– Skaranger gir et blikk inn i et moderne Norge som ikke alltid er like tilgjengelig for de av oss som står på utsiden, geografisk, kulturelt eller aldersmessig. Menneskene beskrives med varme, humor og medfølelse, men samtidig med et skapt blikk for deres tilkortkommenhet. Det er dette tvisynet, evnen til å være både på innsiden og utsiden av sitt litterære univers, som gjør vedkommende til en av norsk litteraturs tydeligste og viktigste stemmer, sier juryleder Chris Tvedt.
Skaranger romandebuterte i 2015 med Alle utlendinger har lukka gardiner, som fikk enorm oppmerksomhet. Det skyldtes ikke bare tematikken, men også språket. Skaranger brukte det som kaltes for kebab-norsk, en sosiolekt fra Oslo Øst med innslag av låneord fra flere fremmedspråk og med en setningsoppbygging langt fra etablerte grammatikalske regler.
Romanen ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris og senere har Skaranger også mottatt Bjørnson-stipendet og EUs litteraturpris.
Bok om sorg (2018) er språklig mer konvensjonell, men fremdeles i det samme drabantby-universet og med mye av den samme tematikken. Emily forever (2021) inngår i en lang og ærverdig litterær tradisjon som beskriver sosial lagdeling og urettferdighet og flere anmeldere har trukket linjer tilbake til Amalie Skrams forfatterskap.
– Det er hevet over tvil at hun gir stemme til en del av samfunnet som føles underrepresentert i samtidslitteraturen. Hennes romanskikkelser er, for si det med årets mest forslitte uttrykk, vanlige mennesker. De er unge, de er oppvokst i drabantbyen, men ikke drabantbyen slik etterkrigsgenerasjonene kjente dem. Skarangers univers er noe helt annet, en smeltedigel av språk, kulturer og tradisjoner, sier Tvedt.
Prisen utgis av Bonnier Norsk Forlag. Juryen består av Det litterære Råd i Den norske Forfatterforening. Juryen arbeider uavhengig og tildeler prisen på selvstendig grunnlag. Det er ikke mulig å søke om prispengene.
– Med Stemme savnet vil vi oppmuntre til det som er litteraturens kanskje viktigste oppgave, nemlig å sprenge sine egne grenser for å kunne si noe mer, for å tildra seg livet. Derfor er det også en pris som kan romme svært ulike forfatterskap og uttrykk. I fjor gikk prisen til Espen Stueland for hans mangslungne og sjangerutvidende forfatterskap. Selv om de i det ytre kan virke forskjellige, oppfyller fjorårets og årets prisvinner til fulle premissene for tildelingen, nemlig at de tilfører norsk litteratur en ny stemme, et nytt perspektiv eller en ny litterær form. En stemme som vi plutselig skjønner at vi har lyttet etter hele tiden, sier Dan Andersen, sjefredaktør i Bonnier.