jeg smile til folk der ute i verden med et dikt. Jeg opplever samfunnet som en dugnad. Jeg vil gjerne delta, jeg vil gjerne være med. Med sporveisdikt får jeg bli med på samfunnsprosjektet på min måte med et dikt. Det er fint at dikt er der ute hos folk, at det fins dikt i det offentlige rommet, i busser, på baner og på trikker, det er flott at diktet fins i hverdagen, at diktet får være med i fellesskapet.
Hva leser du på farta?
Ingvild H. Rishøi: Romaner og tekstmeldinger. Akkurat nå en kjempefin bok som heter Gun Love av Jennifer Clement.
Unnveig Aas: Stort sett ingenting, må jeg ærlig innrømme, selv om jeg ofte pakker med meg ei bok, uten å lese i den. Jeg finner sjeldent konsentrasjon på farta. Men jeg hører på musikk, podcast eller lydbok, da.
Paal Maage Elstad: Jeg foretrekker å holde lesingen innenfor hjemmets fire vegger.
Gro Dahle: Jeg hører nesten alltid på lydbok. Stort sett fantasy slik som Brandon Sanderson. Men jeg har også ofte en diktsamling med meg i posen min. Akkurat nå om dagen har jeg Eira Søyseths Fellesskapsmonsteret med når jeg tar toget.
Dersom du kunne velge ut et dikt av en annen forfatter til Sporveisdikt, hvilket ville du valgt?
Ingvild H. Rishøi: «Bedrøvet fugl» av André Bjerke fra samlingen Mere moro. Det er det fineste diktet jeg vet om å dikte.
Unnveig Aas: Diktet på s. 182 i samlingen År og dag av Joakim Kjørsvik (Kolon, 2024). Jeg falt for beskrivelsen «Cola-boks-røde». Man ser jo den fargen for seg så tydelig!
Paal Maage Elstad: Jeg ville valgt «I regnet som plasket ned», fra Regnet i Buenos Aires av Hanne Bramness. En bok der regnet både vasker frem barndommens landskap, og får de døde i tale.
Gro Dahle: Jeg tenker at et dikt av Ninni Nyhus kunne egne seg bra. Et dikt fra hennes Et bitte lite hjerte (2023) f.eks. eller fra Jeg fant en måne i navlen fra 2021. Hennes dikt er poengterte, absurde, lekne, enkle og folkelige, lette å forholde seg til og få med seg i farta. De strekker seg ut til leseren og de er lett å bli venner med og få noe ut av på vei forbi.