Dramatikerdebutant Line Baugstø har hatt et så positivt møte med teatret at hun har en plan for et nytt stykke.
– Men det spørs om det blir like enkelt neste gang, sier hun i dette intervjuet om enakteren "Fyr på peisen", som ble vist på Dramatikkens hus torsdag og fredag.
– Hei Line, og gratulere med den gode mottakelsen av debutstykket ditt! Fram til nå har du vært prosaforfatter. Kan du si noe om hvordan det var å skrive dramatikk?
– Å skrive dramatikk var definitivt annerledes enn å skrive prosa. Mange flere var med i prosessen, da dette var et prosjekt som involverte flere etablerte dramatikere og to dramaturger, blant annet. Altså var det mange meninger underveis, og dramaturgene spurte andre spørsmål enn jeg er vant til, mer psykologiserende. Til tider opplevdes møtene som et kulturkrasj, og det var jeg ikke helt forberedt på. Men alt i alt har dette vært lærerikt og utfordrende.
– Betyr det at du har fått mersmak, og kommer til å prøve å skrive mer dramatikk?
– Ja. Denne gangen fikk jeg en gylden sjanse, som jeg er svært glad for. Møtet mitt med teatret har vært utrolig positivt, men det spørs om det blir like enkelt neste gang. Man hører jo ofte at vordende dramatikere blir møtt med likegyldighet i teaterverdenen, at teatrene stort sett ikke er interessert i ny, norsk dramatikk. Jeg tror det kan virke skremmende for mange. Jeg har nå en konkret plan for et nytt stykke, og kommer til å gjennomføre det. Så får jeg se det an videre.
– Nationaltheatret engasjerte Johan Harstad som "husdramatiker", og Dramatikkens Hus har, i samarbeid med NBU og NBI dramatikerutdanning for barne – og ungdomsbokforfattere: Det kan se ut som om flere teatre engasjerer etablerte forfattere til å skrive dramatikk for seg. Hva tenker du om "vanlige" forfatteres forutsetning til å skrive dramatikk?
– I den grad det er en tendens, så er det utelukkende positivt. Ikke mange teatre har gjennomført noe like forpliktende som Agder Teater og teatersjefen der, Ingrid Forthun. En del dramatiserer suksessromaner, men det er ikke det samme som å skrive helt ny dramatikk. Jeg tror at terskelen inn til teatret føles veldig høy for mange etablerte forfattere, derfor trengs slike initiativ som Agder Teater står bak.
-Stykket ditt har et trekantforhold, et søskendrama mellom "yngre" og "eldre" søsken, og hyttetur-bilde. Kan du si noe om valget ditt av slike motiver og konstellasjoner?
– Jeg har ikke tenkt veldig mye på bruken av velkjente bilder, selv om ”hytteturen” naturligvis er en kjent norsk klisjé. Mitt utgangspunkt var at jeg ville skrive om en kvinne som ikke ønsket seg barn, helt frivillig. Gir vår tids kvinnerolle rom for et slikt valg? Spørsmålet interesserer meg. Men teatret drives av konflikter, og jeg trengte en konstellasjon hvor mye stod på spill, derfor ble det en familierelasjon. Hytteturen gjør det hele fortettet – hytta er et sted hvor man kan bli sittende fast. Når jeg skriver, går jeg etter det jeg selv interesserer meg for, det jeg syns er spennende. Jeg tenker ikke så veldig taktisk.
– Er stykket ditt på noen måte i slekt med tv-serien "Koselig med peis"?
– Jeg ble litt paff da jeg leste om TV-serien rett før jul, med bruk av peis i tittelen. Mitt stykke var ferdig skrevet for over et år siden, og tittelen har vært klar i halvannet år. Så sammenfallet er faktisk bare tilfeldigheter. Men ”peis” er jo et bilde på noe hyggelig, en norsk klisjé på linje med hytteturen. Det viser til den intime familiesfæren, som ofte ikke er så hyggelig likevel. TV-serien er også blitt sammenlignet med tematikken i Knausgårds bøker, to brødre og en forfyllet far. Stykket mitt handler om to søstre, og en syk (forfyllet?) mor som lurer i bakgrunnen. Jeg var nesten ferdig med skuespillet da ”Min kamp 1” kom ut, så igjen snakker vi om tilfeldigheter. Men ofte viser det seg at mange forfattere blir opptatt av de samme tingene samtidig, det ligger antagelig i tiden. For øvrig hadde jeg stor glede av TV-serien ”Koselig med peis”. Jeg syns det var strålende TV-drama.
– Har du ellers noen erfaringer fra denne prosessen som du vil dele med leserne?
– Jeg er helt enig med Olaug Nilssen når hun uttaler at man må akseptere flere medskapere i teaterverdenen. Regissør, skuespillere, scenograf etc. bidrar alle med sine tanker og bilder. Resultatet er et samarbeidsprosjekt. Og teatret er levende, ikke statisk eller mekanisk. Hver kveld skjer noe helt nytt. Det er ganske nervepirrende og utrolig fascinerende.