Sist laurdag publiserte Klassekampen ein kronikk av Monica Aasprong. Kronikken formidla Aasprongs syn på fordelinga av stipendmiddel forfattarar i mellom. I hennar eigne ord, er teksten eit forsøk på å seie noko om "forfattaranes (ulike) arbeidsvilkår". Sidan då har KK publisert fleire debattinnlegg frå forfattarar, og ein serie eigenproduserte artiklar om tema. Vi har fått lov tli å publisere alle innlegga som er skrive av forfattarar. I dag fekk de lese Stein Verstos innlegg "Forfattarane og stipenda". Her kjem artikkelen som starta debatten, Monica Aasprongs "Stipendiespråket":
Stipendiespråket
I kjølvannet av debatten om hvorvidt sakprosaforfattere skal kunne bli medlemmer i Forfatterforeningen har man kunnet få inntrykk av at bare man er skjønnlitterær forfatter så har man godt med stipend å leve på. I forfatterlauget fins imidlertid et intrikat hierarki der en liten elite gjennom et helt forfatterliv praktisk talt kan leve på arbeidsstipend, mens andre knapt får til salt i suppa. De som blir tilgodesett av Det litterære råd takker og tier, og de som ikke blir det tier av frykt for å havne i unåde ved neste korsvei.
Det litterære råd har stor makt og det er aldri uten risiko å legge seg ut med makten. Det er heller ikke noen kledelig rolle, sutre- og klagerollen. Men jeg har knappest noe å tape etter å ha vært prisgitt denne instansen uten større resultat i 14 år. Etter tre bøker, sju års arbeid med et prosjekt som undersøker tekst utenfor boken, redaktørskap, oversettelser og gjendiktninger av bl a Rilke, Bernhard og Stridsberg er min totale stipendietildeling gjennom årene på knapt 60 000 kroner, og det iberegnet et lite legat på noen tusenlapper, nok til å betale en tannlegeregning, nærmest en slags trøstepremie da jeg ble innvotert som medlem i 2007. Samtidig ser jeg år etter år gjengangerne få sine store stipender, og det blir etter hvert vanskelig, med selvrespekten i behold, å sitte stilltiende og se på denne diskrete nepotismen.
For hvordan ser situasjonen ut for forfattere som nyter litt større velvilje fra Det litterære råd? Da kan man på to bøker få opp til 1, 2 millioner i støtte fordelt på ulike former for stipend. Slike eksempel kan man lese ut av det siste tiårets stipendietildelinger. Dette er selvsagt ekstreme kontraster, men for å belyse systemet kan man ta disse to eksemplene fra hver sin ende av gunstskalaen. Det blir en interessant brøk: Knappe 60 000 kroner mot 1, 2 millioner kroner. På henholdsvis tre og to bøker.
Og hva skyldes så denne skjevfordelingen? Da vil det litterære råd holde opp begrepet Kvalitet. Men ærlig talt, om disse bøkene skulle være aldri så eminente; er det virkelig rimelig å gi enkelte forfattere et slikt voldsomt armslag til å utvikle sitt forfatterskap, mens andre må frilanse seg nesten i hjel for å få livet til å henge i hop?
Jeg har vært på et årsmøte i forfatterforeningen én gang, det var i 2008, og da ble billigboka livlig diskutert. Forsamlingen oppviste en stor interesse for statistikk og tall og prosentsatser som viste maktfordelingen mellom forfatter og forlag. Nylig fikk vi tilsendt en spørreundersøkelse om vår (skrale) økonomi som skulle forelegges for å skaffe større tilfang av statlige stipendiekroner. Men listene over stipendiefordelingen avslører, som Anne B Ragde har påpekt, at det ofte ikke er de som trenger det mest som ender opp med stipendene. Jeg sier ikke at dårlig økonomi i seg selv burde kvalifisere til stipend, men det burde åpenbart være et tak på hvor mye man kan tjene og fortsatt få statlige subsidier. Samtidig vil jeg understreke at det er prinsippene for fordeling som er det store problemet. De aller fleste skulle motta et stipend om de fikk det. Og de fleste trenger det selvsagt, og fortjener det. Samtlige medlemmer skulle fortjene en tids arbeidsro! Men når dette ikke kan forunnes alle så må det være større sirkulasjon på dette privilegiet. Det må finnes en tydelig solidaritet og fordelingspolitikk. Og det må være rom for ulike poetikker og praksiser.
Det er betimelig at Kulturrådet nettopp har utlyst midler til forskning om ”Kunst og makt”. Et halvt øye på de siste tre års tildelinger viser at det er langt flere menn som får stipendier enn kvinner, og særlig når det gjelder de største stipendiene topper mennene statistikken. Dette har vært påpekt gjentatte ganger, men Det litterære råd fortsetter ufortrødent å legitimerer sine forfordelinger bak begrepet Kvalitet.
Det sies at kriteriene ikke skal basere seg på søkernes økonomi, men da kan de fattige iblant oss kanskje slippe den ydmykelsen å framlegge ligningsattest hvert år. Det finnes også en post på søknadsskjemaet der man kan anføre ’eventuelle tillegg om din aktuelle økonomiske situasjon’, og dersom dette er helt uten betydning for tildelingen så må man jo spørre hvorfor denne posten står der?
Når jeg nå igjen er blitt avspist med et lite trøstestipend, så innebærer dette i praksis for meg at jeg ikke kan komme i betraktning ved stipendtildeling før om flere år, tidligst etter en ny bok. Stipend uten bok er det bare det innerste adelen som kan forvente seg. Jeg har hørt folk bruke uttrykk som ”min mann i det littereære råd”. Vel, jeg har ikke hatt noen mann, og åpenbart heller ingen kvinne, i denne krets av kvalitetsdommere. Men dagens ordning har mange sverddragere, og om man hører noen si at de har full tillit til det litterære råd, så kan man jo spørre hvordan de selv ligger an på stipendfronten. For meg skulle full tillit til det litterære råd være ensbetydende med null tillit til meg selv som skrivende. Så ille stilt er det ikke ennå. For heldigvis fins det flere litterære råd enn Det litterære Råd, de sitter ikke med all definisjonsmakt. Men de sitter med allmakt og bukten og begge endene når det gjelder litteraturens produksjonsvilkår. Og ja, det er grunn til å gripe til en marxistisk term. Det er oppstått en klasseskille mellom forfattere som angivelig er tuftet på kvalitet, men man må vel snart våge å si at det handler like mye om affinitet, preferanser og lojalitet. Her sitter det en selvbestaltet elite og fordeler kapitalen mellom seg. Og det er ikke knapper og glansbilder de fordeler. Å sitte med storsinn og se sine venner og generasjonskolleger få fra en halv til halvannen million i stipendiekroner, mens man selv på samme produksjon skal ta til takke med noen titalls tusen, det blir absurd.
Det gir ingen mening å være medlem av et laug som ikke hjelper en å etablere seg, så mitt svar på det budskap jeg har fått fra det litterære råd er en handling: herved melder jeg meg ut av Den norske forfatterforening.
Monica Aasprong