Aktuelt

Tiril får være i fred. Lenge.

Broch Aakre skriver: Det var flere grunner til at jeg valgte å si opp jobben som forlagsredaktør og flytte ut av Oslo, til Hakadal. Det…

Tiril Broch Aakre. Foto: Heidi Furre

Broch Aakre skriver:

Det var flere grunner til at jeg valgte å si opp jobben som forlagsredaktør og flytte ut av Oslo, til Hakadal. Det var et resultat av den helhetlige livssituasjonen. Over tid vokste det frem et behov for å ta et valg. Et stort valg. 

    Men at jeg ville skrive bøker selv var en sterk drivkraft – ikke bare ville jeg det, i lange perioder ville jeg det faktisk ikke og skulle ønske jeg slapp å tenke på det. Det er kanskje en klisjé, men jeg kan ikke si det på noen annen måte enn at jeg måtte skrive, at skrivebehovet var sterkere enn viljen, og presset på. 

    Det var ikke noe lett valg, for det å jobbe med andre forfatteres tekster var noe jeg syntes jeg passet til og hadde glede av. Og selv om mine nærmeste støttet meg, var det vel heller ingen som direkte oppmuntret meg til det, for jeg hadde jo en veldig god jobb, og alle skjønte at dette kom til å bli vanskelig. Men jeg innså etter hvert at hvis jeg skulle klare å høre min egen stemme, altså lyden av hvordan jeg kunne skrive, så måtte jeg ha det stille, lenge. Når jeg skriver dette tenker jeg på et bilde av meg i et familiealbum. Jeg er vel åtte år, og padler i en kano. Det er mamma som har tatt bildet, fra land. Jeg er ganske langt utpå. Og jeg husker at jeg faktisk satt kliss naken i den kanoen, uten redningsvest eller noe. Og under har mamma skrevet: ”Tiril får være i fred, lenge.” Det er et litt mytologiserende bilde, altså, men det er et viktig bilde for meg.    

    Jeg sluttet i Tiden i 2012. Jeg hadde da vært i det litterære miljøet, på en eller annen måte, i vel tretten år – på litteraturvitenskap i Bergen, som kritiker her og der, i Vagant og som forlagsredaktør i Tiden. Alle samtalene om litteratur og hva som var bra og nytt og dårlig, det var samtaler jeg hadde vært i konstant, og det har også vært en del av ”utdanningen” min, får jeg vel si. 

    Men for å finne ut av hvordan jeg skulle skrive måtte jeg bare bort fra alt det der en periode. Bort fra den gode litterære smaken, og, selvfølgelig, bort fra rollen som forlagsredaktør. 

    Jeg måtte  ”bort herfra”, som Kafka skriver i en av fortellingene. Og å flytte ut av Oslo var en del av det. Det var en løsrivelsesprosess, på godt og vondt. Å være redaktør, og å være en del av et litterært miljø, hadde vært en stor del av identiteten min, lenge. Og plutselig satt jeg alene i en fremmed dal, uten noe sikkerhetsnett. Først var det deilig at det var så stille, og så ble det litt ensomt også. Og jeg var jo redd, for jeg visste ikke om jeg skulle få til noen ting. Jeg har alltid slitt veldig med prestasjonsangst, det er styggen på ryggen min, og den er så sterk at jeg var redd den skulle ødelegge alt for meg. Men det ble bøker av det! Det ble slik jeg trodde på forhånd, at jeg kunne høre min egen stemme i den situasjonen. Så den magefølelsen jeg hadde hatt, viste seg å stemme. 

    Jeg begynte også å oversette. Det handler om det samme for meg: et behov for å jobbe med tekst og språk. Å lære, å øve, å bli bedre til å skrive på alle mulige måter. Å lytte, å formulere seg.

Hodepine, musearm, ryggproblemer, søvnløshet, små og store familiekriser, lammende prestasjonsangst, overtenning, utladning – altså man må bare gjøre alt man kan for å unngå den slags. Det kan velte lasset.

    Jeg innser at dette med å bo på landet og ha det stille og høre sin egen stemme høres ut som en ulidelig klisjé. Og det er bare en sjelden gang jeg opplever det som en idyll. Jeg synes det er viktig å si noe om livet som frilanser, i solidaritet med andre forfattere, oversettere, språkvaskere og konsulenter i det litterære feltet også. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere det uten at det høres ut som klaging og ilandsproblemer. Men det er et blodslit å være frilanser, og man har ingen rettigheter. Man kan bare glemme å bli syk, og hvis ungene blir syke, eller det skjer noe uforutsett (og det gjør det jo stadig vekk), så er det en liten katastrofe. Hodepine, musearm, ryggproblemer, søvnløshet, små og store familiekriser, lammende prestasjonsangst, overtenning, utladning – altså man må bare gjøre alt man kan for å unngå den slags. Det kan velte lasset. Og hvis lasset velter, må man kanskje streve med det i månedsvis. Og man er aldri bedre enn det siste arbeidet man har levert fra seg. Det føles som om man er prisgitt jungelens lover innimellom. Å være småbarnsmor og frilanser går egentlig ikke an. Og etter tre år med det, kjente jeg en bunnløs takknemlighet over å få arbeidsstipend tidligere i år. Det hadde ikke gått uten. Det er helt avgjørende for at jeg skal kunne utvikle forfatterskapet mitt. For man kan leve midt i jungelen i en periode, men ikke i altfor mange år, man må inn mot mer siviliserte strøk før eller siden. 

Jeg tenker på et bilde av meg i et familiealbum. Jeg er vel åtte år, og padler i en kano. Det er mamma som har tatt bildet, fra land. Jeg er ganske langt utpå. Og jeg husker at jeg faktisk satt kliss naken i den kanoen, uten redningsvest eller noe. Og under har mamma skrevet: ”Tiril får være i fred, lenge.”

    Noe så enkelt som arbeidsro er helt avgjørende når man skal skrive, oversette, jobbe kreativt og konsentrert med tekst. Hvis vi vil ha en god og sterk norsk litteratur, må alle bidra til at de som skal prestere får arbeidsro. Her kan vi kanskje lære av idretten, hvor man skjønner viktigheten av å legge forholdene til rette for utøveren. Det er ikke slik at vi får en bedre litteratur av at forfattere har kniven på strupen, det er helt misforstått. Tvert imot. I dag synes jeg forfattere, oversettere og frilansere tar veldig mye risiko, andre aktører som forlag og bokhandlere liten. Forfattere har ulike behov, men jeg er ganske sikker på at hvis flere bidrar mer til å legge enda bedre til rette for at forfattere og oversettere skal kunne prestere best mulig, også økonomisk, så får vi bedre bøker, og det vil alle på feltet nyte godt av. Jeg synes vi har mye å hente på å satse mer på talenter. Jeg synes forlag, bokhandlere, litteraturjournalister og kritikere har et for stort fokus på forfatterskap som allerede er etablerte og har mange lesere. Mens mange veldig gode forfattere, og store talenter, sitter igjen med lite eller ingenting. Jeg synes det er en veldig uheldig skeivprioritering, og det er ikke bra for litteraturen.