Aktuelt

Språket, en presenning

Da Tarjei Vesaas i 1964 innstiftet prisen med hans navn, ville han at den hvert år skulle gå til en talentfull, ung debutant. Vesaas husket…

dsc_02112

Da Tarjei Vesaas i 1964 innstiftet prisen med hans navn, ville han at den hvert år skulle gå til en talentfull, ung debutant. Vesaas husket selv hvor viktig det var med oppmuntring og støtte i den tidlige fasen av et forfatterskap, han hadde genuin sans for det litterære eksperimentet, og han så det verdifulle i de unges perspektiv; deres ofte særegne måte å betrakte verden på.

Prisen går i år til en romanforfatter som nettopp framviser et ungt blikk på verden – en verden i stadig og urolig forandring – og som samtidig viser en betydelig formsans og en tydelig konsekvens i bruken av litterære virkemidler.

Prisromanen skildrer en ung jente som er drevet av et stort indre trykk; i begynnelsen av boka oppdager hun at ekskjæresten har skrevet en bok om henne, hun finner ut at hun er gravid, og fra disse øyeblikkene av erkjennelse følger vi henne på ensom flukt, først hjem til moren på et lite tettsted, deretter til en ikke navngitt storby i Europa.

Språket er rytmisk, fortettet, holdt i korte setninger uten adjektiver, hvilket gir en nesten kjølig, registrerende effekt. Likevel makter forfatteren å skrive en bok som aldri blir kjedelig eller forutsigbar, men som holder leseren konsentrert og nysgjerrig. Idet boka slutter, på siste side, står hovedpersonen og ser bort mot nabohuset. Hun ser for seg et stillas foran fasaden, at dette stillaset er dekket av presenning, og hvordan en mann løsner plasten og lar den falle langsomt mot bakken. Det står: «Bygningen bak, muren og vinduene og takrennene, avsløres og blir synlig for alle.» Altså, idet bokas teppe går ned, åpner språket seg mot et nytt rom, som ikke er synlig for den som har lest. Eller, språket er en presenning mellom verden og jeg-et, mellom jeg-et og leseren, og den rives ikke bort før boka er slutt.

Og slik er romanens metode: Hovedpersonen kommer til syne for oss kun gjennom hva hun sier, gjør og observerer – gjengivelser av samtaler, observasjoner og hendelser blir ikke tolket og analysert, noe som i prinsippet gir et hvert element like stor gyldighet. Men dette resulterer ikke i likegyldighet, snarere i en framvising av små detaljer og situasjoner som blir registrert og som gjennom dette fanger hovedpersonen og dermed leserens oppmerksomhet. Den tilsynelatende nøkterne fortellerstilen kan by på motstand, blant annet fordi tolkning og verdisyn må settes av leseren selv. Skrivemåten er tørr og uten språklig glasur, men i viljen og evnen til å skape litterære bilder og situasjoner finnes det et stort overskudd og litterært talent. Forfatteren har et blikk for detaljer som av og til gir humoristiske virkninger, uten at det går ut over den gjennomgående nerven og hovedpersonens utsatthet i tilværelsen (et liv uten retning, en person som ikke søker tryggheten, men som søker, og som ikke er redd for det sosiale rommet, hvilket er en styrke for romanen).

Europa. Hovedpersonen bosetter seg og lever i denne navnløse storbyen i midten eller utkanten av Europa. Her opplever hun at menneskene hun møter er overlatt til seg selv, det finnes ikke noe fellesskap som tar vare på dem, eller henne. Europa har således klare politiske undertoner; på nedtonet vis tar den pulsen på den europeiske tidsånden, på de økonomiske konjunkturene, og skildrer hvordan enkeltindivider berøres og belemres av store sosiale omveltninger.

Med Europa har vi fått en roman som gjennom sitt språk presist speiler den eksistensielle og politiske tilstanden den beskriver/befatter seg med, og som lykkes med å la språk, form og tanke danne en helhet, samtidig som den sier noe vesentlig om vår tids nummenhet. Derfor ser vi med forventning fram til nye bøker fra forfatteren av denne romanen, og det er en glede å utnevne Amalie Kasin Lerstang til mottaker av Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2014.

 

Gratulerer!

 

Det litterære Råd

v/Markus Midré